– Du får ikke øvd på løpesteget. Det blir bare kaving. Du får pulsen opp, men du får ikke gjennomført kvalitetsøkter her, sier Smedsrød på en hardpakket sti, full av hard snø og is ved Grefsenkollen.

Det er langt fra ideelle forhold for god løping i åsene over Oslo, der Smedsrød er en måned unna VM i terrengultraløp og 85 kilometer i spanske fjell. Marka her vil neppe fungere som en god arena de kommende ukene heller. Selv da han og noen venner nylig dro til Bornholm for å oppsøke gode løpeforhold, lavet snøen ned.

– Jeg fikk beskjed av treneren om å oppsøke høyden og bar sti, for ikke å «loke» rundt i Lillomarka hele vinteren, sier Smedsrød.

I Sululta, 2700 meter over havet, på høysletten over den etiopiske hovedstaden Addis Abeba ventet verdens beste langdistanseløper, fattige supersprekinger og denguefeber den tidligere skøytesprinteren.

Hans Kristian Smedsrød på halen av feltet ledet av Mo Farahs trener Gary Lough på sykkel under en baneøkt i Sululta. Bak Farah, med fire OL-gull og seks VM-gull, følger Abdi Abdirahman (firedobbel olympisk løper for USA) og Bashir Abdi, som sist helg løp Rotterdam Maraton på 2.10.46).
Hans Kristian Smedsrød på halen av feltet ledet av Mo Farahs trener Gary Lough på sykkel under en baneøkt i Sululta. Bak Farah, med fire OL-gull og seks VM-gull, følger Abdi Abdirahman (firedobbel olympisk løper for USA) og Bashir Abdi, som sist helg løp Rotterdam Maraton på 2.10.46). (Foto: Privat)

I rygg på Farah

Før avreise til Etiopia i februar gikk Smedsrød målrettet til verks. Han tok flere blodprøver, laktatprofil og fysiske målinger. 29-åringen ble advart mot feilene de aller fleste gjør i møtet med den krevende høyden.

– Det å være kun løper der nede er respektert. Er du kun løper i Norge så tenker mange at du kanskje burde bidra mer til samfunnet og ikke bare løpe. Der nede blir du applaudert gjennom landsbyen når du løper. Du blir litt mer helt. De digger at man satser rett og slett, sier Smedsrød som selv har skiftet jobb og gått ned til 60 prosent stilling for å satse på løpingen og drive sin egen podkast «Nå er det alvor».

Tett på den lokale løpekulturen møtte han ekstremt fattige løpere uten penger til frokost og med totalt utslitte sko, som jaget drømmen om å nå opp i en knallhard konkurranse.

– De kunne avlet flere gode løpere hvis de hadde hatt litt mer å rutte med økonomisk. Det er bare de mest beinharde som klarer å overleve uten penger til frokost og samtidig absorbere treningen og prestere i konkurranser. Det er «survival of the fittest», sier Smedsrød.

Men han fikk også erfare at andre ting enn høyden kunne ødelagt oppholdet i Etiopia. Symptomer han først trodde skyldtes for hard trening tidlig i høydeoppholdet gikk over til diaré og heftig feber. Da han gjennom flere dager bare kunne ligge på hotellrommet og kjenne tilstanden bli verre, ble han lagt inn på sykehus.

-Tester viste at jeg hadde fått denguefeber. Er man uheldig så kan man bli være ute for et halvt år, men etter å ha fått intravenøs næring mot dehydreringen og febernedsettende var jeg tilbake i trening igjen, sier Smedsrød.

Smedsrød (rød t-skjorte) bet fra seg på bakkeøktene med Mudane Team, laget til den adlede briten Mo Farah, som kom fra Somalia som flyktning som åtteåring.
Smedsrød (rød t-skjorte) bet fra seg på bakkeøktene med Mudane Team, laget til den adlede briten Mo Farah, som kom fra Somalia som flyktning som åtteåring. (Foto: Privat)

Det var på treningscampområdet bevoktet av bevæpnede vakter, at Smedsrød kom på innsiden av laget til verdens beste langdistanseløper Mo Farah, Mudane Team, bestående av flyktninger fra Somalia. Selv satser Smedsrød på løping i fjellterreng der grensene mellom løping og fjellsport av og til viskes ut. I Etiopia møtte han en annen kultur for løping.

– Jeg var alene der og ble godt kjent med hele teamet. Vi spiste hvert eneste måltid sammen, trente mye sammen og jeg kom virkelig på innsiden, sier Smedsrød.

