I et brev til den relativt ferske tyske regjeringen trykket i Die Zeit nylig, krevde et syttitall prominente eksperter på Øst-Europa en «fundamental korreksjon» av Berlins Russlandspolitikk. De mener at Europas største økonomi, sentralt plassert i EU, Nato og det vestlige verdifellesskapet, har et spesielt ansvar for både å stå opp mot Putins Russland og å støtte de land Moskva trakasserer.

Kate Hansen Bundt
Kate Hansen Bundt

De er ikke alene om å spørre om Tyskland er i ferd med å undergrave «Vestens» felles posisjon og derav avskrekking overfor russisk maktbruk mot Ukraina. I helgen sa sosialdemokratenes (SPD) tidligere utenriksminister Sigmar Gabriel til tyske medier at han «skammet» seg over Europas rolle i Ukraina-konflikten. «Igjen overlater vi prislappen for krig i Europa til USA», sa han og stilte spørsmål ved Tysklands prinsipielle nei til å sende våpen til konfliktområder. For mens Storbritannia og andre sender defensive våpen til Ukraina, har Berlins posisjon vært meget reservert. De har gjentatte ganger blokkert Ukraina fra å kjøpe våpen fra Nato og forbudt andre allierte, som Estland, fra å videreselge våpen produsert i Tyskland, selv våpen fra det gamle DDR, som i det estiske tilfellet. I stedet tilbød tyskerne 5000 hjelmer til Ukraina. Noe som fikk Kievs borgermester til å spørre: «Hva vil tyskerne sende neste gang? Hodeputer?»

Berlin har også motsatt seg nye sanksjoner som å utestenge Russland fra det internasjonale betalingssystemet Swift eller å stoppe oppstart av den omstridte gassrørledningen Nord Stream II. Det er lite som minner om den tøffe tonen utenriksminister Annalena Baerbock lovet overfor autoritære regimer som Russland og Kina til erstatning for «merkelismen», som hun hevdet alltid satte tyske økonomiske interesser foran menneskerettigheter og demokrati. Under sitt første besøkt til Kiev og Moskva hadde hun lite i reisevesken utover en invitasjon til ny dialog mellom Ukraina, Russland, Frankrike og Tyskland innen det hittil resultatløse Normandie-formatet, initiert av Merkel etter annekteringen av Krim.

Sett fra Moskva er Tyskland det svakeste ledd i den vestlige lenken av motsvar til Putins militære knipetangsmanøver overfor Ukraina. Det har blant annet med gass, tysk antimilitarisme og historisk skyld å gjøre. For det første er Tyskland helt avhengig av russisk naturgass både for oppvarming og elektrisitetsgenerering etter Merkels famøse beslutning i 2013 om å legge ned tyske atomkraftverk, som fullføres i år. Deretter har regjeringen lovet å utfase kull innen 2030. For Europas industrielle stormakt, vil gass fra Russland – og Norge – være en avgjørende energibro til en karbonfri fremtid. Allerede i dag kommer mer enn halvparten av Tysklands gassimport fra Russland, brakt dit i rørledninger trukket gjennom Polen og Ukraina, samt gjennom Østersjøen i Nord Stream I. Det er derfor nok rørledningskapasitet fra Russland til Tyskland uten Nord Stream II. Dette gjør det vanskelig å forstå at Berlin har motsatt seg stans av en gassrørledning som ikke bare vil gjøre Tyskland enda mer avhengig av russisk gass, men også vil svekke Ukrainas betydning for Moskva som transittland og øke landets sårbarhet for russisk press ytterligere. Tilstanden i det europeiske gassmarkedet viser at russisk markedsmakt og tysk avhengighet allerede er for stor, og at Tyskland og Europa må sikre seg lng-forsyninger for å øke sin energisikkerhet fremover. Dette ville også vært et viktig bidrag til europeisk autonomi og sikkerhet.

I stedet har den lunkne tyske holdningen til nye sanksjoner mot Russland, gjort landets allierte i Baltikum og Øst-Europa enda mer proamerikanske og pro-Nato. De stoler ikke på Tyskland. Det er dårlig nytt for EU og et fransk EU-formannskap som denne våren har tatt mål av seg til å styrke EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk gjennom det såkalte «strategiske kompass». Til det trenger de enhet i EU og en aktiv tysk medvirkning. Men Tyskland synes å mangle et strategisk kompass. Tysk sikkerhetspolitikk savner en strategisk kultur og har vanskelig for å se militærmakt som et legitimt verktøy i utenrikspolitikken. Pasifisme og antikrigholdningen er sterk både i opinion og det politiske etablissementet. Forklaringen ligger i forrige århundre.

Lærdommen fra annen verdenskrig var «aldri mer» (krig)! Den etterlot samtidig en historisk skam og skyldkompleks spesielt for nazistenes herjinger i øst, angrepet på Sovjetunionen og de enorme tap av menneskeliv. At mange av de sovjetiske ofrene ikke var russere, synes ikke å påvirke den tyske Russland-sympatien. Denne er paret med takknemlighet til Mikhail Gorbatsjov for gjenforeningen i 1990. For forbundskansler Olaf Scholz’ sosialdemokrater, var gjenforeningen også et resultat av Willy Brandts østpolitikk fra 1970-tallet. Den åpnet for forsoning, dialog og handel med Sovjetunionen under slagordet «endring gjennom tilnærming». I SPD er troen på dialog og økonomisk samarbeid som endringsfaktor, fortsatt stor. Men som en av underskriverne av det nevnte oppropet til regjeringen uttrykte, så var østpolitikken designet for en annen samtid, geopolitikk og strategisk virkelighet. Putins Russland er ikke Sovjetunionen.

En videreføring av den tradisjonelle østpolitikken over hodet på østeuropeiske allierte som har helt andre historiske erfaringer med Moskva – og sovjetiske overgrep – vil svekke europeisk enhet. Uten enhet svekkes «Vestens» felles avskrekking, som mange mener er eneste svar en russisk leder som åpenlyst er aggressiv overfor naboland og destabiliserer den europeiske sikkerhetsorden, vil forstå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.