Norsk økonomi har vært gjennom nok en streik, og denne gangen ble det også varslet full lockout. Siden det var i oljesektoren, gikk det slik alle spådde det ville gå. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm grep inn med tvungen lønnsnemnd allerede før arbeidsgiverne måtte ta belastningen med å sette i verk den varslede lockouten.
For en drøy måned siden streiket Unio-organiserte i staten. Fagforeningens forhandlingsleder Arne Johannessen innrømmet at han ikke regnet med å oppnå noe med streiken.
Denne måten å forholde seg til streik på, står i sterk kontrast til hvordan dette våpenet har blitt brukt historisk og hvordan det brukes i private bedrifter.
Streik og lockout er maktmidler i kampen mellom arbeidsgivere og arbeidstagere om hvordan bedriftens verdiskapning skal fordeles. Arbeidstagerne ønsker høyest mulig lønn, arbeidsgiverne størst mulig overskudd og derfor lavest mulig lønn. Men for begge parter er det verst tenkelige utfallet at bedriften går konkurs eller må nedlegge. Da vil arbeidstagerne miste jobben og eieren kapitalen. Partene har derfor felles interesse i å sikre bedriftens videre liv.
I private bedrifter har både arbeidstagere og eiere svært gode grunner til å være forsiktig med bruk av streik og lockout
Arbeidsgiver og arbeidstager vet også at når en streik eller lockout først er i gang, er det ikke lett å si hvor det vil ende. Ingen vet nøyaktig hvor skjæringspunktet for bedriftens videre liv og lagnad er, og ingen vil gi seg. Bortsett fra at bedriften går konkurs, er verste utfall å måtte gi seg uten å oppnå noe. Det er både kostbart og ydmykende og påvirker maktforholdet mellom partene.
I private bedrifter har både arbeidstagere og eiere svært gode grunner til å være forsiktig med bruk av streik og lockout.
Men i dag jobber rundt en tredjedel av norske arbeidstagere i offentlig sektor og de risikerer ikke arbeidsplassen ved streik og dyre lønnsoppgjør. Regningen for høye lønnstillegg sendes til skattebetalerne eller resulterer i færre eller dårligere tjenester til befolkningen. Og attpåtil har mange av gruppene så viktige oppgaver at de kan fremtvinge tvungen lønnsnemnd når de måtte ønske det og dermed avslutte streiken uten å legge seg flat.
Noe av det samme gjelder for oljeindustrien både ved at en liten gruppe arbeidstagere kan koste samfunnet veldig mye og ved at store deler av regningen for økte tillegg sendes til fellesskapet. Det er takket være den ekstremt høye lønnsomheten i utvinning av olje og gass at den norske staten eier et oljefond på over 3500 milliarder kroner.
Det meste av de offentlige oljeinntektene samles inn gjennom en skatt på hele 78 prosent på oljeselskapene. Det betyr imidlertid at når selskapenes utgifter til for eksempel lønn øker, så skjer hele 78 prosent av økningen på statens regning ved at statens skatteinntekter reduseres. Oljeselskapene har altså mindre incentiver til å holde igjen på lønnsveksten enn andre bedrifter, siden mesteparten av kostnadene kan veltes over på fellesskapet. Det gjenspeiles i de skyhøye lønningene i sektoren.
Streik og lockout er våpen som sørger for balanse i kampen om verdiskapningen, og er derfor legitime maktmidler. Men det blir vanskeligere når disse våpen brukes i kampen om fellesskapets midler.
I dette bildet er kanskje det mest overraskende at den norske lønnsutviklingen har blitt så pass moderat som den har. Det skyldes frontfagmodellen hvor private bedrifter fremdeles setter en standard for lønnsveksten. Men hvis en stadig større del av arbeidstagerne risikerer lite ved å stå på høye, og det de selv definerer som rettferdige, krav, kan det svekke modellen.
Sofie Mathiassen er politisk redaktør i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.