Bare to dager etter at han var ute av sykehuset fikk han solid skryt av Mo Farah og lagkameratene etter en svært intensiv bakkeøkt over 12 høyintense drag på rundt minuttet.

– Økten er noe av det tyngste jeg har vært med på. Det var en anaerob syrefest. Det var flere som droppet ut, men jeg var en av de siste. Da sa de at nå er du en offisiell del av laget, sier Smedsrød.

Enkelte av langurene Mudane Team la opp var også beinharde og foregikk i et tempo nesten opp mot konkurransefart i nærmere 30 kilometer for Farah og laget. Smedsrød måtte tilpasse belastningen og øktene, spesielt ettersom han fortsatt var preget etter denguefeberen.

– Mesteparten foregår på ganske mykt underlag og da tåler de mye av dette. De løper minimum 165 kilometer i uken. Det får man fort til når det er flatt. Skulle man gjort det samme i Lillomarka så tar det veldig mye tid. Vi har en annen tilnærming til ultraløping i Norge enn maratonløping i Etiopia. Det er to forskjellige grener, sier Smedsrød.

Smedsrød mener han har fått mye igjen for det han opplevde blant noen av verdens beste langdistanseløpere i Etiopia i februar. Selv begynte den tidligere skøytesprinteren å løpe fjelløp for under tre år siden.
Smedsrød mener han har fått mye igjen for det han opplevde blant noen av verdens beste langdistanseløpere i Etiopia i februar. Selv begynte den tidligere skøytesprinteren å løpe fjelløp for under tre år siden. (Foto: Gunnar Lier)

Voldsom dominans

Da etiopiske Abebe Bikila barbent tok OL-gull på maraton i 1960, var det bare starten på den voldsomme østafrikansk dominansen som senere skulle komme gjennom de snart 60 årene som har fulgt siden løpelegendens triumf. De siste tiårene har Etiopia og Kenya byttet på å ha herredømmet over internasjonal langdistanseløping, avbrutt av gullrekken til den adlede briten Mo Farah (35). Den somaliske flyktningen, som kom til England som åtteåring, står nå med fire OL-gull og seks VM-gull på 5000 og 10.000 meter. Det er spesielt de to etniske gruppene Oromo i Etiopia og Kalenjin-stammen i Kenya, som i stor grad har forsynt landene med løpere på ypperste nivå. Kalenjin-stammen utgjør under ti prosent av Kenyas innbyggertall. Flere forskningsartikler og bøker er publisert for å forstå hvorfor dette skjer. Det er stilt spørsmål om det er gener, fysiologi, klimatilpasning, bosted i høyden eller kulturelle faktorer som spiller inn på prestasjonen.

– Jeg tror ikke jeg har noe bedre svar enn andre. Jeg tror ikke det er noe biologisk i det hele tatt. Mye kommer nok av at de ofte er født i høyden og så jobber de utrolig hardt for dette hver eneste dag og hardere enn noen andre over lang tid. Jeg har aldri sett såpass dedikasjon. Men det er veldig mange som ikke klarer det også, sier Smedsrød.

Hans Kristian Smedsrød ble innlagt på sykehus og fikk vite at han hadde denguefeber. Han var heldig og var fort tilbake i trening igjen.
Hans Kristian Smedsrød ble innlagt på sykehus og fikk vite at han hadde denguefeber. Han var heldig og var fort tilbake i trening igjen. (Foto: Privat)

Johan Kaggestad, som har trent både Grete Waitz og Ingrid Kristiansen da de var verdens beste løpere, tror ikke gener kan forklare dominansen til østafrikanske løpere. Han mener bosted i høyden og ekstrem motivasjon for å slippe unna fattigdom er avgjørende brikker.

– Jeg står også på at det de har fått av motorisk og aerobt grunnlag som barn, betyr mye. Flere jobber som gjetere fra de er fire-fem år, har lang vei til og fra skolen og lever oppi de beste løperne, sier Kaggestad.

Han forteller at Ingrid Kristiansen løp sitt beste maratonløp i et skikkelig møkkavær i Boston i 1989 etter å ha bodd et halvt år i høyden i Colorado i forkant. Hun var da ikke langt bak noen av de beste i herreklassen.

Kaggestad påpeker at Kenya trolig er det eneste landet i verden der inntekter fra løpekonkurranser er en egen post på det nasjonale budsjettet.

