Hvorvidt det var riktig å forhandle med Taliban avhenger ikke først og fremst av hva Taliban står for, men av hvilke vurderinger regjeringen gjorde i forkant.

Regjeringen sier det var riktig å snakke med Taliban, men uten å nevne at det er meget situasjonsavhengig om man skal snakke med sine fiender eller ei – og hva man i så fall skal snakke med dem om. Så lenge krigen pågår og det brukes makt, snakker man selvfølgelig med fienden i alle andre slags kriger enn de totale og eksistensielle. Ellers blir det vanskelig å bedømme om maktbruken har politisk effekt.

Sverre Diesen
Sverre Diesen

Her har vi imidlertid kapitulert militært for en fiende, som så har grepet makten i Afghanistan; en makt han på grunn av sin egen fanatisme, brutalitet og inkompetanse ikke har noen evne til å forvalte, og som vi ønsker at han skal miste igjen. Da er det i realiteten ingen rasjonell grunn til å snakke med ham i det hele tatt. Ikke bare med tanke på afghanerne selv, men også med tanke på våre egne interesser. Vi har ingen garanti for at Taliban har evne og vilje til å hindre al-Qaida eller IS i å etablere seg i Afghanistan på nytt. Har man tenkt på hva vi da skal gjøre; skal vi fortsette dialogen?

Den beste muligheten for at Taliban skal miste makten er å la dem feile spektakulært og falle for eget grep, i tillit til at afghanerne selv vil reise seg på et eller annet tidspunkt og i en eller annen form, og gjennomføre et regimeskifte på tradisjonelt afghansk vis. Det vil ikke gå pent for seg etter vestlige begreper. Men det bør 20 års mislykkede forsøk på nasjonsbygging og eksport av vestlige verdier ha fortalt oss at det er en illusjon å skulle endre på uansett. De humanitære konsekvensene av denne strategien er dessuten ikke vårt ansvar, og i den grad vi ser avbøtingen av dem som et etisk imperativ, fikk vi la FN, humanitære organisasjoner og andre som måtte ønske det forsøke.

Men i stedet har vi altså dialog med en motstander som vi ut fra erfaring ikke har noen grunn til å tro vil holde noen avtale, inngå noe kompromiss eller fire på noe standpunkt, uansett hva de sier til politikere og fremmøtte journalister i Norge. Statsministeren har selvsagt rett i at det eksisterer en moderat fraksjon i Taliban, men det spørs om det ikke er i seneste laget å satse på den. Uheldigvis var det hardlinerne som fikk overtaket da USA lot Taliban bryte februaravtalen av 2020 om igjen og om igjen uten at det fikk noen konsekvenser. Det fortalte dem at USA i realiteten hadde gitt opp og at amerikanerne kom til å trekke seg ut uansett voldsbruk fra Talibans side. Hardlinerne fikk altså rett; de som sa at vi ikke behøver å holde noen avtale med Vesten. Men det er likevel dem vi inviterer til samtaler og tilsynelatende tror på.

Hadde Nato blitt i Afghanistan med en tilstrekkelig styrke til å sørge for at Taliban ikke kunne vinne – som ikke er særlig mange flere enn dem vi hadde der på slutten – hadde vi spilt kortene i hendene på de moderate. De som da kunne argumentere internt med at «vi kan ikke vinne dette, vi er nødt til å forhandle reelt med både Kabul og Vesten». Da var det dem regjeringen etter hvert kunne invitert til Oslo og diskutert både økonomisk og annen hjelp med – på betingelse av nødvendige kompromisser med andre politiske, etniske og religiøse grupper. Og, ikke minst, Vesten aksepterer hverken al-Qaida eller IS i Afghanistan, da kommer vi tilbake over the horizon og tar dem ut. Vi har ingen garanti for at en slik strategi hadde lykkes, det har man aldri. Men det hadde i det minste vært en strategi basert på en realpolitisk tankegang med større sannsynlighet for å føre Afghanistan i den retningen vi ønsker.

Den kursen som nå er valgt kunne likevel også vært forsvart, dersom et nøkternt resonnement eller en annen god begrunnelse faktisk tilsa at det var strategisk rasjonelt å hente en gruppe skruppelløse banditter og fanatikere til Oslo. Det springende punkt når vi skal bedømme regjeringens handlemåte er derfor til syvende og sist ikke hva den valgte å gjøre, men hva slags vurderinger som lå til grunn for beslutningen. Vi kan jo håpe at de var bedre enn det som er blitt offentlig kjent.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.