– Det var jo ikke slik jeg hadde tenkt det skulle gå, ler Jon Ilseng (48).

I Dagens Næringsliv fredag kunne en lese om supermosjonisten fra Bøler i Oslo som hadde tatt på seg jobben med å lose Oslo maraton-deltagere under den magiske tretimersgrensen lørdag.

Med en bæremeis med vimpel påskrevet 3.00, samt en ballong svevende over seg, var det ingen tvil om at hvis en holdt samme fart som Ilseng ville målet bli nådd. Ilseng satser selv å løpe under 2.40 timer senere i høst, og skulle dermed ha null problemer med å holde dette tempoet.

Men nei. Debuten som fartsholder ble ikke slik han hadde håpet. I maratontraseens andre runde, på toppen av St. Hanshaugen, måtte Ilseng fire flagget. Da hadde han løpt 37 kilometer med store smerter, og det var det.

– Jeg hadde vondt ved hvert eneste steg, og etter 30 kilometer merket jeg at det kom til å gå galt. I tillegg hadde jeg tilløp til kramper. Vi hadde passert halvveis ti sekunder før skjema, og hadde små marginer hvis problemer skulle oppstå, sier Ilseng, og tilføyer:

– Du føler deg ganske ynkelig når det ikke går. Men det er dette løping handler om. Du får kjent på en del følelser underveis. Jeg har heldigvis vært griseheldig og unngått skader så langt.

Ville ikke skuffe DNs lesere

Ilseng, som brukte sommeren til å løpe Norge på tvers, en løpetur på 660 kilometer fordelt på tre uker, forteller at han hadde mistanke allerede før løpet om at noe var i emning. Hadde han ikke sagt ja til å være fartsholder, ville han nok ha meldt pass.

– Jeg kunne jo ikke skuffe DNs lesere ved ikke å stille opp som fartsholder, spøker Ilseng.

– Jeg tok en for laget i nærmest dobbel forstand, og hadde lagt inn en ekstra såle i skoene før løpet i håp om at det skulle hjelpe. For én gang skyld var ikke jeg viktigst i et løp, og jeg er glad for det som skjedde de første 35 kilometer av løpet – hvor jeg dro hele tiden. Det var perfekt. Og det var det jeg klarte før makkeren min tok resten, sier han.

Bergensk hjelp

For aldri så galt at det er godt for noe. Under tretimers flagget var heldigvis en fartsholder til: Bergenser Odd Arne Engesæter (37) løp også med en vimpel det sto 3.00 på. Ilseng sa klart og tydelig fra til flokken som fulgte at fra nå av var det kun én mann å holde tritt med, og at det ikke var ham.

– Odd gjorde en fantastisk jobb, og kom inn på 2.59.54, sier Ilseng.

På St. Hanshaugen måtte Ilseng gjøre nok et valg: «Should I Stay or Should I Go?»

– Jeg løp videre uten flagg, og sa ifra til alle som var i nærheten eller kom bakfra at jeg ikke var en fartsholder lenger. Det føles ikke godt å måtte fire ned flagget, men da var tross alt jobben gjort, sier Ilseng, som ikke ser bort fra at han vil prøve seg som fartsholder igjen.

Supermosjonisten klokket inn på 3.03.13, og ble raskt tatt hånd om av fysioterapeut.

I denne videoen snakker Ilseng om forberedelsene til løpet (saken fortsetter under):

– Den totale skam

– Det er den totale skam å bryte et løp når du er fartsholder, sier løpebokforfatter, sigarrøyker og ølbrygger Andreas Hompland (72).

Han har selv vært fartsholder ti-tolv ganger, og burde vite hva han snakker om. For to år siden skulle han være hærfører for en gjeng løpere som hadde til hensikt å løpe maraton under 3.30. Bare blåbær for Hompland, hadde det ikke vært for den hersens krampen langs Frognerkilen etter 25–26 kilometer.

– Hadde jeg ikke vært fartsholder, ville jeg stoppet opp og tøyd og massert muskelen litt. Da pleier plagene å gå over i løpet av et par minutter, men som fartsholder må du holde samme fart. Jeg måtte da ta det sure og helt nødvendige valget å stappe vimpelen så langt nedi bæremeisen som mulig, løpe videre og samtidig gjøre meg så anonym så fort som overhodet mulig, sier Hompland, som har skrevet boken «Livsløp – ei bok om å springa, og alt det kan føre med seg».

–Unngikk den totale forsmedelsen

Hompland sier det i seg selv er heftet stor skam ved å bryte et løp, men at den totale skam oppstår som fartsholder siden en har tatt på seg jobben med å være andres løpsforsikring.

En skambefengt erfaring. – Det er den totale skam å bryte et løp når du er fartsholder, sier løpebokforfatter Andreas Hompland (72). Bildet er fra 2010.
En skambefengt erfaring. – Det er den totale skam å bryte et løp når du er fartsholder, sier løpebokforfatter Andreas Hompland (72). Bildet er fra 2010. (Foto: Thomas T. Kleiven)

– Første bud som fartsholder er å være «on track», slik at de som løper rundt deg ikke behøver å tenke på å holde riktig fart selv. Det er et stort ansvar. Å utpeke seg selv til altruistisk hjelpemann og feile, ja, da er «mission failed», sier han.

Men heller ikke Hompland løp alene som fartsholder, og kompanjongen fullførte løpet til rett tid. Hompland, derimot, løp til han traff en venn som sto og heiet langs løypen.

– Jeg unngikk den totale forsmedelsen ved å spørre kameraten om ikke han kunne levere sekken med vimpelen tilbake til arrangørens telt. Så sto jeg og tøyde ut, småjogget og tok snarveien til målområdet. Jeg springer ikke inn på 3.40 når jeg er egentlig er god nok for 3.20. Det får være måte på, sier Hompland.

I helgen var Hompland på hytta for å feire bursdager, blant annet sin egen.

– I år ble det en stevnekollisjon, men jeg satser på å være fartsholder neste år. Men det kan hende jeg må rykke opp til to timer på halvmaraton, sier Andreas Hompland (72).

PS: I 2014 skulle Sondre Nordstad Moen være fartsholder på halvmaratondistansen under Oslo maraton. Han løp fra alle og vant.

PS 2: 116 deltagere kom under tre timer på maratondistansen i år.

Slik går Jon Ilseng frem for å løpe Oslo Maraton på nøyaktig tre timer:
– Passer fint til å være fartsholder
01:37 Min
Publisert:


(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.