Det hender turgåerne får et glimt av dem, løperne med et helt annet drag over skigåingen. Der han staker innover fra Lommedalen blir langrennssportens superveteran fulgt med blikket.

– Jeg hadde ikke trodd for noen år siden at jeg skulle klare å prestere så bra i denne alderen, sier Anders Aukland.

I 1993 stilte han på samme startstrek som Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie i sin første femmil i Holmenkollen. Siden har kroppen gått gjennom et utall treningsmil. Turene er blitt lengre og lengre innover i de store skogsområdene nord for Oslo, der fundamentet er lagt i kampen om langløpstronen. Muskler, hjerte og lunger er blitt preget av terrenget.

– Jeg har vel de siste seks-syv årene tålt tøffere trening enn jeg trodde jeg skulle tåle tidligere, sier Aukland. 

Lokal Marcialonga-bakke

Han har gått i skispor over hele verden, men mener ingenting kan måle seg med nettverket av løyper i Nordmarka. Terrenget ser han på som malen for klassisk skigåing. Svensker og finner gikk i tidligere tider i lettere løyper og var bedre til å stake. Men det var før Aukland-brødrene også bykset oppover de krevende og lange bakkene i Nordmarka med staking som motor.

– Vi dro strikken så langt vi kunne, men vi lærte mye. Vi kjørte kanskje for tøft noen år. Jeg skulle gjerne visst for ti år siden det vi vet nå om trening. Jeg staker bedre enn den gang, selv om jeg ikke skulle gjort det i min alder, sier Aukland.

44-åringen skal i gang med hardkjøret mot den ni mil lange klassikeren Vasaloppet i Sverige søndag. Det som i mange år var umulig å vinne for nordmenn, er de senere årene blitt preget av norsk dominans, og Aukland-brødrene har ført an. 

Det er over 15 år siden OL-gullet i stafett hang rundt halsen. Veteranen retter skiene innover dalen. Noen kilometer lenger innover ligger hans lokale Marcialonga-bakke, der en rekke intervalldrag på fem minutter simulerer den bratte avslutningen opp til den legendariske målstreken i Cavalese etter syv mil. Her inne er det derimot Helvetesmyra og Monsebråtan som gir historisk klang.

– Mange langturer ligger rundt syv mil. Det går fint å gå lenger også, men jeg føler det er en distanse som gir mye uten at det tapper så mye. Ofte legger jeg inn rykk under disse turene. Det går i alt fra en time hardt til spurter på 10–15 sekunder, sier Aukland og snakker om rundturer fra Lommedalen til Storflåtan og Oppkuven.

Anders Aukland bruker nå stort sett By i Lommedalen som utgangspunkt for skiturene sine, på grunn av at huset ligger noen kilometer lenger ut i dalen. Velkjente Marka-navn dukker opp i første kryss.
Anders Aukland bruker nå stort sett By i Lommedalen som utgangspunkt for skiturene sine, på grunn av at huset ligger noen kilometer lenger ut i dalen. Velkjente Marka-navn dukker opp i første kryss. (Foto: Mikaela Berg)

Arven etter sliterne

I nærheten ligger hytta der helter som Torleif Haug lå og trente til De olympiske leker på 1920-tallet. Treningen var også på den tiden knalltøff, og om kveldene ble det kokt smurning for harde livet. Historiene om smeller på Kollen-femmila har skapt legender, men det kunne nesten bli vel så ille for noen av heltene på trening. Ivar Formo, som vant femmila under OL i 1976, var kjent for å tømme seg helt på enkelte treningsturer i Nordmarka. Og på en langtur på bena, der han hadde gått fullstendig tom, fikk en turgåer seg en kraftig overraskelse. 

Ut fra skogen kom en skiløper sulten som et rovdyr og nappet til seg matpakken før han jaget videre mellom trærne. Aukland påpeker at han og dagens langløpere bare viderefører arven fra Markas historiske skiløpere.

– Det handler om ikke å gå tom. Det er veldig trenbart det å tåle å gå langt. Nå er det slik at jeg nesten kan gå fem mil uten å drikke. Man blir bedre på fettforbrenning, noe syklistene er gode på. Når vi går langløp, pøser vi på med sukker, sier Aukland.

Han vet at det er mange som har gått tom når de har forsøkt å henge med på vårskiturene. Da han tidligere bodde ved Sognsvann, pleide spreke kompiser å bli slitt ut på vårskiturer til Mylla og tilbake, en tur som bikker ni mil. En gang gikk selv den slitesterke broren og doble vinneren av Vasaloppet, Jørgen Aukland, på en smell.

– En gang hadde ikke Jørgen med penger. Det er ikke så langt tilbake fra Kikut, men der endte han med å kaste innpå sukkerbiter, sier Anders Aukland.

