Russlands krig mot Ukraina kan godt bli langvarig, men én dag vil kamphandlingene bli redusert så vidt mye at det i hvert fall skapes en optisk illusjon av mer fredelige tilstander.

De fire mest sannsynlige scenarioene er for det første at det oppstår en lengre «pause» som en konsekvens av at begge parter har mistet evnen til omfattende offensive operasjoner. En annen mulighet er at det inngås kun en våpenhvileavtale basert på det partene kontrollerer av land. Et tredje alternativ er en omfattende fredsavtale. En fjerde mulighet er at Russland etter store tap trekker seg ut fra ukrainsk territorium.

Putins storkrig har fullstendig endret europeisk sikkerhetsarkitektur. Russland har gått fra å være en strategisk partner i denne, til å bli en aggressiv fiende som i uoverskuelig fremtid må isoleres og svekkes. Europeisk avhengighet av russisk olje og gass oppfattes nå som en uakseptabel trussel, og ikke lenger som en lukrativ økonomisk overenskomst. Uansett, alle endringer i retning av ett av de ovenfor nevnte utfallene, vil åpne diskusjonen om hvordan forholde seg til Russland.

Arne Bård Dalhaug
Arne Bård Dalhaug

Alt omkring situasjonen i Ukraina dreier seg dypest sett om å styrke prinsippet om det uakseptable i å endre internasjonalt anerkjente grenser gjennom krigføring, det vil si den regelbaserte verdensorden. Det forkastelige i å endre internasjonale grenser gjennom angrepskrig er faktisk noe de aller fleste land i verden vil kunne enes om, både demokratier og de som ikke er det. Dette budskapet må tydeliggjøres mye mer i vestlig kommunikasjon.

Russland vil alltid være der, men nå må kravene fra Vesten være at land i Kremls nærhet skal kunne bevare sin suverenitet, være demokratiske og fritt kunne velge sin tilknytning til internasjonale organisasjoner. Vesten trenger å bygge enighet om hva slags endringer fra dagens Russland som må på plass før det blir akseptabelt å påbegynne en normalisering av forholdet til Kreml. Dette kan synes prematurt, men det er nødvendig å starte tidlig med å bygge konsensus når man vet prosessen vil bli utfordrende. En eller annen endring av krigens gang som aktualiserer en slik diskusjon, behøver ikke være så langt unna.

Det er i dag sterk vestlig enighet om at en begynnelse på veien tilbake til politisk normalitet bare er mulig etter at Putin ikke lenger sitter ved makten. Det er viktig å synliggjøre at angrepskrig og groteske krigsforbrytelser hefter ved den russiske presidenten og hans nærmeste til de er borte fra Kreml. Det er selvsagt umulig å si hva som kommer etter Putin, men et liberalt demokrati blir det neppe. Vesten har dog hatt, og har, et forhold til mange autoritære statsledere rundt omkring. En «fredelig» autoritær ledelse i Kreml er trolig det beste en kan håpe på, noe som kan tillate en normalisering. I verste fall blir det en ny diktator med imperialistiske ambisjoner på Russlands vegne. Da trengs en solid vestlig enighet om at isolasjon, sanksjoner og avskrekking må opprettholdes på ubestemt tid.

Et annet, helt sentral tema som må på plass, er russisk tilbaketrekning fra ulovlig okkuperte områder i Ukraina, og selvsagt også territorier i Georgia og Moldova. En politisk normalisering og gradvis oppheving av sanksjoner må knyttes til dette. Russland har heller ikke trukket tilbake de helt urimelige kravene til endringer i europeisk sikkerhetsarkitektur som ble fremsatt 16. desember i fjor. Ambisjonene i disse dokumentene går langt utover Ukraina, og har som målsetning å plassere store deler av Europa innenfor russisk innflytelsessfære. Den vestlige enigheten om en klar avvisning av dette må videreføres. Ønsker Russland politisk normalisering, må dette skje innenfor den europeiske sikkerhetsarkitekturen som kom på plass etter den kalde krigen. En prinsipiell holdning her er viktig. Moskva kan ikke få aksept for at landområder erobret ved angrepskrig blir en legitim del av Russland. Respekten for internasjonalt anerkjente grenser krever dette.

Den bestialske, russiske adferden har satt søkelys på krigens folkerett, krigsforbrytelser, mulig folkemord og menneskerettigheter generelt. FNs generalsekretær har fordømt russernes systematiske voldtekter, tortur og drap av sivile. Flere av de russiske militære som begikk grusomhetene er allerede identifisert ved navn, og avdelingene de tilhører er kjent. Det betyr at personer med ansvar kan stilles til rette, også oppover i kommandokjeden. Det er selvsagt en lang vei dit, særlig når Putin utdeler militære æresbevisninger til de samme krigsforbryterne. Igjen, respekten for helt sentrale verdier gjør at det er en selvfølge at håndtering av russiske krigsforbrytelser blir en del av en eventuell normaliseringsprosess. Det samme gjelder en diskusjon om krigserstatninger.

Hovedbudskapet er at det bare er et endret Russland som en gang i fremtiden kanskje kan komme ut av dagens pariastatus og gjøre seg fortjent til å bli ansett som en del av et sivilisert Europa. Russlands vei tilbake vil være lang og tornefull, og tidkrevende, hvis det i det hele tatt skulle komme til å skje. Uansett, tiden er kommet for Vesten til å tydeliggjøre kravene og hva forventningene er. Denne forfatteren har tidligere skrevet på disse sider at dette er ikke å be Russland om å «gå på vannet», bare å holde seg innenfor internasjonale avtaler landet selv har undertegnet. Slik er det fortsatt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Dette er ikke å be Russland om å «gå på vannet», bare å holde seg innenfor internasjonale avtaler landet selv har undertegnet