I september publiserte faktasjekk-nettstedet Faktisk.no en oversikt over de mest leste mediekanalene på internett i Norge. Deres graf visualiserte på slående vis hvordan aktivistdrevne nettaviser nå konkurrerer med etablerte mediehus om antall delinger. Tre av disse nettstedene kan, etter dagens terminologi, karakteriseres som tilhørende på høyresiden: Rights, Resett og Document. Saker fra disse nettstedene, som har små staber og beskjedne budsjetter, deles til sammen oftere enn saker fra Aftenposten.

Det er særlig disse tre Eivind Trædal, bystyremedlem og stortingsrådgiver for Miljøpartiet De Grønne, tar for seg i hans andre bok i år, «Hvorfor ytre høyre vinner debatten – Og hvordan vi kan stoppe dem».

Verden sett fra internett

Trædal er en erfaren debattant på internett, der han har en hard tone. På sosiale medier foregår en evolusjon der bare de med de mest slitesterke trevlene overlever. Og det er i denne biotopen nesten hele boken utspiller seg.

På en side er dette forståelig. Miljøene rundt disse nettstedene er, som forfatteren påpeker, i stor grad et nettfenomen, dette i motsetning til tradisjonelle politiske partier eller fagbevegelsen. Men Trædal undervurderer i hvilken grad leserne av Resett, Document og Rights føler at deres engasjement er forankret i den virkelige verdenen. Forfatteren kan ha så rett han bare vil i at disse nettstedene er harmestyrte, og i at rasistiske uttalelser, trusler og konspirasjonsteorier opptrer både i redaksjonelt materiale og, i hjerne-friterende volum, i kommentarfeltene. Men slik skolemesteraktig irettesettelse er en ineffektiv strategi mot en befolkningsgruppe som, med rette eller urette, føler at de ikke blir hørt.

«Når det gjelder integreringen, er det liten grunn til panikk», skriver Trædal kjekt. Det er sant at mye integrering har gått bra. Og det er sant at statistikk viser at innvandringsskepsisen øker i majoritetsbefolkningen akkurat mens innvandrerandelen går fra «nesten null» til «noe» for deretter å synke igjen. Men i bydeler med store innvandrerinnslag finnes det konflikter som lokalbefolkningen føler blir oversett, nå nylig dokumentert i boken «Advarsel – Svenske tilstander i Norge» av Einar Haukaas. Og å antyde at all engasjement for innvandrerkvinners rettigheter enten må være tuftet på vond vilje mot innvandrere eller munne ut i rasisme, er knapt noen måte å få motstandere over på sin side på.

Arbeiderklassekred

Trædal trekker frem at Trumps velgere var rikere enn Clintons, i et forsøk på å unngå å legitimere at det populistiske høyre kan være drevet av økonomiske motiver. Men Clinton fikk brorparten av stemmene til velgere fra etniske minoriteter, noe som langt på vei forklarer hennes appell til de aller mest lavtlønte. Trump, på sin side, fikk flere smådonasjoner til valgkampen enn både Clinton og Bernie Sanders, en indikasjon på ikke ubetydelig popularitet blant lavinntektssegmentet.

Trædal er ikke fullstendig ubevisst tornen/bjelken i venstresidens eget øye. «Det er verdt å påpeke at venstresidens selvransakelse og oppgjør med sin egen autoritære/ekstreme ytterfløy også skyldes langvarig press utenfra, og slett ikke er fullført.» Men han nevner ikke Pål Steigans temmelig populære nettside Steigan.no, som har til dels overlappende emnevalg og lesere med Resett, Document og Rights. Og i denne boken er Trædal helt fokusert på selve meningsutvekslingen på internett, som om de var løsrevet fra virkeligheten.

Steve Bannons retoriske utfordring til tilhengere av det liberale demokratiet er å spørre hvor de var under finanskrisen. «Den var ikke Trumps skyld.» Skal man effektivt vinne debatten mot høyrepopulismen, må man finne en måte å debattere slike spørsmål på – på en måte som er troverdig for ens motstandere. Anklager om at de er rasister vil, erfaringsvis, aldri bite på dem.

Trykkoker

Det finnes en utbredt teori om at folkemeningen er som «en trykkoker», at hvis man undertrykker meninger vil de til slutt forårsake en eksplosjon. Trædal demonterer denne forestillingen, og det finnes mer forskning som gir ham rett på dette feltet enn han har plass til å redegjøre for. Krenkende og opphissende ytringer fører ikke til at roen legger seg, tvert imot. Og det er ikke slik at «troll sprekker i solen». Tvert imot er sollys, som han korrekt påpeker, et primært vilkår for vekst.

Men deretter kommer jo dilemmaet: Hvilke meninger skal man så tillate?

Det kan her være verdt å nevne at nazilederen Erik Blücher i sin tid fikk innlegg på trykk i Aftenposten. Da skulle man kanskje kunne leve med at @fatdogf3ck69 sier noe stygt i et kommentarfelt på Resett 35 år senere. Men utviklingen av teknologi og livsstil gjør at dette ikke er identiske situasjoner.

Både Hans Rustad i Document og Hege Storhaug i Rights hadde opprinnelig tilhørighet på venstresiden. Slik denne leser har tolket intervjuer med dem, føler de at de har omtrent de samme verdiene nå som da, men at det er venstresiden som har forlatt dem.

De vender ikke tilbake av denne boken.

*

Vilkår