Russlands angrep på Ukraina stiller nær fortid og fremtid i norsk geostrategi i et nytt lys.
Russisk fremposisjonering i nord er sammensatt av blant annet opprustning, arktiske militærbaser, militære øvelser langs norskekysten og ut i Atlanteren og truende militære provokasjoner mot Norge. Russisk militær opprustning og modernisering startet for alvor i 2008, og avsluttet den strategiske pausen i nord som begynte med Sovjets oppløsning i 1991.
Opprustningen har også preget Nordområdene. Nye stillegående multirolleubåter og strategiske ubåter med interkontinentale kjernefysiske missiler er sjøsatt det siste tiåret. Produksjonen av atomdrevne ubåter er på sitt høyeste siden den kalde krigen – 13 bygges nå i henhold til Barents Observer. Missiler med lang rekkevidde prioriteres. Selv om ikke alt går etter planen og styrken blir adskillig mindre enn i sovjettiden, fortsetter opprustningen.
Russland har bygget og modernisert baser langs den arktiske kystlinjen, spesielt på Kola. På naboøyen til Svalbard, Franz Josef land, har Russland bygget en militær flybase for både jagerfly, bombefly og maritime patruljefly. Nordflåten har det siste tiåret gjeninnført ambisjonen om bastionforsvar ut i Nord-Atlanteren frem til Island for å beskytte Kola-basene og de strategiske våpnene. Russland utvikler også en nasjonalisert transarktisk sjørute med redningsbaser.
Russisk truende adferd mot Norge har tiltatt de siste årene; militære provokasjoner som simulerte flyangrep mot norske og allierte mål i og utenfor Nord-Norge i flere omganger, midlertidig posisjonering av missiler nær norskegrensen, etablering av skytefelt i områder for norske allierte marineøvelser. Dessuten har Russland utført cyberangrep, forstyrring av navigasjon og forsøk på oppkjøp av selskap med betydning for norsk sikkerhet. Russiske militærøvelser foregår oftere sørover langs norskekysten.
Samtidig med den russiske fremposisjoneringen har det på viktige områder funnet sted en norsk tilbaketrekking etter 2008.
For det første har Norge møtt et aggressivt Russland med tålmodig lavspenningspolitikk. Norge har lang tradisjon for å tilpasse Natos avskrekking med ønsket om å berolige Russland ved å vise hensyn til russiske sikkerhetsinteresser. Allerede i 1949, da Norge var i ferd med å tiltre Atlanterhavspakten, innførte norske myndigheter basepolitikken etter en advarsel fra Sovjet. Ytterligere restriksjoner for alliert nærvær kom til, av hensyn til Kreml; atompolitikken, anløpspolitikken og regler om besøk og opphold av allierte. Hensikten var å hindre at tidvis omfattende alliert nærvær i Norge under den kalde krigen provoserte. Så, fra 1991 til 2008, forsvant både trusselen og Nato fra nord.
Hoveddelen av restriksjonene mot Nato er videreført i en ny tid med mindre alliert nærvær, for å berolige Russland. Nye restriksjoner for beroligelse er utviklet: Etter høylytte russiske protester vedtok Norge i 2019 ikke å bidra til de øvre lag av Natos missilforsvar. Dette kan ses som et beroligende signal til Russland.
Om Russland oppfatter norsk beroligelse som dempende eller innrømmelser som gir arbeidsro i Arktis, er uvisst. Mer sikkert er det at avskrekking i nord igjen er relevant. Norge har jobbet aktivt for Nato-nærvær. Alliert interesse for nordområdene er gryende i form av øving og trening, selv om Nato prioriterer østgrensen i Sentral-Europa.
I lys av russisk fremposisjonering, og gitt at forholdet mellom beroligelse og avskrekking ifølge norske myndigheter skal være en balanse, arter vektlegging av ubetinget beroligelse etter 2008 seg inntil videre som en norsk tilbaketrekking.
For det andre har Forsvaret over tid blitt redusert; Norge har tatt det siste av 74 F-16 ut av tjeneste og anskaffer 52 F-35; fem nye norske overvåkningsfly erstatter ni tidligere fly; i 2001 ble den siste av 15 Kobben-ubåter tatt ut av tjeneste, og når seks ULA-skrog utfases anskaffer Norge fire nye ubåter fra 2029. En av fem fregatter er tapt. Overflatestyrken ligger foreløpig an til å bli enda mindre frem mot 2030. Den miserable innføringen av NH-90 har fått skure og gå i 20 år. Langtrekkende luftvern og presisjonsild er utsatt. Spesialstyrkene har ikke spesialhelikoptre.
Dagens forsvar ble i hovedsak formet før 2008 under den strategiske pausen, og det spørs om det strekker til i tiden etter Ukraina-krigen. Stridsvogner anskaffes nå, og kan indikere vektlegging av kvantitet.
For det tredje har Norge svekket evnen til å ta imot alliert forsterkning i Nord-Norge. Nato bygget på 1950-tallet en rekke flystasjoner for trening, øving og forsterkning med allierte fly på nordflanken. Til tross for at Russland begynte sin strategiske opprustning i 2008, er de to største norske forsterkningsbasene i nord i ettertid besluttet nedlagt; Bodø i 2012 med den første langtidsplanen etter Russlands angrep i Georgia, og Andøya i 2016, etter Russlands okkupasjon av Krim. I tillegg ble ubåtbasen Olavsvern lagt ned i 2009.
Norge ser over tid ut til å ha møtt russisk fremposisjonering med tilbaketrekking på viktige områder. Den er preget av politisk konsensus. Norske myndigheter later til å være på etterskudd og forvirrer nå med slagordet «Norge er Nato i nord». Skal Norge gjøre jobben alene? Det var aldri meningen med norsk alliansepolitikk, og blir stadig mindre betryggende.
Utviklingen av Forsvaret er langsom og bygger på et minimumsforsvar for en tid uten trussel i nord. Er Nato uønsket i nord?
Norske myndigheter er opptatt av at alliansen skal stå sammen med Norge, men synes ikke å ha funnet svaret på om Norge står sammen med allierte når de seiler i Barentshavet.
Russland er i full krig med en nabo. Natos ansvarsområde strekker seg til Nordpolen. Trygghet for Norge bygges derfor fortsatt trolig best på at Nato er bærebjelken for sikkerhets- og forsvarspolitikk – også i nord.
Norske myndigheter later til å være på etterskudd og forvirrer nå med slagordet «Norge er Nato i nord». Skal Norge gjøre jobben alene?
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.