Det er en temmelig dårlig dag for avslappende strandliv, uansett. En uvanlig sur vind for årstiden feier nemlig over stranden i Dueodde idet et par tusen menn og kvinner gjør sine siste forberedelser før det hele tar til: Andre løp i Etape Bornholm, som inngår i en fem dagers syretest som til sammen utgjør en hel maraton.

I mylderet av oppspilte deltagere i ulik form og størrelse står Håkon Kylland (42) fra Lier. Det er hans eller kona Mette Meinke Justads (43) skyld – eller fortjeneste – at fem norske familier med felles treningsiver og forgreninger har dratt til den danske rombeformede øyen i Det baltiske hav og innkvartert seg på rekke og rad på campingplassen like i nærheten. For tre år siden ferierte familien Justad/Kylland her, og fikk øye på en haug med folk som med startnummer på brystet løp på akkurat denne stranden.

– Vi ble nysgjerrige og deltok på Etape Bornholm året etter. Vi likte arrangementet godt. Stemningen var mer avslappet, ikke så mange spisse albuer som løp hjemme i Norge ofte har, sier Kylland, og legger til:

– Og opplegget rundt barna er proft – en liten barnehage med hoppeslott som flyttes rundt fra løp til løp. Det første året ville minstejenta heller være i barneparken enn å bli passet på av besteforeldrene.

Mellom de vaiende løvtrærne ankommer løperne stranden de skal legge igjen svetten sin på.
Mellom de vaiende løvtrærne ankommer løperne stranden de skal legge igjen svetten sin på. (Foto: Øystein Lie)

Så begeistret ble familien at den begynte å prate om dette unike løpet til treningsgruppen hjemme. I fjor fikk de selskap av én familie, og i år er de altså fem familier. Ti voksne og ti barn, som driver med hver sin aktivitet: Voksne som står og klapper før startsignalet gis, mens barna løper i skogen like ved målområdet.

Så slippes bølingen løs der nede på stranden.

Timeglassløping

I to kilometer er det en sabla kamp mot naturkreftene. Flokken beveger seg mot vinden, hodene bøyes mens de desperat forsøker å søke ly, finne billigste vei frem. Forgjeves: Alle skal jo samme vei, dit vinden blåser fra. Men dette er ikke den eneste utfordringen denne forblåste dagen i slutten av juli. Sanden er så finkornet her at den visstnok brukes i timeglass. For hvert steg renner sandkorn i timeglasset og sikkert også nedi skoene. Bølgene som slår inn like rytmisk som intervaller, bør en også se opp for. Det enkleste er å løfte blikket og forsøke å få øye på en i refleksvest som vaier med et rødt flagg, et sikkert varsel om at det er her det skal løpes hvis en ikke vil bli bløt og ekstra tung i bena – men da får en jo all vinden i fleisen.

Familiene (nesten) samlet. Fra øverst til venstre: Jon Gerhard Løvendal (41), Håkon Kylland (42), Per Rune Omfjord (45), Christina Sandvand Omfjord (45), Anne Kari Ask Hodneland (38) og Håkon Warloff (43). I rad to: Sebastian Løvendal (13), Kjetil Ask Hodneland (40), Daniel Sandvand Omfjord (13), Kristin Arnesen (41), Mette Meinke Justad (43), en ukjent og blid mann som snek seg med på bildet. Foran: Sondre August Løvendal (10), Ørjan Ask Hodneland (11), Tuva Meinke Kylland (11), Solveig Sandvand Omfjord (10), Erle Meinke Kylland (8), Anna Ask Hodneland (8), Theodor Warloff (9). Helt fremst: Sigurd Warloff (6). Hvor Rhine Løvendal (41) var da bildet ble tatt, er vanskelig å si. Trolig tok hun massasje.
Familiene (nesten) samlet. Fra øverst til venstre: Jon Gerhard Løvendal (41), Håkon Kylland (42), Per Rune Omfjord (45), Christina Sandvand Omfjord (45), Anne Kari Ask Hodneland (38) og Håkon Warloff (43). I rad to: Sebastian Løvendal (13), Kjetil Ask Hodneland (40), Daniel Sandvand Omfjord (13), Kristin Arnesen (41), Mette Meinke Justad (43), en ukjent og blid mann som snek seg med på bildet. Foran: Sondre August Løvendal (10), Ørjan Ask Hodneland (11), Tuva Meinke Kylland (11), Solveig Sandvand Omfjord (10), Erle Meinke Kylland (8), Anna Ask Hodneland (8), Theodor Warloff (9). Helt fremst: Sigurd Warloff (6). Hvor Rhine Løvendal (41) var da bildet ble tatt, er vanskelig å si. Trolig tok hun massasje. (Foto: Øystein Lie)
Gjengen fra Mandlige Sygeplejersker (MASK) heier frem løperne under årets Etape Bornholm.
Gjengen fra Mandlige Sygeplejersker (MASK) heier frem løperne under årets Etape Bornholm. (Foto: Øystein Lie)

