Diskusjonen om olje- og gassutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja har vært intens og politisk fastlåst lenge. Området er blant Norges vakreste, det er gyteområde for store fiskebestander og hjem for mange sjøfugl. Risikoen for at det skal gå galt med oljevirksomhet i området, er liten. Men hvis det virkelig går galt, kan konsekvensene bli større enn de fleste andre steder i Norge. Det er derfor ikke overraskende at mange ønsker å verne området.

Det er heller ikke rart at norsk oljeindustri lobbet hardt for å få tilgang til disse områdene. Mellom 1997 og 2007 ble det ikke gjort noen funn av betydning på norsk sokkel, og industrien så fremtiden mørkt i møte.

Men sånn er det ikke lenger.

Så sent som onsdag meldte en gledestrålende direktør Bente Nyland i Oljedirektoratet om en oppjustering av den norske oljeformuen med 15 prosent. Da hadde direktoratet gjort en kartlegging av Barentshavet sørøst og rundt Jan Mayen. De siste par årene er det gjort to store funn på norsk sokkel, Johan Sverdrup som er veldig stort og Skrugard/Havis som er stort. I tillegg er det store åpnede områder i Barentshavet hvor det gjenstår mye leting.

Oljeinvesteringene øker i en rasende fart. Det ventes å gå fra 146 milliarder kroner i 2011 til 207 milliarder kroner i 2013, en økning på 60 milliarder kroner på to år. Til sammenligning er investeringene i offentlig forvaltning og forsvar, helse og undervisning tilsammen på rundt 90 milliarder inneværende år.

Hverken norsk økonomi eller oljeindustrien trenger høyere aktivitetsnivå. Hvorfor skal vi da krangle om Lofoten nå?

Veksten i aktiviteten i oljesektoren er så sterk at den skaper problemer for både oljeindustrien og leverandørene. De sømfarer markedet etter kvalifisert personell. De byr opp lønningene og bidrar til at det norske lønnsnivået vokser mye raskere enn i land vi konkurrerer med. Det skaper store problemer for andre konkurranseutsatte næringer som sliter med fallende markeder og tøffere konkurranse internasjonal.

Tempoet er så høyt at det også skaper problemer for industrien selv. Norsk leverandørindustri tapte for et par uker siden hovedkontrakten om utbyggingen av Dagnyfeltet. Det er den femte av fem storkontrakter som har gått til utlandet de siste månedene.

Hverken norsk økonomi eller oljeindustrien trenger høyere aktivitetsnivå. Hvorfor skal vi da krangle om Lofoten nå?

Etter flere ti år med forhandlinger har Norge endelig blitt enige med russerne om delelinjen i Barentshavet. Da bør vi også vise så stor interesse for området at vi forsøker å etablere virksomhet der. Det betyr å legge forholdene til rette for at oljeselskapene vil utforske området. Hvis de kan velge Lofoten i stedet, kan det hende de venter med Barentshavet sørøst.

Oljeselskapene vil fremdeles måtte investere i eksisterende felt, de kommer til å bygge ut Sverdrup, Skrugard og andre mindre felt, vi ønsker at de skal utforske området langs delelinjen, vi har åpnet store deler av Barentshavet. Det bør være mer enn nok til å opprettholde aktivitetsnivået frem til rundt 2030, ifølge anslag fra Rystad Energy. Olje- og gassressursene i Sverdrup alene er større enn i hele Lofoten-området.

Det er miljørisiko knyttet til all olje- og gassutvinning, men risikoen er adskillig lavere nå enn for ti, 20 og 30 år siden. Vi må også regne med at risikoen vil være mindre om ti, 20 og 30 år enn i dag. Så hvorfor ikke vente?

Hva vil vi tape på det?

Oljefondet vil vokse litt saktere. Men kanskje er det like trygt å spare deler av oljeformuen i berget under havet som i aksjer og obligasjoner i Norges Bank. Som student regnet statsminister Jens Stoltenberg på verdien av å la den norske oljen ligge på sokkelen, og kom frem til at det var veldig lønnsomt. Sett i ettertid hadde han rett. Om det også gjelder for fremtiden, skal være usagt.

Men vi trenger ikke mer kunnskap for å si at det ikke haster å åpne Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet. Oljeindustrien har mer enn nok å ta seg til i alle fall et par tiår fremover.

La oss være pragmatiske. La oss vente og se. Motstanderne av utbygging i Lofoten overdriver faren ved oljevirksomhet i området, men de som vil åpne området nå har ikke justert argumentasjonen i takt med de store funnene som er gjort det siste halvannet året. Det haster ikke lenger. Og da trenger vi heller ikke en konsekvensutredning nå. Den trenger vi når vi er klare til å gå i gang.

La oljen og gassen i Lofoten, Vesterålen og Senja ligge. Legg saken på vent et par-tre stortingsperioder. Da vet vi mer. Da er en utbygging trolig tryggere. Og da er det kanskje en enkel beslutning.

Sofie Mathiassen er politisk redaktør i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.