Som en av landets beste baneløpere, løper Silje Fjørtoft (31) hundrevis av runder på stadion i løpet av et år. Likevel er friidrettsutøveren opptatt av å legge ned mye beinhard trening utenfor tartandekket, også. Og da helst på sti ute i naturen.

– Om høsten og våren prøver jeg å løpe så mye jeg kan på sti i ulendt terreng i skogen. Stiløping er ikke bare for terrengløpere, sier 31-åringen som blant annet har et NM-gull på 3000 meter hinder bak seg.

Fjørtoft forteller at det er flere grunner til at hun velger sti og ikke plane, gruslagte eller asfalterte veier. En viktig grunn er at stien gir variasjon i både steglengde, stegfrekvens og underlag.

– Stiene et er et supert underlag for alle løpere, og mye mer skånsomt for kroppen enn løping på hardpakket grus eller asfalt der belastningen og bevegelsene blir mer monotone, tipser hun.

Viktig med variasjon

På flate grusveier og asfalt løper man gjerne rett frem med samme type steg og fart, kilometer etter kilometer. På sti, derimot, hvor underlaget er mykere og mer variert med røtter, stein, jord og sand, må steget og farten justeres fortløpende.

– Risikoen for å utvikle eksempelvis benhinnebetennelse er lavere om du løper mye på mykt underlag, sier John Henry Strupstad, fysioterapeut og langløper.

Også det å ha variasjon i steg, steglengde og stegfrekvens er skadeforebyggende, siden belastningen fordeles i større grad på ulike deler av ledd, sener og muskler. Monotone bevegelser er mer belastende når de samme kroppsstrukturene brukes likt om og om igjen. Det er gjerne da det oppstår skader.

– I tillegg kan en løper tenke på skovalg. Variasjon her er like viktig som ved valg av underlag. Veksle mellom to-tre par joggesko, for du øker sjansen for belastningsskader dersom du kun har ett par joggesko du løper på, sier han.

En annen fordel med å løpe i terrenget, er at farten reduseres. Rolig løping er mindre belastende for muskulaturen, ifølge Strupstad.

– Det blir aldri kjedelig

For Fjørtoft er variasjonen i form av å måtte navigere forbi de naturlige hindrene på stien, med på å gjøre stiløpingen morsom i seg selv.

– Du må fokusere på hvor du skal sette beinet og hvordan du skal lande stabilt på steinen eller roten du treffer i neste steg, slik at du ikke vrikker foten. Det går også opp og ned og frem og tilbake, det blir aldri kjedelig. Det er en mer utfordrende form for løping og det er jo gøy.

Selv om fart er viktig for friidrettsutøveren, synes hun det er helt uproblematisk at det går litt saktere per kilometer på stiløpingen.

– Faktisk føles det som om tiden går mye fortere når jeg løper på sti, enn når jeg løper en av de faste, flatere rundene på grus eller asfalt, hvor jeg vet akkurat hva slags fart jeg skal ha og hvor fort jeg fullfører løypa. Stiløpingen er mye mer stimulerende for alle sansene, sier hun.

Silje Fjørtoft konkurrerer på bane, men tror trening i terreng gjør henne til en bedre løper. Her fra elitestevnet Boysen Memorial på Bislett stadion i Oslo i 2017 der Fjørtoft vant distansen 3000 meter.
Silje Fjørtoft konkurrerer på bane, men tror trening i terreng gjør henne til en bedre løper. Her fra elitestevnet Boysen Memorial på Bislett stadion i Oslo i 2017 der Fjørtoft vant distansen 3000 meter. (Foto: Audun Braastad/NTB Scanpix)

Blir en form for styrketrening

På denne årstiden legger Fjørtoft to til tre økter i uken til sti, og da gjerne til området ved Sognsvann eller Frognerseteren. Terrenget der er kupert og variert, noe hun mener gir god treningseffekt.