Det er noen dager igjen til Vasaloppet, løpet der Aukland tok en av hans store seire i 2004. For to år siden kjempet han til oppløpet med Petter Eliassen i en svært tøff utgave av den svenske klassikeren. Det siste hardkjøret skal sette en spiss på formen.
Det er noen dager igjen til Vasaloppet, løpet der Aukland tok en av hans store seire i 2004. For to år siden kjempet han til oppløpet med Petter Eliassen i en svært tøff utgave av den svenske klassikeren. Det siste hardkjøret skal sette en spiss på formen. (Foto: Mikaela Berg)


40 intervalldrag

Jørgen Aukland (41), som mener han er bedre enn broren Anders når distansen glir over fem-seks timer, forteller at seige turer i Nordmarka gjerne er blitt «avgjort» med kappgåing mot slutten.

– Vi var tidlig ute med å herde oss med lange og tøffe økter. Det var ganske heftig og noe vi eksperimenterte med tidlig. Folk trodde nærmest vi var gale. Da vi begynte å rykke og rykke i Vasaloppet slapp folk, mens vi var vant til det. Nå er alle herdet og det som var ganske heftig er blitt allemannseie blant de beste, forteller Jørgen Aukland.

Det var en grunn til at rykkene satt. Anders Auklands yngre bror var inspirasjonskilde da den tidligere så sterke femmilsløperen begynte å se mot de aller seigeste skirennene. Med ekstreme enkeltøkter helt opp i 40 intervalldrag med lengde fra ti minutter til et minutt i konkurransefart og staking opp slalåmbakker, hadde Jørgen Aukland gått vilt til verks fra tidlig på 2000-tallet. Han avslører også en av øktene som skremte treningskamerater som Jens Arne Svartedal.

– Det var vel i perioden rundt da Jens Arne var blitt verdensmester på sprint at vi kjørte tre timer langtur på rulleski før vi gikk over til 40 ettminuttsdrag med et halvt minutt pause mellom dragene. Vi gikk «all-in» fra første drag. Det fungerte ok på de ti første for ham, men det var ikke så sprekt på de ti siste, sier Jørgen Aukland.

Staketeknikken har utviklet seg de siste årene og det var spesielt fra 2012/13-sesongen at festesmurningen forsvant helt for Anders Aukland. Nå føler han det er unaturlig å skulle gå diagonalgang de aller fleste steder.
Staketeknikken har utviklet seg de siste årene og det var spesielt fra 2012/13-sesongen at festesmurningen forsvant helt for Anders Aukland. Nå føler han det er unaturlig å skulle gå diagonalgang de aller fleste steder. (Foto: Mikaela Berg)

Nå er han gått over i skipensjonistenes rekker og har friere tøyler i en sesong der staver på 83 prosent av kroppslengden er blitt krav i sporten.

– Det går mest i illegal trening i Marka nå, med høye staver, staking på flatene og skøyting i alle bakker. Det er den beste måten å gå gjennom Marka på, sier Aukland som mimrer om da turer til både Mylla og Ringkollen ble rundet fra Lillomarka i løpet av samme helg.

Selv om han er 44 år og lillebroren nå har lagt skiene på hyllen, ser Anders Aukland mot det som kan bli hans 26. sesong som seniorløper. Fjoråret ga også en ny ekstrem opplevelse der en ny barriere falt.

– Da vi gikk Nordenskiöldsloppet i fjor var det egentlig en rå opplevelse på 185 kilometer. Vi gikk det som om det var Vasaloppet, bare at det var dobbelt så langt. Det gikk overraskende greit, sier Aukland.

10–15 prosent høyere fart

Thomas Losnegard, forsker ved Norges idrettshøgskole, tror eliten vil utvikle stakingen mye i årene fremover.

– Det er gjort et betydelig antall målinger av gode skiløperes maksimale oksygenopptak under løping og staking. Det man ser er skiløpernes oksygenopptak ligger ti prosent lavere under staking enn løping. Tanken har vært at dersom man trener mye staking, vil man nærme seg oksygenopptaket for løping. Men det ser vi at ikke nødvendigvis er riktig. Selv veldig gode skiløpere ligger like langt under målingene for løping som dårligere skiløpere når de staker, sier Losnegard, som er førsteamanuensis ved seksjon for prestasjonsevne.

Han mener det tyder på at mye staketrening gir muskulære tilpasninger og øker utholdenheten i stakemuskler, mer enn at det bedrer kondisjonen.

– Bedre løpere behersker å ligge på en høyere hastighet uten å stivne. De har en bedre utnyttingsgrad, sier Losnegard.

Han peker på den enorme utviklingen i yngre klasser og hvilke følger der får for fremtiden.

– Jeg tror bare vi er i startgropen når det gjelder utviklingen i staking dersom ikke FIS gjør enda større regelendringer enn de har gjort til nå. På juniorsiden ser man at 17-åringer staker løyper man før ikke ville tro var mulig å stake. De som har gått i verdenscupen har ikke trent lenge på dette med staking. Juniorene nå har utviklet dette hele veien, sier Losnegard.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Har du savnet skiføre i hovedstaden i vinter? Da er dette kanskje noe for deg.
Mens Oslos langrennsløpere fortviler over en elendig skisesong har randonee-utøverne i Wyller kost seg på ski siden november.
01:55
Publisert: