Ukrainas fremgang under offensiven på Kharkiv-avsnittet er ikke bare overraskende stor, men har også en strategisk betydning som overskygger den rent operative gevinsten i form av størrelsen på de gjenerobrede områdene.

Sverre Diesen
Sverre Diesen

Noen av de strategiske gevinstene er åpenbare, som betydningen for ukrainernes vilje til å utholde krigens mange prøvelser og for stridsmoralen i de ukrainske styrkene. Fremgangen er også viktig fordi den demonstrerer overfor Vesten at våpenhjelpen til Ukraina har en avgjørende innflytelse på krigen, og styrker den politiske viljen til å videreføre og øke den.

Indirekte vil det også måtte styrke viljen til å opprettholde sanksjonene, på tross av de kostnader og ulemper de påfører oss selv.

Viktigst er likevel konsekvensene for Putin og Russland, som nå stilles overfor noen meget krevende strategiske avveininger og valg.

For det første har Putins egne uttalelser om at «den militære spesialoperasjonen går etter planen» allerede bidratt til at han har malt seg inn i et stadig trangere strategisk hjørne. Så lenge han hevder dette, begrenser han sin egen handlefrihet i forhold til å gå til den mobiliseringen av Russlands overlegne menneskelige og materielle ressurser som landet råder over og som kunne fått stor betydning for krigens videre gang. Å foreta en slik totalmobilisering vil åpenbart undergrave hans eget narrativ om at «det går etter planen», i tillegg til at det ville være meget upopulært.

Denne retorikken gjør det også umulig for ham å begynne sonderinger for å finne en forhandlet vei ut av uføret.

At han ikke kan kaste masken og mobilisere, betyr i praksis at han har svært begrensede muligheter til å erstatte de tapene av både soldater og materiell som russerne nå lider i Ukraina. Han har ingen friske og ubrukte strategiske reserver han kan kaste inn i kampene, og de nye enhetene som er under oppstilling, utrustning og trening i Russland er ennå ikke kampklare. Han kan derfor ikke hasteinnsette dem for å løse et akutt problem ved fronten uten samtidig å frata seg muligheten for å bygge opp en slagkraftig reserve som kan gi russerne initiativet tilbake på et senere tidspunkt.

I stedet må de samme nedslitte avdelingene som nå har vært i kamp lenge, fortsatt bli stående i frontlinjen, med ytterligere forverring av stridsmoral og disiplin til følge.

Det betyr i neste omgang at russerne ikke har noen annen mulighet for å demme opp for nye ukrainske angrep enn å overføre allerede svekkede avdelinger fra andre frontavsnitt, slik de forsøkte å stanse offensiven på Kherson-fronten ved å overføre avdelinger fra Donbas. Det skapte altså den åpningen ved Kharkiv som banet vei for den spektakulære ukrainske fremgangen der.

Med sin tilgang til informasjon fra amerikansk satellittovervåkning om hvor russerne til enhver tid henter styrker, kan ukrainerne velge en opportunistisk strategi der de setter inn støtet på det til enhver tid svakest forsvarte punkt.

En russisk kraftanstrengelse for å stabilisere fronten i Donbas og hindre en avskjæring av styrkene der vil dermed kunne gjøre det umulig for dem å unnsette de vel 20.000 russiske soldatene som er isolert i brohodet på vestsiden av Dnipro-elven, ved Kherson.

Setter ukrainerne inn et støt her, vil det derfor kunne føre til at denne styrken må trekkes tilbake til østsiden av elven med tap av alle kjøretøyer og tyngre våpen, fordi broene er ødelagt av ukrainernes vestlige rakettartilleri – eventuelt kan det ende med en ydmykende russisk masseovergivelse. Det vil ikke bare være det største russiske prestisjenederlaget til nå.

Tap av et brohode på vestsiden av Dnipro vil dramatisk svekke muligheten for å gjenoppta en offensiv vestover langs Svartehavskysten mot Odesa, samtidig som ukrainerne kommer i posisjon til å true russernes forbindelse til Krim.

Når ukrainerne kjemper med stadig større effekt og selvtillit, og Putin samtidig fastholder sitt virkelighetsfjerne budskap om at målene ligger fast og operasjonen går etter planen, oppstår det derfor en unik strategisk mulighet: Ukrainerne kan kraftsamle sin innsats opportunistisk der russerne gir dem muligheten, mens russerne tvinges til å løpe frem og tilbake langs demningen og stikke fingeren i stadig nye hull.

De er på ingen måte slått enda, og man bør ikke la tilfredsheten over ukrainsk fremgang føre til at man undervurderer dem.

Men med tanke på forløpet av krigen til nå og utsiktene fremover er det fristende å sitere Churchill da krigslykken vendte med slaget ved El Alamein i Nord-Afrika høsten 1942: «This is not the end. It is not even the beginning of the end. But perhaps it is the end of the beginning.»

Ukrainerne kan kraftsamle sin innsats opportunistisk der russerne gir dem muligheten, mens russerne tvinges til å løpe frem og tilbake

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.