Krigen i Ukraina har så langt ikke gått russernes vei, og nå står de overfor oppgaven med å skaffe seg kontroll over de store byene, og eliminere det nasjonale samlingsmerket som president Zelenskyj er blitt. Det kan vise seg å bli meget krevende. Hva Putin vil velge og hvordan russerne kommer til å gå frem i fortsettelsen, vil avhenge av hvilket av de to grunnleggende motivene for krigen som etter hvert dominerer hos ham.
Det ene motivet er frykten for et vestvendt, politisk stabilt og økonomisk vellykket Ukraina, som vil demonstrere den russiske samfunnsmodellens utilstrekkelighet med hensyn til å sikre den jevne russer et anstendig liv. Da er smittefaren høy og veien kort til det som trolig er det største skrekkscenarioet for Putins regime: En fargerevolusjon og et Majdan-opprør på Den røde plass.
Det andre motivet er den tiltrekningen tanken om å gjenreise det russiske imperiet åpenbart øver på Putin personlig – de nostalgiske forestillingene om russisk storhet og hans eget ettermæle som en nasjonsbygger på linje med Ivan den 4. eller Peter den store.
Disse to motivene utfyller hverandre, men er likevel forskjellige med hensyn til hvordan de påvirker hans strategiske valg.
Å hindre en ukrainsk vestvending er relativt sett et kortsiktig og defensivt motiv der kostnader og risiko ved å fortsette krigen antagelig veies opp mot hva han allerede har oppnådd og hvorvidt det er tilstrekkelig for å stanse en slik utvikling. I det offensive og lange historiske perspektivet, for Putin som imperiebygger, må derimot krigens kostnader i nuet fortone seg som mindre viktige. Da er krig, økonomisk ruin og internasjonal isolasjon av Russland en forbigående og mindre viktig omstendighet som historien vil se stort på, slik den har en tendens til hvis de varige resultatene er viktige nok. Da blir heller ikke en langvarig okkupasjon av store deler av Ukraina, med undertrykkelse av den ukrainske befolkningen og aktiv bekjempelse av en ukrainsk motstandsbevegelse, noen avgjørende innvending. Det har russerne lang historisk erfaring med i hele sin randsone.
Men hvilket motiv som dominerer vil kunne få avgjørende betydning, både for hvordan krigen føres inne i Ukraina og hvordan Putin vil forholde seg til Nato og Vesten. Jo mer den gammelrussiske nasjonalismen behersker ham, dess mer brutal vil han være og dess mindre rasjonell ut fra en vestlig forståelse av rasjonalitet. Det betyr en større vilje til å akseptere både fullstendig ødeleggelse av de store ukrainske byene og enorme tap av menneskeliv for å bringe Ukraina tilbake til imperiet. Det vil antagelig også bety en mer kompromissløs og risikovillig holdning til Nato, i motsetning til holdningen i det mest rasjonelle perspektivet.
Tenker Putin slik vi må håpe, vil han trolig ønske å holde Nato utenfor, fordi han mener risikoen er for stor og fordi han kan oppnå mer ved å unngå det. Er han derimot mindre rasjonell i vår forstand vil han kunne ønske å trekke inn Nato, både fordi han er mer risikovillig og fordi han frykter at vestlig støtte til Ukraina kan føre til at han taper krigen. Og da skal vi huske at i denne virkelighetsoppfatningen er alt annet enn en total seier hvor han kan diktere fredsbetingelsene ensbetydende med at han har tapt. Da blir det både militært og politisk enda viktigere å stanse strømmen av vestlig hjelp inn i Ukraina. Det er derfor i dette perspektivet faren er størst for at han faktisk kan tenke seg noe så irrasjonelt som å bruke et lite kjernevåpen mot for eksempel en våpentransport i Polen, i troen på at Nato ikke vil våge å gjengjelde et slikt angrep, at den vestlige enigheten i stedet sprekker og at Nato-landene blir skremt til å trekke støtten til Ukraina.
Hva er i denne situasjonen i Vestens interesse, og hva slags strategi bør Nato i så fall ha i fortsettelsen?
Den strategiske utfordringen vil være at alliansen fortsatt må gjøre alt som er mulig for å sikre at russerne taper krigen, samtidig som de ikke får noe påskudd for å nullstille situasjonen ved å utvide konflikten med angrep på ett eller flere Nato-land. Det siste krever trolig å formidle under hånden et budskap til Putin som ikke etterlater noen tvil hos ham om at et russisk angrep i noen form på et Nato-land vil bli gjengjeldt – ikke nødvendigvis med samme slags våpen mot et mål i Russland, men med et ødeleggende angrep på de russiske styrkene i Ukraina med konvensjonelle, avstandsleverte våpen.
En slik strategi oppnår tre ting; den delegitimerer ytterligere en eventuell russisk førstebruk av et kjernevåpen ved å besvare angrepet konvensjonelt, og gjør det enda vanskeligere for russerne å gjenta det. Det holder russisk territorium utenfor, beholder fokuset på Ukraina og motvirker dermed et russisk forsøk på å gjøre konflikten til en generell krig med Vesten. Og det vil berøve Putin enhver mulighet for den militære fremgangen han er avhengig av, uansett hvilket av de to motivene som dominerer hos ham. Det siste er sammen med faren for en ukontrollert eskalering trolig det eneste som kan holde ham fra å velge en slik strategi.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.