23. desember 1969 skjedde det som ingen lenger trodde var mulig: det ble funnet olje i Norge, nærmere bestemt et godt stykke ute i sjøen. Og ikke bare hvilket som helst funn. Ekofisk var til da verdens største oljefelt til havs.

Norges Geologiske Undersøkelser hadde konkludert skråsikkert med at det verken fantes olje eller gass som var utvinnbar på norsk sokkel. Internasjonale oljeselskaper hadde boret og lett i lengre tid – uten å gjøre drivverdige funn. De aller fleste av dem var i ferd med å gi opp da amerikanske Phillips Petroleum – som ikke må forveksles, slik enkelte medier gjorde for 40 år siden, med elektronikkselskapet Philips – gjorde et siste forsøk, og traff blink.

Ekofisk var en elefant, betegnelsen oljefolk bruker på oljefunn hvor det kan utvinnes minst 500 millioner fat olje.

Sikret sokkelen
Resten er historie, eller et eventyr om du vil. Norge fant det svarte gullet, lykken og en lysende framtid, omtrent som Askeladden, da han med kløkt og hardt slit sikret seg halve kongeriket, prinsessa og rikdommer han bare hadde drømt om.

Norge i det 21. århundret ville vært helt annerledes hadde det ikke vært for noen få og framsynte menn, som sikret verdiene og et skatteregime som skaffet landet formidable inntekter. Allerede i 1965 ble grensene trukket for den norske delen av kontinentalsokkelen mot Storbritannia og Danmark, gjennom en avtale basert på midtlinjeprinsippet. Det ga Norge eiendomsretten til eventuell funn på norsk side av denne linjen.

Rikdommene var sikret før noen i det hele tatt visste at de fantes, og forvaltningen av dem ble nedfelt i «De ti oljebud» i 1972. Samme år vedtok Stortinget opprettelsen av Statens oljedirektorat.

Oljebud
Oljebudene ser ikke helt like ut i dag, men tankegangen bak dem lever fortsatt i beste velgående: Inntektene fra oljen og gassen skulle brukes til å utvikle norsk petroleumsindustri, den norske velferdsstaten og bidra til utvikling av lokalt og nasjonalt næringsliv.

Oljebyen Stavanger, for eksempel, hadde nok ikke vært det den er, hvis det ikke var for sjette bud som sa at olje fra norsk sokkel skulle ilandføres i Norge.

Med nye olje- og gassrørledninger som er strukket langs havbunnen siden den gang, er denne «regelen» ikke lenger gyldig. Dermed kan neppe andre lokalsamfunn vente seg tilsvarende vekst knyttet til nye funn i framtida.

Forbi toppen
Nå har vi trolig passert oljetoppen, det som på fagspråket skalles «peak oil». Hvis det ikke gjøres nye funn vil de norske oljereservene stadig reduseres. Når oljen en gang tar slutt om kanskje 30-40 år, skal gassen i havområdene utenfor den langstrakte kysten fortsatt finansiere velferdssamfunnet i det mange kaller verdens rikeste land.

Og lenge etter det lever nok Ola og Kari Nordmann fortsatt lykkelige i sine dager – på pengene de har spinket og spart i det store norske oljefondet.

Les også DN-journalist Jostein Løvås´ kommentar fra 35-årsjubileumet til det historiske oljefunnet.

Oljejulegaven

Diskutér saken under.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.