Skumringen har nylig veket plass for dagslyset og kaffepraten med en trio frivillige medhjelpere er unnagjort. Tykkelsen på isen på Harestuvannet har han allerede sjekket. Granleggene inne i skogene har vært tilskuere til Petter Biongs arbeid siden slutten av 1970-tallet.
- Nå er det ikke mye snø, så det må prioriteres knallhardt det vi gjør. De løypene vi lager skal være gode, sier Petter Biong vel vitende om at et nytt mildvær er i vente.
59-åringen følger en lang rekke av mannskap som har satt spor etter seg i de milelange skogene som omkranser hovedstaden. Sugende stigninger har knekt mang en femmilsløper, men området har samtidig også begeistret en rekke turskiløpere.
- Jeg gikk masse på ski i Nordmarka som barn. På 1960-og 1970-tallet tuslet jeg rundt og så disse skiforeningsfolkene som gikk med spade og gravde bort staupene mellom Frognerseteren og Kikutstua. Det var stauper så høye som jeg vet ikke hva. De gravde og gravde. Da jeg var 14-15 år tenkte jeg at en slik jobb kunne jeg godt tenkt meg å ha, sier Biong.
Denne vinteren går han selv inn i sin 39. sesong. Skiforeningen, med flere ansatte løypebaser, har en omsetning på 28 millioner kroner. Det koster å lage 60.000-80.000 kilometer nykjørte spor hver vinter.
En uke på etterskudd
Biong fikk ikke selv med seg overgangen fra da man tråkket løyper med egne ski til man tok i bruk snøskuter, men tungt kroppsarbeid med motorsag, slegge og spader er fortsatt en del av jobben, mer om sommeren enn om vinteren. Da legges grunnlaget.
- Hvis vi ikke har gjort jobben vår godt nok, så fortjener vi litt kjeft. Og hvis vi har gjort jobben godt nok, er det ingen som skal se at vi har gjort den, sier Biong som selv er en ivrig skiløper.
Han klatrer inn i en motorisert maskin, som hans forgjengere neppe kunne drømt om. Men langtfra alle dager er like behagelige, og i vinterhalvåret må også nettene tas til hjelp.
Lyden fra skuterne til medhjelperne Lars Erik Gulbrandsen, Amund Rasten og Agnar Berge har allerede lagt seg etter at de forsvant innover lastet med arbeidsredskap. På slutten av 1970-tallet kunne Biong selv ha som oppdrag å dekke over et område fra Holmenkollen, godt forbi Kikut og over til Sørkedalen på kryss og tvers.
Da han begynte fikk han utdelt et kart og nøkler til en snøskuter med beskjed om at den ofte gikk i stykker. Siden den gang har det meste utviklet seg.
- Når alle løypene er oppe og går, trenger jeg 15-22 timer på å kjøre det som trengs med løypemaskin. Deretter går det tre dagsverk til skuterløypene. Kommer det ti centimeter snø, så er jeg en uke på etterskudd, sier Biong.
Klimatrusselen
En kort vinter i fjor ga totalt 24.000 kilometer færre nykjørte spor i marka enn i rekordåret for fire år siden. Isen er blitt vanskeligere å skjønne seg på og våtmark og myrer blir farligere i varmere tider. For rundt ti år siden talte han opp 23 maskiner som hadde «badet» eller sunket i løpet av løypekjøringens motoriserte historie.
- Det varierte fra at de hadde blitt stående i vann, og stakk opp, til at de hadde gått ned på 30 meters dyp. Det eneste jeg har sluppet ned, var snøskuteren som forsvant på 16 meters dyp. Da får man en vond følelse, sier Biong mens han feier oppover den tryggere skogsbilveien opp fra Svartbekken.
Da skuteren plutselig «gikk ned», var han ute og satte staker over vannene. Etter å ha krabbet til lands, var han var så flau at han ikke turte å si fra til Skiforeningen på to uker. Men bortsett fra en fatal ulykke i området rundt Ringkollen for noen år siden, har arbeidet stort sett foregått i fred og ro. Av og til må en kaffekopp og en «femminutter» til, når en sta elg står på sin rett midt i løypa. Andre ganger, som ved Mylla nylig, kan beverens herjinger sette traseen under vann. Noen ganger er det mennesker som spolerer dagsverk.
- De som kjører bil i løypa er alltid et kapittel for seg, og det skjer innimellom. Folk har forvillet seg både fem og seks kilometer inn i løypene, før de finner ut at dette er galimatias og at de aldri skulle vært der. Men å starte en snuoperasjon i løypene er vanskelig, og da må de gjerne trekkes ut med traktor. Det er ikke mye igjen av løypene da, sier Biong som legger til at 8000 kroner i bot venter på de som blir tatt for ulovlig kjøring i utmark.
