Russland truer (i praksis) med en større militæraksjon mot Ukraina dersom Russlands ekstreme forhandlingsutspill, blant annet om stopp i Nato-utvidelse og reduksjon av allierte styrker og materiell i det østlige Nato, ikke innfris.

Nato nekter foreløpig å komme Russland i møte annet enn i ubetydelige spørsmål, og har insistert på at Ukraina må kunne velge sin allianse fritt. Blant andre Sven G. Holtsmark og Geir Ulfstein i DN 8. februar viser til at staters absolutte suverenitet er et ufravikelig prinsipp i folkeretten. Problemet, vil jeg hevde, er at dette prinsippet er blitt både fraveket og utvannet de siste 30 årene.

Jardar Østbø
Jardar Østbø

Russland bryter Ukrainas suverenitet. USA og/eller Nato har brutt andre staters suverenitet ved å intervenere militært. Mer (Bosnia) eller mindre (Irak) gode grunner bak intervensjonene rokker ikke ved at suverenitetsprinsippet, dersom man tolker det som absolutt og ufravikelig, ble brutt. Dette er de fleste enige om.

Utvanningen av suverenitetsprinsippet er mer komplisert. Etter folkemordene på 1990-tallet oppsto det en internasjonal debatt om diktatorer ustraffet skulle kunne utføre slike grusomheter mot sitt eget folk bare ved å gjemme seg bak suverenitetsprinsippet. I 2005 kom FN-resolusjonen om «Responsibility to Protect» (R2P), hvor suverenitet, tross runde formuleringer, i prinsippet ble gjort betinget og avhengig av hvordan andre land oppfatter en stats handlemåter på hjemmebane. Det er selvfølgelig umulig å forsvare diktatorers «rett» til å utøve folkemord. Men konsekvensen av R2P er like fullt at suverenitet for alle praktiske formål ikke lenger er absolutt.

Det liberale hegemoniet og globaliseringen etter den kalde krigen har i seg selv undergravd suverenitetsprinsippet. Vestligdominerte globale finansstrukturer som Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF), samt store multinasjonale selskaper, har i praksis gjort det umulig for land å føre en egen kurs i viktige økonomiske og politiske spørsmål. For å få sårt tiltrengte lån og investeringer har mange land vært tvunget til å gjennomføre smertefulle nyliberale reformer. Verdensbanken og IMF har i praksis forandret suverene staters innenrikspolitikk og institusjonelle struktur. «Løsningene» presenteres som teknisk-vitenskapelige, og er dermed uangripelige. De siste årene har internasjonale organisasjoner og konsulentfirmaer i skjønn og profitabel forening utarbeidet detaljerte standarder for transparens, «godt styresett» og kontrollmekanismer som skal påtvinges alle land, uavhengig av hva de selv vil. Alt dette skjer til applaus fra Vesten, for hvem vil vel argumentere mot antikorrupsjon og «godt styresett»?

Her hjemme får vi jevnlig boosterdoser med «anti-whataboutism» som motgift til russisk propaganda – «whataboutism» kan angivelig avfeies som en logisk brist. Selvfølgelig kan én forbrytelse aldri rettferdiggjøre en annen. Men whataboutism er derimot en gyldig måte å påpeke hykleri på hos land som opphøyer seg til moralske overdommere. En snekker fra Midtøsten brukte for to tusen år siden ting han kjente fra jobben, nemlig fliser og bjelker, for å illustrere poenget. Mannen har siden blitt anerkjent som en moralsk autoritet.

Fra Moskvas perspektiv er det umulig å tro at Natos engasjement for en gang i fremtiden å kunne tilby medlemskap til Ukraina er et idealistisk forsvar for et prinsipp som Vesten selv har brutt ved anledning, og dessuten bidratt sterkt til å utvanne gjennom 30 år. Sovjetiske og russiske delegasjoner ble i perestrojka -perioden gjentatte ganger lovet, i fullstendig utvetydige ordelag, at Nato ikke skulle utvides. Den gang kunne man altså gi slike løfter, uavhengig av hva østeuropeiske nasjoner ønsket, men nå er plutselig suverenitet blitt hellig? Man kan gjenta inntil det kjedsommelige at løftene ikke var bindende og gjaldt en annen historisk situasjon, men tidlig på 1990-tallet var de fortsatt i tråd med samarbeidsklimaet. I 1993–94 bestemte Clinton-administrasjonen seg imidlertid for å åpne for utvidelser. President Jeltsin, «demokraten» som nettopp hadde bombet sitt eget lands folkevalgte parlament til ovasjoner fra blant andre USAs utenriksminister («superb handling»), var sjokkert, men kunne lite gjøre. For Russland er Nato per definisjon en fiendtlig allianse. Nato startet utvidelsesprosessen lenge før Putin, mens forholdet til Russland ennå var godt, og har fortsatt ufortrødent siden.

Mange av Russlands handlinger, deriblant anneksjonen av Krim og krigføringen i Donbass, er selvfølgelig uakseptable. Russlands sikkerhetsbekymringer om Nato-utvidelse er derimot legitime og må bli tatt på alvor. Vi kan fordømme virkemidler, men ikke sikkerhetsbehov. Den nåværende krisen krever fasthet og troverdig avskrekking fra Natos side, men også diplomatisk kløkt, og ikke minst respekt for motparten og dennes perspektiv. Hvorfor har man kommet med så puslete motkrav til Russlands uansett uakseptable forhandlingsutspill? Jo, ved å insistere på muligheten for ukrainsk Nato-medlemskap fratar man seg selv forhandlingsrom – for eksempel til å få Russland ut av Donbass. Å hindre ukrainsk Nato-medlemskap er en viktig grunn til at de fortsatt er der. Det som uansett ikke trengs, er insistering på prinsipper som i praksis ikke lenger eksisterer i sin tidligere form.

Vi forhandlet med Sovjetunionen og forhandler med Taliban, så vi må også kunne føre reelle forhandlinger med Russland – for å bruke en analogi – eller er dette også «whataboutism» som dermed kan avfeies?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.