– Livet mitt som forretningsmann var veldig statisk og regulert. Jeg ble lei av alle forventningene, og ville ikke lenger leve det samme gjentagende livet. Jeg innså at det å være god for millioner ikke gjorde livet mitt rikere, sier Hubert Looser til DN.
Nå låner han ut brorparten av samlingen sin til Nasjonalmuseet i et halvt år, til utstillingen «Rastløse gester».
– Det er blitt en helt fantastisk utstilling som virkelig viser den abstrakte kunstens utvikling fra 1930 frem til 1990, sier Looser.
Den nå 79 år gamle gründeren og forretningsmannen slo seg opp i næringslivet med to selskaper, ett innen varmesystemer, et annet innen kontorteknologi. Han hadde mange tusen ansatte og ledet begge gjennom suksessfulle børsnoteringer, men tidlig på 90-tallet sa han stopp, i en alder av 54 år. Siden den gang har han jobbet med å bygge opp en kunstsamling som blir beskrevet som en av Europas fremste av ekspresjonistisk og surrealistisk kunst fra etterkrigstiden.
Høy prisklasse
Kunsten ga energi, og ifølge ham selv en flukt fra business og bankmenn. Looser sier han fullt og helt har valgt verk med blikket.
– For 25 år siden tok jeg valget om å ikke kjøpe kvantitet, men kvalitet. Det uformelle i ekspresjonismen ga meg balansen jeg trengte til formaliteten i forretningene. Jeg bygde samlingen på et ønske om å ha ledende, innflytelsesrike kunstnere. De fleste var amerikanske, og ble ikke ansett i Europa. Jeg samlet kunst som ikke var tilgjengelig på museene rundt meg, sier Looser.
Prisen på det som skal utstilles i Oslo er vanskelig å estimere, ifølge Erlend Hammer ved Blomqvist auksjonshus.
– Verdier i disse dimensjonene er alltid variable og usikre størrelser, men det er klart at det er snakk om svært kostbare kunstnere. De fleste er i toppsjiktet i det internasjonale markedet for etterkrigskunst. Jeg tror det i praksis er umulig å tallfeste verdien på denne samlingen, sier Hammer.
Han beskriver Loosers kunstneriske investeringer som kvalitetsbevisste og veloverveide.
– Han har kjøpt et fåtalls verk på høyt nivå per år over en lengre periode. Han virker å ha vært opptatt av å anskaffe verk i prisklassen 500.000-én million dollar, og påpasselig med at det alltid skal være museumskvalitet på verkene, sier Hammer.
Selv sier Looser dette om verdien på samlingen sin:
– Jeg kjøpte kunst på rett tid. Mange av disse verkene er nå verd 10-15 ganger de summene jeg kjøpte dem for, sier Looser.
Tom kunstkasse
Kurator for utstillingen i Nasjonalgalleriet, Ingvild Krogvig, mener Looser-samlingen er av et format man ikke er vant med i Norge.
– Dette har gitt oss mulighet til å vise noen av 1900-tallets mest kjente kunstnere som Willem de Kooning, Cy Twombly og Arshile Gorky, for å nevne noen. Kort sagt kunstnere som sjelden har vært vist i Norge, og bare unntaksvis er å finne i norske samlinger, forklarer Krogvig.
Hubert Looser anser samlingen sin for å være fullendt.
– Man må bare konkludere til slutt. Jeg har ikke penger til å samle lenger. Samlingen min er nå komplett. Jeg har en hel samling nummer to i hodet, verk jeg gjerne skulle hatt, men det kan jeg ikke tenke på, sier han.
Jeg har ikke penger til å samle lenger.
En medvirkende årsak er også retningen kunstmarkedet har tatt i det siste, forteller han.
– Kunstmarkedet er blitt for spekulativt. Det er så mye nye penger utenfor Europa, i for eksempel Kina og arabiske land, som driver prisene oppover. Det er blitt et veldig uforutsigbart marked, forklarer Looser.
«Rikdom gir ansvar»
Nå har han flyttet oppmerksomheten over på å få samlingen sin utstilt. Han er også tungt involvert i sin veldedige stiftelse, Foundation Hubert Looser.
– Kunstsamlingen og det humanitære arbeidet er blitt mitt andre liv. Gjennom stiftelsen driver vi i overkant av 40 veldedige prosjekter. Der får jeg muligheten til å gi tilbake, som er fantastisk, sier Looser.
Det er stiftelsen som nå eier kunstsamlingen, forteller han. Han har gitt bort det meste han har av verdi.
– Rikdom gir et ansvar overfor samfunnet og offentligheten. Mange forstår ikke hvorfor de skal dele noe de anser som sitt. Jeg har gitt bort nesten alt, bortsett fra det jeg trenger. Jeg lever normalt. Ingen båt eller privatfly, sier Looser lurt.
Ser ikke utlånsproblematikken
Etter utstillingen på Nasjonalgalleriet skal samlingen gis bort til Kunsthaus Zürich. Debatten om private samlere som bedriver utlån til offentlige museer har han ikke tatt nevneverdig stilling til, forteller han.
– Jeg vet enkelte ser det som problematisk når private samlere låner ut til offentlige institusjoner. Selv praktiserer jeg et samarbeid med offentlige institusjoner som privat samler, for å gi museene mulighet til å vise frem kunst de sjeldent får vist frem ellers. Jeg har gitt bort alt til stiftelsen og låner ut, sier Looser, som påpeker at han ikke ser verdien i kunst som ikke blir vist frem for publikum.
– Men jeg kjenner samlere som ikke vil gjøre samlingen sin offentlig. Noen vil helt enkelt ikke at allmennheten skal vite verdien, så de ikke får et skatteproblem, sier han.
Selv har han ingen kvaler med å sende verkene ut på reise, som til Norge.
– Både mine egne folk og de dyktige ansatte her på museet jobber godt med konservering. Men det er klart, ingen verk blir i bedre stand etter å ha blitt fraktet. Men, men. Det blir ikke moro uten litt risiko.(Vilkår)