Han stiller sporsetteren på millimeteren, mens digitale instrumenter viser trykk og dybde. Trikkeskinner meisles ut bak maskinen. Den koster opp mot et par tusen kroner å holde i drift per time. Han kunne i praksis gjort blåis til spor.
Mannen i løypa
- Jeg hadde ikke gått hvis ikke det ble kjørt. Det gjelder mange som er yngre enn meg også, sier Svein Olav Tho i det han fornøyd slår av en prat ved siden av løypemaskinen.
- De freser opp der det ellers har blitt farlig å gå. Skulle jeg kjørt på det harde føret, hadde det blitt å ri på stavene.
74-åringen har vært ivrig i marka siden han begynte å gå på ski som 38-åring.
- Her kan man legge seg nedpå utover også om det skulle være nødvendig, sier Tho.
Det var ofte tøffe tider da Roar Wilhelmsen og hans kolleger dro ut med løypeski og spade. Skiforeningen fikk ikke den første skuteren før i 1970. Før den tid hjalp det knapt hva de gjorde da mildvær slo over til kulde og sporene ble knallharde. Kuler, eller såkalte staup, kunne sende selv den best koordinerte skiløperen ut i en ukontrollert polka på treskiene.
- Vi brukte spaden og hadde som oppgave å gå opp løypene og måke ned staup. Ble det staupete var det bare kuler opp og ned. Vi prøvde å slette det ut så godt vi kunne og fylle alle dumper med snø, sier Wilhelmsen.
Løypene inn til serveringsstedene i marka ble prioritert. Wilhelmsen forteller at befolkningen rundt marka rykket ut ved første mulighet da skiføret bød seg også for et halvt århundre siden.
- Vått og vanskelig føre med vått skotøy hele dagen, var ikke lett. Til og med gummistøvler klemte vi inn under rottefella-bindingen. Det var ikke bare bare, men så ekstremt kunne det være. Det var hardt arbeid. Det er helt sikkert, sier Wilhelmsen.
Han benyttet den sterke formen han opparbeidet seg til å konkurrere i turrenn den gangen. Han husker folk var glade bare det var et spor å følge, og minnes ikke særlige forventninger utover det. Men 25-kilometersrunden til Femmila i Kollen var nærmest hellig. Hele traseen ble tråkket sidelengs før sporet kunne gås. Hver av de åtte-ti personene som var fast ansatte fikk hjelp fra privatpersoner. Samtidig fikk de 20 militære hver under sin kommando da det sto på som verst.
- Vi holdt på en ukes tid. Snødde det, måtte vi tråkke hver dag. Var det oppholdsvær, ble det lettere. Det var ujevnt med stubber og stein i løypen. Men vi forsøkte å fylle på jevnt og fint, sier Wilhelmsen.
- Holdt sporten i live
Forfatter og kulturhistoriker Thor Gotaas husker at han i barndommen omtrent kunne se hvilke løypetråkkere som hadde vært ute på tur i hjemstrøkene på Hedmarken. Det var et personlig preg over løypetråkkingen.
- Langrenn kunne lett ha dødd ut hvis det ikke var for folk som preparert løyper. Det hadde blitt mye tyngre dersom det ikke ble preparert. Moderne folk gidder som regel ikke å brøyte egne løyper. De må ha det tilrettelagt, sier Gotaas som er blitt Norges nasjonalskald for skisport.
Han minner om at det gjerne bare fantes én måte å komme seg til skole, naboer eller butikk i gamle dager.
- Det var én måte å lage skiløype på, og det var å brøyte. Det var ikke noe spørsmål om det. Det gjorde bare folk. Det var en kultur som har dødd ut. Det er ikke så rart. Men det holdt langrennssporten i live, sier Gotaas.
Markas velgjører
Skipsmegler Hans Herman Horn (85) har gjennom flere tiår drysset store millionsummer til Skiforeningen gjennom løypemaskiner og tiltak i forhold til rekruttering. At døra på løypmaskinen på Stryken, som var en gave fra ham, skulle dekoreres med «Hans Herman Horn setter spor» var egentlig 85-åringen sterkt mot.
- Jeg var ikke keen på det. Jeg følte ikke min person hadde noe å gjøre der. Argumentet jeg til slutt måtte gi meg for, var at det ville kunne bidra til at andre personer fikk tilsvarende tanke. Og der hadde de rett, sier Horn som har sett også andre donere midler de siste årene.
- Det er ikke kronene som bør være i fokus. Dette er folk som virkelig står på. Gjengen med ansatte er idealister som ikke på noen måte er lønnsledende, sier Horn.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