Likevel er dette trolig ikke det aller verste. I går gjennomgikk Kylland og alle andre et annet personlig inferno. Ti kilometer i det nordlige hjørnet av Bornholm. Paddeflatt, men like fullt: Føttene er langt fra i like god stand som dagen før. Og verre skal det bli. Etter denne etappen er det en ny som venter. Og så enda en ny dag etter der igjen. En djevelsk motbakke venter mot slutten. Og til sist en ti kilometers sluttspurt i hovedstaden Rønne, der en helst bør holde masken helt inn siden det løpes inn på et stadion med tusenvis av tilskuere.

Men i dag er det altså sand så langt øye kan se. Remsen av løpere blir etter hvert borte i skogen. En kilometer senere er de tilbake på stranden, denne gang med vinden i ryggen. To kilometer med enda mer sand, og så svinger én etter én av mot skogen igjen. Til sist et uendelig bratt heng, der sanden gjør det umulig å få til noe som helst. Som å løpe i en drøm der man ikke kommer av flekken.

Palle Nielsen Sülvesteren fra Rønne er klar til å løpe første etappe i Hasle. Han greide å løpe en mil under timen.
Palle Nielsen Sülvesteren fra Rønne er klar til å løpe første etappe i Hasle. Han greide å løpe en mil under timen. (Foto: Øystein Lie)

Og der, midt i mylderet, kommer Håkon Kylland inn.

– Jeg tror det gikk bra, sier Kylland etter å ha sjanglet inn, tørket av seg svette og sikkel, grabbet et beger med saft og søkt tilflukt i sine innerste tanker i et par minutter.

– Sanden var ikke så løs som i fjor. Jeg er ikke laget for å løpe flatt. Sliteløp som dette passer meg bra, sier han.

I den oppløftede og lyse stemningen i målområdet treffer Kylland på flokken sin: Jon Gerhard Løvendal, han som organiserer intervallene et par ganger i uken, er først i dag også. Så Per Rune Omfjord, en vinner han også. Så barna, som fyker rundt hit og dit, de beste av dem alle.

Så kommer én og én voksen inn med hver sin historie å fortelle.

– Det var sinnssykt bløtt på stranden. Jeg merket i alle fall ikke noe av medvinden på vei tilbake, sier Kristin Arnesen mens han tygger eple og banan.

– Jeg var kjempesliten under hele løpet, medgir Mette Meinke Justad.

Men like mye forteller de om hvorfor de deltar: at det løpes over hele øyen og at en derfor drar på minst én utflukt hver dag. I tillegg har de fått tid nok på dagtid til å få unnagjort det obligatoriske besøket i Gudhjem og spist på pannekakehuset der. Stukket innom Svaneke, mest kjent for sitt sildrøgeri og bryggeri, har de også fått tid til innimellom all kveldsløpingen. Men mest av alt har det vært late dager på stranden på Dueodde. Når været har vært dårlig, har de trukket til det oppvarmede innendørsbassenget på campingplassen.

– Vi kommer nok neste år også, sier Kylland.

Sting i bakhodet

Strengt tatt er det en prestasjon at ekteparet Anne Kari og Kjetil Ask Hodneland i det hele tatt ble med.

– Jeg drev med en form for parkour, eller i hvert fall skulle jeg tøffe meg for barna og klatret oppå en bom som så ut til å være sikret. Det var den ikke, sier Kjetil Ask Hodneland og tar vekk pannebåndet og viser frem stingene i bakhodet.

