Skremmende er rapporten fra 25. juni-kommisjonen, ledet av Pia Jansen. Terrorangrepet i fjor sommer kunne antagelig vært avverget, men ble ikke det.

Årsakene finnes i svakheter i det norske statsapparatets evne til å håndtere og handle på klare indikasjoner om nært forestående angrep. I det sektoriserte Norge rettes oppmerksomheten, som utallige ganger før, mot organisering mellom justis- og forsvarssektoren.

Michael Goodman
Michael Goodman

Dette er viktig, men problemet stikker dypere enn firkanter og linjer på organisasjonskartet. Siden det synes så uendelig vanskelig å få skikk på dette, bør det hentes mer inspirasjon fra andre land.

Kjell Inge Bjerga
Kjell Inge Bjerga

Det er virkemidlene og metodikken til de samlede hemmelige tjenestene som må under lupen i lys av dagens trusler. Det er lenge siden det var klare skiller mellom indre og ytre trusler mot stat, samfunn og borgere, og stadig ny teknologi gjør stadig nye trusler mulig.

Storbritannia har lang erfaring. Et tett, tillitsfullt samarbeid mellom sikkerhetstjenesten MI5, etterretningstjenesten for utlandet, MI6, og den tekniske etterretningstjenesten GCHQ, er etablert og innarbeidet. De har en felles strategi og klar arbeidsdeling. Dette har vært – og er hver eneste dag – helt avgjørende for å identifisere og eliminere trusler på britisk jord.

Personell roterer mellom de tre tjenestene og er fullintegrert på alle nivå. Dette motvirker at arbeidet foregår i adskilte «pipeløp», som er så karakteristisk for den sektoriserte norske staten og som hindrer deling av livsviktig informasjon. I den britiske modellen avklares det løpende hvem som gjør hva, ut fra hva slags trusler man står overfor og hvilke ressurser som er tilgjengelige. Siden 2000 har det rettslige grunnlaget blitt løpende oppdatert og justert av de folkevalgte.

Terrorangrepet mot transportsystemet i London 7. juli 2005 aksentuerte samhandlingen kraftig.

To ord springer oss i øynene. Det første inngår i britisk dagligtale, men brukes symptomatisk nok ikke i Norge: «intelligence community». På norsk kan vi si at alle som jobber i hemmelige tjenester opplever å inngå i et fellesskap for å beskytte landet. De tilhører selvstendige tjenester, men danner en felles identitet for å utnytte hverandres styrker i hjemmelsgrunnlag og kapasiteter. I 2003 etablerte de et kraftfullt Joint Terrorism Analysis Centre, med 100 medarbeidere fra 16 etater, alle lokalisert i samme hus. Senteret vurderer all informasjonen som samles og definerer trusselnivået på De britiske øyer.

Det andre ordet er offensivt etterretningsarbeid for å spore opp trusler og eliminere dem før de får gjort skade.

I det norske systemet støter vi på to problemer. Det første er av juridisk art og kan enkelt løses, hvis norske politikere vil. Politiet og Forsvaret har ulike hjemmelsgrunnlag. Politiet sitter med ansvaret for sikkerheten i Norge i fredstid, mens Forsvaret har ansvaret for å håndtere ytre trusler mot Norge.

Denne grensen kan justeres. I Grunnlovens paragraf 12 heter det at «Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer således som han finner det tjenlig.» Altså er det opp til regjeringen, etter norsk forvaltningsskikk i dialog med Stortinget, å vurdere om dagens arbeidsdeling mellom justis og forsvar – mellom det indre og ytre – er «tjenlig» som den er, eller om den bør justeres ut fra de mange erfaringene som dessverre er gjort. I Norge som i Storbritannia er dette en politisk vurdering.

Det andre problemet følger av det første og handler om kultur:

  • I tråd med sitt mandat har politiet fokus på å etterforske og påtale kriminelle handlinger som har funnet sted.
  • Forsvaret skal proaktivt hindre at Norge angripes av ytre fiender, og hvis dette likevel skulle skje og det blir krig, skal Forsvaret sammen med allierte bekjempe fienden.

Dette har naturlig nok gitt to vidt forskjellige kulturer som har svært stor innflytelse på hvordan oppdragene løses i alle deler av de to etatene, også i Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten.

Det var dette som ble illustrert i ukene og dagene før terrorangrepet i fjor. Etterretningstjenesten drev offensivt etterretningsarbeid for å spore opp og eliminere en trussel, i tråd med klassisk militæroperativ metodikk. Politiets sikkerhetstjeneste arbeidet på sin side mer defensivt, ut fra det like klassiske politioperative.

Nå mislyktes begge de to tjenestene i å finne tid og sted, men Jansen-rapporten viser at Etterretningstjenesten hadde et forsprang og kom svært nær identifikasjon og eliminering av trusselen, men at dette dessverre ikke førte helt frem, blant annet fordi det var en slags mistro mellom de to. Og uenighet om hvor offensivt det er rettslig grunnlag for å operere i den komplekse juridiske gråsonen mellom ytre og indre trusler.

Fremtredende var spørsmålet om hvor grensen går for ulovlig «fremprovosering» av kriminelle handlinger. Her finnes knapt fasitsvar. Gitt hva slags trussel mot norske borgeres liv og helse myndighetene sto overfor, og gitt all erfaring med håndteringen av denne typen farer i Storbritannia og andre demokratier, er vår vurdering at Etterretningstjenestens «chatting» med terroristene ikke var «provokasjon». Den var nødvendig for å identifisere og lokalisere en allerede eksisterende trussel under full oppmarsj.

I møte med de tragiske realiteter må Norge nå ta tak. Dagens trusler krever mer offensiv metodikk. Gitt britenes erfaring krever de også tett samhandling fra utenlandstjenesten til sikkerhetstjenesten, som skal håndtere og avverge de konkrete truslene på norsk jord.

Tiden synes moden for mer grunnleggende reformgrep i Politiets sikkerhetstjeneste, med sikte på å endre kulturen. Alt fra Gjørv-kommisjonen og Traavik i 2012, til Manshaus-rapporten i 2019 og nå Jansen-rapporten, handler dypest sett om kultur og er uttrykk for at det må tas tak. Kulturen bør dreies over til en sikkerhetstjenestekultur som i MI5, der offensiv, proaktiv avverging går foran etterforskning. Det handler om å spore opp og stanse angrep som er under oppseiling.

Kanskje bør «Sikkerhetstjenesten» etter britisk modell lanseres. En slik rendyrket tjeneste vil være noe annet enn «Sikkerhetspolitiet». Den vil være en sivilt ledet sikkerhetstjeneste, med en majoritet sivilt ansatte. Godt trent personell som vet at det å skulle invitere Matapour på lunsj i fastemåneden ramadan, er vanskelig – som det fremgår av Jansen-rapporten.

Vi snakker om en fremtidig norsk sikkerhetstjeneste som tar sin rettmessige plass, med kompetanse og selvtillit som sidestiller den med den militære Etterretningstjenesten.

Samarbeid blir som kjent ofte best mellom likeverdige partnere, og i lille Norge vil også en samlokalisering av tjenestene kunne løfte samarbeidet ytterlige.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.