– Det å løpe steder som ikke bare er flatt, er med på å utvikle meg som løper og bygge meg opp til å takle den harde treningen kroppen skal tåle. For eksempel, i de partiene det går oppover, blir løpingen en ren stabilitets – og styrketrening for ankler og legger. Der det går nedover, prøver jeg å tenke teknikk og ikke bremse i steget, men heller la tyngdekraften gjøre litt av jobben for meg.

Fysioterapeut Strupstad bekrefter at stiløping er funksjonell styrketrening, så vel som gunstig balansetrening. For å unngå å tråkke over, må stabilitetsmuskulaturen i anklene og leggen jobbe på spreng. Da utvikler du samtidig balansen.

– Og når du løper i det ujevne terrenget, hvor det skråner litt her og der, går oppover og nedover, må du endre løpssteget kontinuerlig. Da aktiviserer og bruker du forskjellige ledd og muskulatur i både ankler, legg, knær og hofter, samtidig som du også bruker og trener opp stabilitetsmusklene i overkroppen, forklarer han.

Strupstad utfordrer løpere til å velge stiløping oftere, men samtidig ikke bli for ensporet. For variasjon er viktig, bedyrer han.

– Mange mosjonister liker jo å delta på Sentrumsløpet eller andre løp som er på asfalt, og da trenger man å ha øvd på å tåle det. Så varier mellom asfalt, grus og sti, da får du styrket kroppens evne til å tåle de forskjellige underlagene på best mulig måte, sier han.

Til dem som er ferske på stiløping, råder Kaja Sætre, spesialist i idrettsfysioterapi ved NIMI, til en forsiktig start. Hun mener at det tar tid å bli vant til stiløping, og sier at det aller viktigste rundt skadeforebygging, er å gjøre nye ting gradvis. Hvis ikke er det fort gjort å tråkke over eller å få belastningsskader.

– Det handler kanskje ikke så mye om hvilket terreng du løper i, men heller om hvordan du øker treningsmengden med teknisk krevende stiløping. Det aller viktigste er å ikke gjøre for store endringshopp for fort. Gjør det veldig gradvis slik at kroppen venner seg til et nytt belastningsnivå, sier hun.

Mental gevinst

Tom Henning Øvrebø, fotballdommer og psykolog ved blant annet Olympiatoppen og Norges idrettshøgskole, forteller at forskning viser at det å være aktiv i naturen, har positiv effekt på mental helse. Derfor oppfordrer også han mosjonister til å legge turen ut i skogen.

– Det å komme seg ut i naturen, hvor vi får andre sanseinntrykk enn dem vi omgir oss med i byen, er utrolig bra for vår psykiske helse. Det spiller i så måte ingen rolle om man løper eller går, men det å oppleve roen og freden naturen kan gi oss, blir stadig viktigere som motvekt til dagens samfunn der vi stresser rundt og er logget på og tilgjengelige hele tiden, sier han.

Tom Henning Øvrebø, psykolog i Olympiatoppen, sier forskning viser at trening i naturen virker positivt på mental helse. – Det spiller ingen rolle om man løper eller går.
Tom Henning Øvrebø, psykolog i Olympiatoppen, sier forskning viser at trening i naturen virker positivt på mental helse. – Det spiller ingen rolle om man løper eller går. (Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix)

Også Fjørtoft har merket at det å løpe i naturen gir en helt annen opplevelse enn å løpe på mer bynære veier.

– Å løpe på sti i naturen gir meg mentalt påfyll. Det føles deilig å komme ut i naturen, jeg blir glad av det og nyter opplevelsen på en helt spesiell måte, sier hun og nevner at hun for eksempel glemmer å tenke at hun må prestere på løpeturen. I stedet tenker hun mye på hvor fint det er eller hvor flott utsikten var.

– Og det rare er at etter en slik løpetur, sitter jeg igjen med følelsen av at «dette var en flott tur». Men når jeg løper på grus eller asfalt, derimot, da tenker jeg ikke slik. Da går det mer på «da har jeg gjort jobben i dag, også», sier hun.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.