Igår vedtok Stortinget å implementere det såkalte datalagringsdirektivet i norsk rett. Direktivet pålegger lagring av alle trafikkdata fra telekommunikasjon og internettrafikk i seks måneder uten at det foreligger noen konkret mistanke om lovbrudd. Lagringen skal kun foretas fordi politiet kan ha interesse av disse dataene på et senere tidspunkt.

Overvåkningstankegangen har dermed vunnet frem over den alminnelige borgers rett til privatliv. Det er trist, ikke minst fordi det var Høyres stortingsrepresentanter som sammen med Arbeiderpartiet sikret flertall i nasjonalforsamlingen.

Et parti som har programfestet motstand mot økt overvåkning, burde ha vett til å holde skansen når det virkelig gjelder. I stedet har Høyres partigruppe foretatt en pinlig retrett, og - ironisk nok - overlatt forsvaret av individets frihet til partier som Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti.

Tilhengerne av direktivet har selvsagt et poeng når de hevder at det vil gjøre det lettere å få has på kriminelle. Jo mer informasjon staten har om borgerne, desto lettere vil det være å ta dem som bryter loven. Også overvåkningskameraer på hvert gatehjørne vil gjøre det lettere å ta kriminelle. Det betyr ikke at det er en god idé. Å lagre store mengder informasjon om helt uskyldige mennesker er et uakseptabelt våpen i jakten på de skyldige, uansett hvor effektivt det måtte være.

I den politiske debatten har begge sider gått langt i sine dystre beskrivelser av hvordan en verden med eller uten lagring av data vil arte seg. Mens tilhengerne har beskrevet et samfunn hvor terrorister og overgripere går fri, har motstanderne malt et bilde av det orwellske overvåkningssamfunn med bred pensel. Begge deler er overdrivelser.

Forbrytere vil bli fakket også uten datalagring, og en implementering av direktivet innebærer heller ikke slutten på personvernet, selv om det definitivt er et skritt i gal retning.

Forhåpentlig kan debatten om datalagringsdirektivet resultere i større oppmerksomhet om vilkårene for den personlige frihet og det liberale samfunn. Når bare et fåtall av Høyres representanter ser ut til å forstå sitt eget partiprogram, er det en oppmerksomhet som er høyst nødvendig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.