– Slik jeg har oppfattet det har etiopierne fungert mer som et landslag, som trener sammen, mens kenyanerne har vært splittet i flere grupperinger og private lag der ulike trenere opererer. Etiopiske løpere kommer mer ut fra samme malen. De er også mer restriktive med hvor mange konkurranser de løper og fokuserer mer på VM og OL, sier Kaggestad.

Sist vinter løp Smedsrød hele vinteren på opptråkkede stier i Lillomarka. I år har han variert øktene langt mer og kjørt en del av øktene på tredemølle for å bedre løpesteget. Og nå er forholdene preget av mye snø i skogene rundt Oslo.
Sist vinter løp Smedsrød hele vinteren på opptråkkede stier i Lillomarka. I år har han variert øktene langt mer og kjørt en del av øktene på tredemølle for å bedre løpesteget. Og nå er forholdene preget av mye snø i skogene rundt Oslo. (Foto: Gunnar Lier)

På en annen side er et omfattende dopingproblem også avdekket i Øst-Afrika. Det er blant annet avslørt at dopingproblemet gikk til topps i friidrettsforbundet i Kenya, at epo kan kjøpes fritt på apotek i Etiopia og at både etiopiske og kenyanske antidopingorganisasjoner ikke gjør jobben sin.

– Det har med motivasjon og penger å gjøre. Hvis du kommer fra ingenting, kan prestere i et løp og forsørge familien i flere år fremover bare på grunn av det løpet, så er alle midler tillat. Det er veldig kjedelig at det er slik, men man kan forstå hvorfor det er slik, sier Smedsrød.

Men dagens beste herreløpere er ikke lenger i nærheten av rekordene på de lengste banedistansene fra slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet.

– Det er interessant å følge statistikken og ut av den leser jeg at enten så er folk blitt dårligere løpere eller så er det blitt mer angst for å bli tatt for EPO-bruk, Det er ikke tvil om at det har vært lite dopingtester utenfor konkurranse i Etiopia og Kenya, sier Kaggestad.

Smedsrød sliter omtrent ut et par sko i måneden. De ytterste knastene på disse skoene er helt nedslitte på et nåværende par terrengsko.
Smedsrød sliter omtrent ut et par sko i måneden. De ytterste knastene på disse skoene er helt nedslitte på et nåværende par terrengsko. (Foto: Gunnar Lier)
Mo Farah løper her inn til gull på 5000 meter under OL i Rio de Janeiro i 2016 og ble den andre i historien som vant både 5000 meter og 10.000 meter i to OL på rad. Den første var finske Lasse Viren i 1972 og 1976.
Mo Farah løper her inn til gull på 5000 meter under OL i Rio de Janeiro i 2016 og ble den andre i historien som vant både 5000 meter og 10.000 meter i to OL på rad. Den første var finske Lasse Viren i 1972 og 1976. (Foto: David J. Phillip/AP Photo)

Flere europeere

De siste årene har flere europeiske toppløpere tatt konsekvensen av at de beste løperne i verden befinner seg i Øst-Afrika. Blant dem er den norske maratonløperen Sondre Nordstad Moen, som satte europarekord i desember. Han bor i lengre perioder i Kenya.

– Det er veldig kult å se hva verdens raskeste driver med, hvordan han trener og steger ut. Mo Farah har fire OL-gull på 5.000 og 10.000 meter. Nå blir han kanskje tidenes raskeste maratonløper, hvem vet, sier Smedsrød om Farahs storsatsing mot London Marathon neste helg.

Han sendte et bilde av de rådende norske snøforholdene til Farah da han kom hjem i vinter. Løpestjernen ga tilbakemelding om at han syns det var sykt at Smedsrød trener under disse forholdene. Smedsrød, som selv arrangerer en ukentlig stiøkt med fritt oppmøte året rundt, er imidlertid sikker på at dedikasjonen han opplevde i Afrika har styrket ham fremover.

– La oss si at jeg kanskje ikke er blitt bedre fysisk trent, men jeg har fått jekket opp løpesteget mitt og hva jeg mentalt kan forvente av meg selv, sier Smedsrød.(Vilkår)

Hvem sa at løping var billig?
– Det er bare tull at en trenger bare shorts og et par joggesko, sier Arnstein Arvesen (61) og Anbjørg Samdal (61). I fjor brukte paret over 200.000 kroner på løpesko, treningstøy og reiser til konkurranser.
03:57 Min
Publisert: