Krigen i Ukraina er kommet inn i en fase hvor forandringene fra dag til dag er små, og det kan synes som det går mot en form for stillstand. Det har forutsigbart ført til at det dukker opp stemmer i debatten både her hjemme og i andre vestlige land om at «konflikten bare kan løses ved forhandlinger». Det er i prinsippet helt riktig, men undertegnede er i tvil om alle de som konkluderer med dette har innsett hva situasjonen skal være på bakken i Ukraina før forhandlinger er realistisk – eller overhodet ønskelig.
Russernes langsomme fremgang i Donbas har ingen vesentlig strategisk betydning. De har ikke fått kontroll over områder av spesiell strategisk verdi og den gir dem ingen operativ fordel som utgangspunkt for videre operasjoner. Det dreier seg kun om en lokal, taktisk fremgang som riktignok kan utnyttes propagandamessig, fordi den ene av de to «folkerepublikkene» Russland har anerkjent nå er under deres kontroll.
Russernes langsomme fremgang i Donbas har ingen vesentlig strategisk betydning
Det er også tydelig at de avanserte rakettartillerisystemene Ukraina har mottatt fra USA og Storbritannia nå er tatt i bruk ved fronten, som forventet med god effekt. Fortsatt forsyning og understøttelse av disse systemene er derfor avgjørende for å stanse videre russisk fremrykning i Donbas, også fordi ukrainerne nå kan legge det hittil overlegne russiske artilleriet under effektiv ild.
Strategisk, bedømt i forhold til deres opprinnelige mål om et ukrainsk lydrike under russisk militær kontroll, har derfor russerne i realiteten tapt denne krigen for lengst. Den konklusjonen forsterkes når man ser hva det har kostet Russland både politisk, økonomisk og militært å oppnå selv de begrensede militære resultatene de har.
De vil heller ikke kunne vinne krigen i fortsettelsen så lenge Vesten gir ukrainerne det de trenger av våpen, ammunisjon og annen støtte for å stanse russernes offensiv og presse dem over på defensiven. Så lenge vi gjør det, arbeider tiden for ukrainerne og mot russerne – spesielt så lenge Putin av ulike årsaker ikke ønsker å gå til full mobilisering av Russlands mannskapsreserver.
Trolig har Putin likevel en oppfatning av at de opprinnelige målene fortsatt kan nås. Det følger logisk av at han er overbevist om at enigheten i de vestlige land om å støtte Ukraina vil briste når de økonomiske konsekvensene av krigen – inflasjon, energiknapphet, etc. – blir følbare. Det gjenspeiler hans grunnleggende oppfatning av Vesten som svake og dekadente, preget av moralsk forfall. Uten vestlig hjelp, med deler av landet i ruiner og vedvarende tap av soldater og sivile liv, tror ikke Putin at ukrainerne vil kunne stå seg mot russernes utmattelseskrigføring i lengden.
Spesielt så lenge han selv ikke bryr seg om hvor lang tid det tar, hvor store tap det medfører eller hvorvidt han må ødelegge hele Ukraina for å få det til. Putin ser på seg selv som en stor russisk imperiebygger i Peter den Stores bilde og bryr seg ikke om hvor mange soldater det koster ham, eller hvor store ødeleggelser og tap av menneskeliv han forårsaker.
Derfor er det nå opp til Vesten å bevise at han tar feil – hvis han altså tar feil. Det er bare ved fortsatt å støtte Ukraina vi kan tvinge Putin til å innse at hans vurdering av de vestlige demokratiene er gal. Før dét skjer vil han ikke være interessert i hverken forhandlinger eller noen annen form for kompromiss. Hvorfor skulle han det så lenge han tror han kan vinne?
Hvis Putin a) anser de vestlige landene som svake og b) anser forhandlinger som et uttrykk for svakhet i seg selv, vil nødvendigvis alt snakk i Vesten om forhandlinger bare bekrefte hans oppfatning og forsterke hans tro på at Russland fortsatt kan vinne krigen. Derfor er det både naivt og kontraproduktivt når enkelte stemmer hevder at konflikten må løses ved forhandlinger med utgangspunkt i dagens militære situasjon.
Først må Ukraina settes i stand til å drive russerne over på defensiven og deretter kunne true med å fordrive dem helt fra alt ukrainsk område. Forhandlinger er hverken realistisk eller ønskelig før Putin forstår at alternativet er et totalt og ydmykende russisk nederlag. Da må Vesten gi Ukraina den støtten landet trenger for å frembringe en militær situasjon som gjør dette åpenbart for ham.
Forhandlinger er hverken realistisk eller ønskelig før Putin forstår at alternativet er et totalt og ydmykende russisk nederlag
Gjør vi ikke det, blir Putin selvsagt en enda farligere leder av Russland i fremtiden, fordi han ikke kan oppfatte et slikt utfall som noe annet enn en invitasjon til å fortsette sin aggressive erobringspolitikk, det være seg i Baltikum eller andre steder. Det er helt avgjørende for vår egen fremtidige fred og sikkerhet å sørge for at russerne lider et strategisk nederlag i Ukraina.
Det betyr at de ved forhandlingsbordet må tilbys et strategisk fikenblad som redder nok ansikt til at Putins regime overlever. Deretter er det sanksjonene som må bringe et russisk etterfølgerregime til nye forhandlinger om en sluttløsning både Ukraina og det internasjonale samfunn kan akseptere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.