Før 24. februar var den alminnelige vurdering blant vestlige eksperter at russerne ville vinne relativt raskt, dersom de gikk til krig mot Ukraina. Ut fra overlegenhet i både styrker, moderne materiell og operativ doktrine var det en rimelig antagelse – på papiret. Det skyldtes også den forbedringen i både profesjonalitet og utrustning som var meget synlig på de russiske soldatene som okkuperte Krim i 2014, sammenlignet med dem man så i Georgia-krigen i 2008. Den nivåhevingen skyldtes i stor grad forsvarsminister Serdjukovs hardhendte reformer i samme periode – reformer som var så upopulære blant de russiske generalene at Serdjukov måtte gå av i 2012.
Hva kan så grunnen være til at russerne underpresterer voldsomt i forhold til disse forventningene, og hvilke slutninger kan vi trekke av det når det gjelder vårt eget forsvar?
Årsakene er trolig flere, men faller i tre kategorier. Noe skyldes feil som er gjort spesifikt i forbindelse med krigen i Ukraina, noe skyldes strukturelle svakheter i det russiske militærvesenet og noe reflekterer dysfunksjonelle sider ved selve det russiske samfunnet. I første kategori kommer trolig sviktende etterretninger, der russerne har undervurdert både Vestens reaksjon og det ukrainske forsvarets vilje og militære kompetanse. Det har igjen ført til en planlegging som ikke tok høyde for at det kuppartede overfallet i løpet av krigens første dager kunne mislykkes. Det førte igjen til improvisasjoner og svikt i både ledelse og understøttelse av de operasjonene som fulgte.
Andre svakheter som er blitt synlige skyldes åpenbart iboende svakheter i selve det russiske forsvarets struktur. Det store flertall av styrkene i Ukraina har vist seg ikke å holde samme nivå som de eliteavdelingene vi så på Krim, fordi Serdjukovs reformer ikke har fått gjennomslag i hele det russiske forsvaret. Ifølge russisk lov skal eksempelvis vernepliktige ikke benyttes i stridende funksjoner utenfor landets grenser, da skal det kun brukes vervede – såkalte kontraktniki. Russerne har imidlertid ikke greid å rekruttere det planlagte antall kontraktsoldater, og resultatet er at styrken i Ukraina i betydelig grad består av vernepliktige som hverken er godt nok trent eller motivert for oppgaven. En annen årsak er den mangelen på initiativ som gjør seg gjeldende på alle nivåer i det russiske forsvaret, når offiserer stilles overfor en situasjon der opprinnelig oppdrag eller ordre ikke lenger er dekkende.
Ukrainske offiserer, som i de senere år har fått betydelig vestlig opplæring, har derimot tilegnet seg forståelsen av det vi i Vesten kaller oppdragstaktikk. Det innebærer at der en russisk offiser i en slik situasjon setter seg ned for å vente på en ny ordre, vil en ukrainsk, vestlig trent offiser ta initiativ og handle på den måten som han forstår er i tråd med operasjonens overordnede hensikt.
Endelig er det tydelig at en rekke av de grunnleggende svakheter ved det russiske samfunnet, også gjør seg gjeldende i forsvaret. Mest typisk er antagelig korrupsjonen, som blant annet fører til at mye militært utstyr er av langt dårligere kvalitet enn det som er spesifisert og bestilt fra forsvarets side. Den mer enn 60 km lange kolonnen som sto stille på veien nord for Kyiv i krigens første uker omfattet for eksempel et stort antall hjulkjøretøyer som var punktert, trolig fordi de var utstyrt med langt dårligere og billigere dekk enn forsvaret har bestilt og betalt for. Mellomlegget forsvinner i de mange lommer langs leverandørkjeden som lever godt av de store russiske forsvarsbudsjettene.
Hvilken konsekvens skal så denne innsikten om det russiske forsvarets kvalitet få for oss i vår egen forsvarsplanlegging?
Skal vi slå oss til ro med at russerne nærmest fremstår som udugelige, og derfor sannsynligvis kommer til å tape uansett, hvis de forsøker seg på et Nato-land?
Det bør vi i hvert fall ikke gjøre. Det vil være både korttenkt og farlig å undervurdere dem der vi før overvurderte dem. Russerne er selvfølgelig ikke uten evne til å se og korrigere sine egne svakheter, og mange av de feilene som er gjort under denne operasjonen, vil de neppe gjenta i fremtiden. Nivået på de avdelingene som fremsto på Krim viser også hva de kan få til, når bare de riktige menneskene settes inn i den politiske og militære ledelsen av forsvaret.
Verre er det selvfølgelig med de svakhetene som kan tilbakeføres til dysfunksjonelle forhold i det russiske samfunnet, men også dem vil en kompromissløs politisk og militær ledelse kunne redusere virkningen av. Vi bør derfor legge til grunn i våre egne vurderinger at russerne vil være i stand til å operere slik organisasjon og materiell setter dem i stand til, og slik deres egne doktriner foreskriver. En eventuell underprestering bør vi i beste fall se på som bonus, i det vi minner oss selv om våre egne svakheter og at heller ikke alt vi baserer oss på, kommer til å fungere som forutsatt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.