---
---

I Hasle, under det første løpet, våget han ikke å ta ut alt, redd for å pådra seg hodepine. I dag er det som om han har vasket det røde pannebåndet i for varmt vann og latt fargestoffet renne ned over ansiktet.

En dag senere, etter grillingen på campingplassen, en god natts søvn og et nytt løp, denne gangen i skogen i Almindingen midt på øyen, er Kjetil Ask Hodneland mer usikker på om det blir noe neste års Etape Bornholm på ham, kona og barna.

Men en vet jo aldri, kanskje er det bare tidspunktet samtalen fant sted på, rett etter målgang.

Håkon Kylland (42) fra Lier er endelig i mål etter å ha løpt i sanden i Dueodde. Det er forresten hans skyld eller fortjeneste at fem norske familier dro i lag for å løpe en maraton i løpet av fem dager i ferien.
Håkon Kylland (42) fra Lier er endelig i mål etter å ha løpt i sanden i Dueodde. Det er forresten hans skyld eller fortjeneste at fem norske familier dro i lag for å løpe en maraton i løpet av fem dager i ferien. (Foto: Øystein Lie)

– Jeg blir giret av å konkurrere, og liker dette løpet, men jeg kan ikke love noe, sier han og ser på kona.

– Jeg er ikke så glad i å delta i løp. Jeg føler presset, og så ser jeg at 70-åringer som har løpt i kanskje 50 år, sige forbi meg. I mål blir jeg sjøsyk og føler meg rett og slett uvel. Men jeg elsker å trene. Jeg løper fire til syv ganger i uken i mitt eget tempo og koser meg, sier hun.

Anna (8) begynner å bli utålmodig. Like ved selges lokale kokosboller.

Manden med hatten

Mens løperne renner inn i skogen i Almindingen og avslutter onsdagens kraftanstrengelse, har Jens Bager (68) full kontroll på henvendelse som kommer hans vei. Påmeldinger, spørsmål om det ene og andre trakteres med største selvfølgelighet. Så er da også Bager i aksjon som frivillig på det tiende året. Han kan sine saker.

– Jeg kalles bare for «manden med hatten», sier Bager, den tidligere sjømannen, fiskeren og altmuligmannen, og smiler, før han legger til:

Jens Bager (68) er en av de drøyt 200 frivillige som holder Etape Bornholm i gang, for 24. gang i år.
Jens Bager (68) er en av de drøyt 200 frivillige som holder Etape Bornholm i gang, for 24. gang i år. (Foto: Øystein Lie)
Massasje eller is? Ingen tvil der i gården etter skogsløpet på 7,8 kilometer i Almindingen.
Massasje eller is? Ingen tvil der i gården etter skogsløpet på 7,8 kilometer i Almindingen. (Foto: Øystein Lie)

– Dette er det 24. året løpet holdes, et løp som kanskje ikke blir så mye større enn det er nå. Det er viktig å beholde intimiteten og sjarmen. Derfor er det satt tak på antall deltagere. Det begynte med bare 400 deltagere, og se nå, sier han og slår ut med armene.

– 2300 deltagere, og mange av dem barn. Barna er meeeget viktig. De er jo vår fremtid, sier Bager.

Det påstås at Bornholm inneholder mer natur enn hele Danmark til sammen, og skal vi tro Bager, er det nettopp derfor løpet er blitt så populært.

– At det ble fem løp, skyldes at vi på Bornholm hadde fem kommuner. For ikke at noen skulle bli misunnelige, fikk hver kommune ansvar for ett løp hver. Hvorfor løpe på Jylland, Sjælland eller Fyn når du har hele Danmarks natur her, pluss litt til? sier Bager.

Siste dag i Rønne: Solen skjærer hull i himmelen, og løperne kommer inn på stadionet til øredøvende jubel. 300 meter til, og det endelige beviset henges rundt halsen: En medalje som viser at du har løpt en hel maraton. Noe å henge på veggen.(Vilkår)

Lise (30) hadde ikke løpt noe særlig før hun løp maraton på sju kontinenter
Det har vært et eventyr, sier Lise Grønskar, som ved siden av nattevaktjobbing i Dagbladet og deltidsjobb som flyvertinne har brukt 2015 på å løpe i fjellene ved Machu Picchu, over is på Antarktis og gjennom vinbarer i Frankrike.
02:58
Publisert: