– Livet er en morsom sak, da. Man bygger opp og bygger opp, og plutselig må man forlate alt.

Olav Thon – 89 år i noen uker til – ser ut av vinduene i sitt private mottagelseslokale på toppen av kontorbygget ved Jernbanetorget i Oslo.

– Man får ikke noe med seg. Underveis er vi deltagere i spillet om suksess. Det er et morsomt spill man ikke får del av ved å ha eviglange ferier, permisjoner, spille golf eller sitte på dekket av et cruiseskip, sier Thon.

Selv har Thon spilt ganske bra. Han eier 450 eiendommer, 69 kjøpesentre og 50 hoteller – og driver enda flere. Han skyver avslutningen foran seg.

– Man skal jo helst se fremover. Jeg angrer i grunnen på svært lite, men jeg tror feilskjær er undervurdert kilde som lærdom. Tenker man bare tilbake på suksess, blir man slapp.

Vekker for «verdensmester»
I 1972 måtte den da 49 år gamle Olav Thon ut av Norge for å ta sin siste investering i øyesyn. Han kjørte sørover fra Oslo, bort fra sitt raskt voksende eiendomsimperium, bort fra nabolaget der Thon startet med pelshandel og deretter slo seg opp som eiendomsbesitter gjennom kjøp av strategisk beliggende bygårder i Oslo sentrum. I Göteborg svingte Thon inn mot havnen.

Men selv ikke da klarte han å ta inn over seg omfanget av sin siste satsing: supertankeren «Fearn Heaven». 220.000 tonn fordelt på et ubegripelig antall meter forover fra akterspeilet som reiste seg fra kaien der Thon kom kjørende. For å kunne ta resten av skipet i øyesyn, måtte Thon kjøre rundt hele Göteborgs havn.

Olav Thon syntes han hadde gjort et kupp: Oljekrisen med kjøreforbud på søndager, høye bensinpriser og tungt trøbbel for tanktonnasje gjorde at skip i fleng ble frembudt for salg av rederier på randen av konkurs. Prisene var deretter. Men hadde ikke Saudi-Arabia igjen begynt å eksportere olje? Hadde ikke krisen vart lenge nok? Thon følte seg trygg.

– Jeg kjøpte båten for 35 millioner kroner. Usett, sier Thon.

– Jeg trodde jeg var verdensmester i business siden det gikk så bra med eiendomsutviklingen min, men båten fikk bare noen få turer før den havnet i opplag. Etter noen år solgte jeg den. Til opphugging. Jeg klarte å tape 50 millioner kroner på investeringen. Det er det nok ikke alle som hadde klart.

Men Thon er ikke i tvil om at lærdommen har spart ham for mye ergrelse siden.

– Jeg blir jo betraktet som forholdsvis velstående og får forferdelig mange tilbud. Jeg inviteres til å investere i måneraketter og satellitter og litt mindre ekstreme foretak på landjorden. Mye av dette har jeg ingen kunnskap om. Shipping-forsøket har lært meg at du må kunne det du driver med, sier Thon.

– Og holde deg til det.

Dårlig eiendomsråd
Håp og fortvilelse drev den storvokste mannen med de buskete øyenbrynene inn på Olav Thons kontor. Mannen manglet penger – som så mange andre som kontaktet Olav Thon i jappetiden på midten av 1980-tallet. Kappløpet om fremtidens teknologi var forlengst i gang. Olav Thons gjest lå forsåvidt godt an i racet: Han het Willy Simonsen og lagde mobiltelefoner. Mens produsenter som Nokia og Ericsson knapt nok var kommet på banen, hadde Simonsen både mot, planer og teknologi til å føre an i utviklingen av fremtidens kommunikasjonsverktøy. Men hverken staten, Televerket eller andre ville bidra med nødvendig finansiering.

– Simonsen lurte på om jeg ville skyte inn kapital, sier Olav Thon.

– Men jeg ville ikke det.

For Olav Thon var tro mot sitt prinsipp – etablert på ruinene av drømmen om å bli skipsreder.

– Jeg burde vært mer risikovillig og engasjert meg mer på områder som har vist seg å være utrolig lukrative, sier Thon.

Simonsen Elektro ble i stedet solgt til utlandet – og senere utkonkurrert og nedlagt.

– Vi kunne blitt et norsk Nokia. Men den som aldri tør å gjøre feil er ubrukelig, sier Thon.

Kanskje det var grunnen til at han endte opp som storøyd lytter da han ble oppsøkt av to «veldig glupe økonomer» helt på tampen av 1980-tallet.

– Når 90-tallet kom, ville alt gå rett til bunns, fortalte de, sier Olav Thon.

Økonomenes råd var ikke til å misforstå: «Selg alt du har». De låt så overbevisende at Thon valgte å se bort fra sin egen overbevisning om at så lenge arbeidskraften blir dyrere og dyrere, vil eiendom stige i verdi.

– Jeg lot meg friste til å selge to-tre eiendommer i Bogstadveien. Like etterpå steg eiendomsprisene igjen, sier Thon.

– Siden har jeg praktisert prinsippet om å bare kjøpe – aldri selge.

Skummelt rik
Den stadig mektigere eiendomsinvestoren fra Ål i Hallingdal bygget seg et ry gjennom raske, strategiske og uforutsigbare handler og disposisjoner. For folk flest var han usynlig. Olav Thon holdt seg helst i skyggen av sitt voksende eiendomsimperium. Det ble mål for spekulasjoner og rykter. Når det brant hos Thon eller bråk oppsto rundt gamle bygninger, restauranter og puber, ble årsaker og motiver søkt hos eieren.

– Man kan ikke fri seg fra at man blir veldig mystisk ved å slå seg opp i eiendom – av alle ting. Da må det jo være noe muffens. Det ble sagt og påstått så mye, sier Thon.

Aviser skrev at han kjøpte opp bydeler på Sinsen for «å sette enker og faderløse på gaten».

– Det var sårt. Jeg eide jo ikke noe som helst på Sinsen, sier Thon.

– Ved å se på eldre bilder av Thon i mørk dress kan man forstå at han fremsto som skummel, sier Christian Ringnes.

Ringnes fulgte med interesse hvordan Thon fra 1980-tallet gjorde ting ingen før han hadde tenkt på. For eksempel å omgå husleieregulering ved å inngå kontrakter der leien ble basert på butikkenes omsetning. Da nordmenn for alvor begynte å gå på by’n, satset Thon på puber og restauranter for å høste fra salg av øl og sigaretter. Og Thon var rask til å etablere kjøpesentre da han innså hvordan oljeinntektene ville øke folks konsum. Hoteller på små steder, tilpasset reisende med begrenset budsjett, ble kjøpt eller bygget og lagt inn i en kjede.

– Utslag av Thons veldig enkle og fundamentale måte å se verden på, hjulpet av en usedvanlig sjarm og jernhånd, sier Christian Ringnes.

Etterhvert la Thon om stilen. Tok på seg rød lue, fargesprakende jakker og halstørkle. Ble åpnere.

– