«Strategisk tyngdepunkt» kalles den egenskap, posisjon eller forutsetning for øvrig som representerer en krigførende aktørs kritiske sårbarhet – den som hvis den rammes ødelegger aktørens mulighet for fortsatt motstand. Dette tyngdepunktet kan variere fra aktør til aktør og fra konflikt til konflikt, avhengig av både permanente forhold som geografi, eller av politisk kontekst. Det kan være landets hovedstad, dets forsyningslinjer, dets økonomi eller en enkelt, sentral person.

Sverre Diesen
Sverre Diesen

For Ukraina i dagens situasjon fremstår president Volodymyr Zelenskyj som det strategiske tyngdepunkt. Ikke bare som statssjef men også psykologisk, som den karismatiske leder som holder nasjonen samlet og inspirerer til en motstand ingen på forhånd trodde var mulig. Derfor er det også avgjørende at Zelenskyj beskyttes med alle midler og kan fortsette å tale både til det ukrainske folk og til resten av verden – helst fra Kyiv, men uansett fra et sted innenfor Ukrainas grenser. Det vet Putin, og russernes anstrengelser for å finne ham og bringe ham til taushet er ganske opplagt deretter.

For oss i Vesten, som ønsker å hjelpe ukrainerne mest mulig effektivt uten å gripe direkte inn i krigen, er det nå naturlig å spørre: Hva er i denne situasjonen russernes eller helst Vladimir Putins strategiske tyngdepunkt? Det er trolig det faktum at svært lite er gått Putins og den russiske militærledelsens vei til nå. Det skaper rom for en vestlig strategi rettet mot de russiske styrkene inne i Ukraina. De russiske soldatene ble lenge fortalt at de bare skulle på øvelse, deretter ble de fortalt at operasjonen skulle befri deres slaviske brødre fra et fascistisk regime kontrollert av amerikanerne, deretter at de kom til å bli hilst velkommen som befriere.

Alt dette ser de nå er løgn. Dissonansen mellom hva de er blitt fortalt på forhånd og hva som faktisk skjer skaper i denne situasjonen en åpenbar kritisk sårbarhet. Den kan utnyttes i en påvirkningsoperasjon for å ødelegge de russiske soldatenes stridsmoral og disiplin innenfra: «De politiske lederne deres lyver for dere. Deres egne offiserer lyver for dere. Ukrainerne hilser dere ikke velkommen, de hater dere og kjemper mot dere fra hvert eneste gatehjørne, mens dere dreper uskyldige sivile med bomber og missiler. Dere er sendt hit for å dø for president Putins stormannsgale visjoner om å gjenreise det russiske imperiet.»

En slik offensiv kan hærledelsen og de russiske myndighetene bare i begrenset grad hindre, så lenge de russiske soldatene inne i Ukraina ser med sine egne øyne hva som skjer hver dag. Da kan en systematisk påpeking av Putins og den militære ledelsens løgner, om nødvendig via gammeldagse virkemidler som spredning av flyveblader der russerne rykker frem, være effektive i tillegg til de mulighetene for elektronisk påvirkning som fortsatt eksisterer.

Vesten har dermed to sentrale strategiske oppgaver – defensivt å beskytte det ukrainske tyngdepunktet, offensivt å ramme det russiske. Det første krever at Zelenskyj fortsetter å lede og samle den ukrainske nasjonen. Det forutsetter at hans personlige sikkerhet og kommunikasjonsmuligheter ivaretas, og at Ukraina støttes militært ved en massiv innsats av vestlig hjelp i form av våpen, ammunisjon og andre forsyninger som gjør at de kan holde krigen i gang. Det andre krever at sanksjonene opprettholdes og forsterkes med sikte på både å ødelegge de russiske statsfinansene og ruinere Putin personlig, i den grad det er noen forskjell på det. Så bør det komme i tillegg en omfattende påvirkningsoperasjon for å undergrave den russiske hærens moral og stridsvilje.

Alt dette vil i den rådende situasjon svekke den russiske krigføringen og kan etter hvert tvinge russerne til en form for forhandlet løsning som uansett hva den går ut på vil være et strategisk nederlag for Putin. Han har lovet å fjerne et ukrainsk regime av «narkomane nazister kontrollert av USA». En hvilken som helst våpenhvile og et hvilket som helst kompromiss med et regime han har omtalt i slike vendinger vil være et formidabelt nederlag både politisk og personlig, og trolig den første spikeren i hans politiske likkiste.

Kan en Putin som er i ferd med å lide nederlag i Ukraina bli så desperat at han blir helt uforutsigbar, og for eksempel gjør alvor av trusselen om å bruke et atomvåpen for å nullstille situasjonen? Og bør vi i lys av det avstå fra å presse ham enda lenger inn i et hjørne det ikke finnes noen vei ut av? Å la Putin vinne og Ukraina gå under av frykt for at han ellers skal bli desperat er åpenbart ingen løsning, uansett hva han truer med.

Atomtrusselen er dessuten ikke troverdig med mindre Putin tror at Vesten ikke vil svare på et atomangrep, selv ikke med et omfattende konvensjonelt presisjonsangrep mot russiske økonomiske og militære mål. Å redusere faren for russisk bruk av et kjernevåpen gjøres med andre ord mest effektivt ved å sørge for at han ikke er i tvil om akkurat det. Så får tiden vise om det finnes en strategisk bakdør man kan slippe ham ut av med en flik av ansiktet i behold, alvorlig svekket og uten at hverken Ukraina eller Vesten må fire på noe vesentlig punkt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.