Det var sannelig ikke lett å være optimist da fjoråret banket på døren. Etter kollapsen i Lehman Brothers høsten 2008 sto verdensøkonomien på kanten av avgrunnen, og der ble den stående i flere nervepirrende måneder. Først utpå vårparten begynte det å dukke opp mer håndfaste tegn på at økonomien var i bedring og at den globale resesjonen slapp taket.

Ved inngangen til 2010 er situasjonen motsatt. Så godt som alle industrialiserte land opplever igjen økonomisk vekst. Alt snakket om at Depresjonen på 1930-tallet skulle gjenta seg føles liksom så 2009.

Selv om den akutte delen av finanskrisen er et til-bakelagt kapittel, og verdensøkonomien med noen få unntak er ute av resesjonen, er likevel ikke faren over. Som kredittvurderingsbyrået Moody's påpeker, er vi snarere over i en ny og forhåpentlig siste fase av krisen. Nå er det ikke banker, men hele nasjoner, som risikerer å havne i gjeldsproblemer. Det som skjedde i Hellas er bare et forvarsel om hva som vil komme når forgjeldede land forsøker å håndtere en stadig voksende statsgjeld.

Da de mange krisepakkene ble iverksatt, var tankegangen den at myndighetene først skulle begynne å stramme inn når den økonomiske veksten var blitt solid nok til å klare seg uten statlig hjelp. Det er lettere å redusere budsjettunderskudd i oppgangstider fordi skatteinngangen øker og fordi en del utgifter, som arbeidsledighetstrygd, faller. Denne fremgangsmåten forutsetter imidlertid at finansmarkedet er villig til å finansiere ekstraordinære lånebehov til historisk lave renter i flere år fremover. Det er slett ikke sikkert.

Det er ikke bare land som tradisjonelt har rotet med statsfinansene, som møter økt skepsis blant internasjonale långivere. Økonomisk konservative briter må nå betale omtrent samme rente på statslån som de notoriske italienerne.

Storbritannia og andre land med høy gjeld må derfor legge troverdige planer for å redusere underskuddene, og kanskje også begynne å sette dem ut i livet, før det er klart at veksten er tilbake for fullt. Alternativet er at markedet gjør jobben. Det vil antagelig skje gjennom ytterligere renteoppgang, noe som ikke bare truer den økonomiske veksten, men også gjør den statlige gjelden tyngre å hanskes med, og til slutt tvinger igjennom enda større utgiftskutt.

Det er selvfølgelig mange grunner til å se lysere på livet nå enn for ett år siden. Taklingen av krisen har alt i alt gitt mer grunn til håp enn fortvilelse.

Mens den første fasen ble løst ved at myndighetene brukte mer penger, ligger løsningen på statlige gjeldskriser i at myndighetene bruker mindre penger.

Å overbevise velgere om at det er en god idé å kutte velferdsgoder eller øke skattene, er sjelden en enkel oppgave. De milde gavene til finanssektoren i 2008 og 2009 gjør den ikke lettere.

Les også: Europa mot gjeldskrise

Storbritannia kan bli "det neste Hellas"

<b>- Hvem skal dekke opp for myndighetene?</b> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.