Strømkrisen er blitt heftig debattert denne sommeren. Spørsmålet om fordeling er ikke blitt like mye diskutert. De fleste økonomer er enige om at vi trenger politiske tiltak for å unngå rekordhøye priser og rasjonering. Tiltakene som velges vil ha ulike effekter på priser, strømsparing og fordeling.
Økonomer er enige om at en makspris på strøm ikke er et fornuftig tiltak. En makspris vil ikke gi incentiver til å redusere strømforbruket i en situasjon med lite vann i magasinene, noe som kan gi veldig høye strømpriser på lengre sikt. Andre tiltak som isteden er foreslått er skatte- og avgiftslettelser, kontantoverføringer, støtte ut fra tidligere forbruk og støtte til energisparing. Disse tiltakene gir incentiver til å redusere strømforbruket uten at det påvirker prisene, samtidig som de gir tilbakeføringer til forbrukerne. Likevel vil fordelingseffektene av tiltakene bli ulike og de kan ramme dem med et stort forbruk hardt.
Et tiltak som vil ha en jevnere byrdefordeling er subsidiering av strøm, slik regjeringen har vedtatt. Det er mindre populært blant økonomer, da det vil gi et lavere incentiv til å redusere forbruket. Det må likevel ses i sammenheng med den store prisøkningen på andre varer som skjer i dag. Høye matpriser, drivstoffpriser og rentehevinger har en inntektseffekt som gjør at forbruket må reduseres, også forbruket av strøm. Reduksjonen i strømforbruket ved subsidiering kan dermed bli høyere enn ventet. Samtidig er det et målrettet virkemiddel, og det er enkelt å administrere. På kort sikt er det vanskelig å redusere strømforbruket mye, men på lengre sikt kan man tilpasse seg.
Subsidiering av forbruket bør derfor trappes ned over tid. Det bør gjøres klart tidlig slik at konsumentene vet hva de har å forholde seg til og kan tilpasse seg. Samtidig er det også viktig med støtte til energisparing. En slik støtte kan begrunnes ut fra de gunstige effektene dette gir, ikke bare for den enkelte, men for samfunnet og mulighetene til å gjennomføre det grønne skiftet.
Et annet fordelingsspørsmål er virkningene av de store offentlige inntektene strømkrisen gir. Det hevdes med rette at de høye strømprisene gir offentlige inntekter som kommer forbrukerne til gode i form av velferdstiltak. Fordelingseffektene av disse inntektene har vært mindre debattert. En stor andel av kraftselskapene eies av kommuner, og derfor vil en vesentlig andel av inntektene forbli i disse kommunene. Staten er også en viktig eier, samtidig som den tar inn store skatteinntekter fra kraftprodusentene. Det vil derfor komme store inntekter inn i statskassen. Dette betyr likevel ikke at statsbudsjettet blir mer ekspansivt, spesielt ikke i en periode med høyt aktivitetsnivå og høy inflasjon. I stedet vil det redusere behovet for bruk av petroleumsinntektene (pensjonsfondet).
Generelt vil det dermed være fremtidige generasjoner som tjener på de høye strømprisene, ikke nødvendigvis alle som rammes av høye strømpriser i dag. Dette forsterker argumentet ovenfor om at strømstøtten ikke bør gi skjeve fordelingseffekter da dette kan komme på toppen av en skjevfordeling av strøminntektene.
Hvordan kan vi sikre oss mot høye strømpriser? Uten handel vil kraftprodusentene ta hensyn til høyere etterspørsel og lavere kraftmagasiner vinterstid. Dette vil gi høyere priser vinterstid og det vil derfor være lønnsomt for dem å spare vann i magasinene til vinteren, noe som også er samfunnsøkonomisk gunstig.
Med handel kan incentivene endres og magasinene kan tappes ned raskere, noe som ikke nødvendigvis vil være samfunnsøkonomisk gunstig for Norge. Normalt sett vil dette ikke være et problem. For å få til det grønne skiftet internasjonalt er vi avhengige av et internasjonalt overføringsnett for strøm. Problemet oppstår, som påpekt av Eric Nævdal, når strømkrisen skjer samtidig i mange land. Handel med strøm vil være med på å utjevne strømprisene i Europa. Ved en internasjonal krise vil prisene bli høye overalt. På mange måter kan handel da ses på som en solidarisk handling, og vi kommer inn på det internasjonale fordelingsspørsmålet som strømkrisen gir opphav til. Prisene er høyere andre steder og vår strøm vil være mer verdifull i andre land. Slik kan man tenke om alle varer, og det vil redusere behovet for beredskapslagre. Strøm er likevel en nødvendig vare, og høye priser og rasjonering kan få store konsekvenser for forbrukere og industri.
Dette taler for å ha et beredskapslager på samme måte som argumentene for beredskapslagre for andre livsviktige varer. En måte å implementere dette på er å ha et minimumskrav til fyllingsgraden i vannmagasinene. På lengre sikt er likevel en større utbygging av fornybar energi den eneste måten å sikre lave strømpriser på da dette vil øke tilbudet av kraft og være i samsvar med den grønne omstillingen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.