Et fyldig utvalg av både skøyteski, klassiske racingski og raske staver kommer til syne når Matz Jenssen åpner skiboksen. Likevel trekker han frem to staver med solide trinser. For selv om han har deltatt 27 ganger i Birkebeinerrennet, er det avstikkerne bort fra det han kaller de «industrielle skiløypene» som gir den virkelig store skigleden.
– Scooterløypene følger veldig ofte terrenget mye mer dynamisk enn på gørrkjedelige skogsbilveier der du ser 500 meter foran deg. Og du møter nesten aldri noen der, sier Jenssen, som drar på seg noen varmere skinnstøvler denne dagen.
Oslo-mannen advarer sterkt mot racernes «knappenålsstaver» som han mener vil forringe opplevelsen sterkt i scooterløypene, der stavene slår gjennom. For markas smaleste løyper, der sporet snor seg tett rundt trærne, innbyr til den mer gammeldagse skiløpingen.
Krevende jobb
Årets usedvanlig snørike og stabile vinter har åpnet opp et alternativt løypenett i marka som omkranser Oslo, der en del løyper ikke har vært mulig å åpne opp på flere år.
Jenssen sier han ikke tror han har opplevd maken til stabil vinter siden 1950-tallet. Det meldes om opptil 1,80 meter med snø, og smale scooterløyper strekker seg sammenhengende i kilometervis innover på ulike steder i marka. Noen ligger langt inne i skogene, men flere er lett tilgjengelig fra ulike utgangspunkt.
I flere deler av marka er disse løypene bevart som et alternativ til store traseer med to trikkeskinner og skøytespor, etter at mange av de gamle traseene er blitt ryddet til maskinløyper. Men det er et helt særegent arbeid som ligger bak de smaleste skogsløypene.
– Nesten hvem som helst kan kjøre maskinen. Det er mye mer krevende å lage en god scooterløype. Scooterløypene er krydderet i løypenettet og nå er det grisefint. Når man kjører scooter må man ha med seg hodet på en helt annen måte og det er viktig å gå bak og sjekke det du har kjørt, for å unngå for vanskelige svinger. Det er viktig å ta hensyn til sentrifugalkraften så folk ikke kjører seg i hjel, sier løypebas Petter Biong, som gjennom 40 år har vært løypemannskap i Skiforeningen.
Det kan være mye arbeid for å få disse løypene til å fungere i bratt lende. Biong humrer av enkelte bakker som kan virke nærmest «suicidale» om man gir gass nedover. Nå får han også flere spørsmål om gamle løyper, som har vært nedlagt i mange år, kan åpnes igjen.
– Det er fryd og gammen i scooterløypene med litt nysnø. Med en gang det blir mildere og det er hardt om morgenen og litt isete klarer vi ikke å få de til ordentlig slik som i maskinløypene. De har sine begrensninger, sier Biong.
Misliker stakesport
For entusiastene kan løypene med en scooters bredde by på de mest ekstraordinære skiopplevelsene så lenge det er silkeføre. I disse løypene prates det om sporsettere eller mattekjørte løyper, ikke hydraulisk fres og kordfløyelmønster. I slikt terreng smøres skiene godt og ren staking er utenkelig.
– Jeg har litt erfaring med å vurdere forskjellige aspekter ved skiløping. Og den forferdelige stakingen synes jeg er en trist øvelse. Og jeg ser i renn hvor avhengig mange juniorer, som går fort på ski, er av staking. Jeg syns det er en trist utvikling, sier Jensen.
Han har sett sin del av utviklingen gjennom flere tiår i Birkebeinerrennet, fra treski og bambusstaver til utstrakt staking, etter hans egen aktive karriere. For på 1960-tallet hoppet han blant annet flere ganger i Holmenkollen. Men nå vet ikke den allsidige skiløperen om Birken blir hans arena videre fremover.
Spesiell teknikk
Få vet mer om effektiv skigåing i smale og kuperte skogsløyper enn den olympiske femmilsmesteren fra Grenoble i 1968, Ole Ellefsæter (79). Han levde et skiliv i oppgåtte spor til scooteren virkelig gjorde sitt inntog på 1970-tallet. Bredere ski med innsving var nødvendig for å holde balansen og styre seg gjennom konkurranseløypene som fulgte terrenget på en helt annen måte da maskinpreparerte trikkeskinner lå flere tiår frem i tid. Men i de gjenværende scooterløypene passer teknikken.
– Det gjaldt å feste blikket seks til åtte meter fremover så man hadde oversikt over terrenget fremover for å kunne benytte seg av det. Man måtte sparke ifra når kulen bikket så man seilte av gårde, slik at man kunne bruke det som et springbrett, sier Ellefsæter.
Selv ser han nå bare doble traseer med doble spor i lokalområdet i Brumunddal. Som aktiv Ellefsæter fikk imidlertid sin dose av utfordringer i de smale løypene, som Johannes Høsflot Klæbo og resten av dagens elite aldri vil få oppleve i konkurransesammenheng.
Under OL-tremila i Seefeld, mens han lå som nummer to, dro han ut i periferien etter 12 kilometer. Etter ha forsvunnet ut av den tynne snøstripen i stor fart, var én stav alt som intakt. Ski, stav og binding var totalt ødelagt. Fallet ble hans verste minne som idrettsutøver.
– Det var allslags føre, men jeg tror vi gikk på en behagelig måte for kroppen. Diagonalgang var naturlig, man fikk balanse i kroppen og man fant en rytme. Ved rytmeforandring fikk man brukt andre muskler også, sier Ellefsæter som er fra en generasjon da man skulle herdes med tømmerhugst for å bli ekte skiløper.
Får frem leken
Matz Jenssen legger ut i diagonalgang på et par eldre turski, med en mer passe bredde for dager utenfor allfarvei – altså motstykket til «trikkeskinner» – i løyper der kilometertiden skrus betraktelig opp. Jenssen trekker ut av en nykjørt løype i kanten av Sørkedalen.
– Scooterløypene gir meg lekenheten og en naturopplevelse, sier Jenssen som blant annet kan skilte med 10. plass i kombinertrennet under rennene i Holmenkollen i 1968.
Skogsløypene gir minner om skirenn på 1950-tallet og det gleder en som ikke vil kalle seg sliter, men leken på ski. Han viser at han fortsatt drar ned krappe bakker baklengs på langrennsski. Og den tidligere juniornorgesmesteren i kombinert, som også konkurrerte mot legenden Bjørn Wirkola, drar godt med luft under skiene i det han satser på en kul.
– Diagonalgang er den ekte skiløpingen. Den har en musikalitet, sier Jenssen.(Vilkår)
