Dagens strømstøtteordning for husholdninger har slik vi ser det én fordel og tre problemer.

Fordelen er at den tilbyr norske husholdninger forsikring mot den ekstraordinære prisøkningen på strøm. Jo hardere du er rammet i kroner og øre, desto mer får du i strømstøtte.

Rolf Golombek
Rolf Golombek (Foto: Kilian Munch)

Det er en viss rimelighet i dette. På samme måte som brannforsikring gir mest penger til folk med dyre hus (som brenner), og bilforsikring mest penger til folk med dyre biler, gir strømstøtten mest penger til folk med høyt strømforbruk. For de fleste er det ikke så lett å raskt tilpasse seg høye energipriser.

Simen Markussen
Simen Markussen

De som bruker mye strøm, er statistisk sett også husholdninger med høye inntekter, se kronikk fra Katinka Holtsmark og Åsmund Sunde Valseth i DN 2. september. Dette er det første problemet: Dagens strømstøtte har dårlige fordelingsegenskaper. Støtteordningen burde gitt mer til lavinntektshusholdninger på bekostning av dem med bedre råd.

Oddbjørn Raaum
Oddbjørn Raaum (Foto: Kilian Munch)

Det andre, og i våre øyne største, problemet med strømstøtteordningen, er at vi som strømforbrukere i for liten grad blir stilt overfor en strømpris som avspeiler den samfunnsøkonomisk riktige verdien av elektrisitet. Derfor anstrenger vi oss ikke så mye som vi burde for å redusere strømforbruket.

Forbruket i Norge må ned fordi det er lite vann i magasinene og forbruket i Europa må ned fordi gasstilførselen fra Russland er blitt kraftig redusert. Som påpekt av Kalle Moene her i avisen 13. august: «Høye priser er en naturlig reaksjon på økt knapphet».

Det tredje problemet, som på sett og vis er en ekstremvariant av det andre problemet, er at vi som kunder faktisk kan oppleve å tjene penger på å bruke strøm. Slike perverse incentiver er kanskje tydeligst for de fastpriskundene som får mer i strømstøtte enn de betaler for strømmen. Jo mer strøm de bruker, desto mer penger tjener de.

Gevinst av å fyre for kråka kan faktisk også oppstå for vanlige kunder uten fastprisavtale, i hvert fall i teorien. Dersom prisen i løpet av en måned varierer tilstrekkelig, kan det være timer der en faktisk tjener penger på å åpne alle vinduer, sette på stekeovnen og la varmtvannet renne fritt.

Hvor mye skal til?

Dersom den månedlige gjennomsnittsprisen viser seg å bli 550 øre, vil spotpriskunder tjene på å «fyre for kråka» dersom prisen på et tidspunkt er under 375 øre.

Hva kan vi gjøre?

Det har kommet mange gode forslag på bordet. Hvis strømstøtten knyttes til tidligere forbruk (Golombek og Hoel, Aftenposten 5. august), oppnår man god forsikring og riktige incentiver. Hvis alle husholdninger, justert for størrelse, får den samme støtten (Holtsmark og Valseth, DN 2. september), oppnås god omfordeling og korrekte incentiver. Men ingen av disse forslagene tar inn over seg de praktiske og politiske realitetene som også må håndteres.

Den trolig enkleste endringen for å kombinere forsikring, akseptable fordelingsvirkninger og bedre incentiver er å utvide dagens ordning til å omfatte to satser og forbruksintervaller. Da kan dagens innslagspunkt på 70 øre senkes, mens støttenivået på 90 prosent kan forbeholdes et langt lavere forbruksnivå, for eksempel opp til 1500 eller 2000 kWt.

Støttenivået for høyere forbruk bør senkes vesentlig.

Husholdninger med et lavt forbruk vil da motta mer støtte enn i dag, mens husholdninger med et høyere forbruk vil tjene mer på å senke strømforbruket. Det lavere støttenivået for høyere forbruk vil i praksis også redusere mulighetene for lønnsom «kråkefyring».

Forslaget ligner på det SV foreslo nylig – før de senere foreslo «statsstrøm» – men satsene vi ser for oss, er annerledes og noe mindre sjenerøse. SSB analyserer i dag forbruksdata for husholdninger for regjeringen, og det vil være enkelt å utarbeide en alternativ støtteordning med dagens utgiftsnivå for staten.

Dersom prisøkningen blir varig, bør ordningen gradvis legges om i retning av ordningen foreslått av Holtsmark og Valseth, altså like mye til hver, uavhengig av strømforbruk. Med en litt mer fleksibel modell med to prisintervaller får myndighetene også større handlingsrom for å justere ordningen. Da kan strømstøtten gradvis justeres fra dagens «forsikringsbaserte» modell til et mer omfordelende alternativ med bedre incentiver.

Staten skal ikke forsikre bedrifter mot svingende kostnader. Derfor bør en eventuell strømstøtte til næringslivet gis som lån.

Skulle myndighetene likevel gå inn for støtte til næringslivet, bør de ta problemene med «kråkefyring» inn over seg, la virksomheter betale det strømmen er verdt for samfunnet på marginen og sørge for at ordningen ikke kan misbrukes.

Dersom den månedlige snittprisen blir 550 øre, vil spotpriskunder tjene på å «fyre for kråka» om prisen på et tidspunkt er under 375 øre

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.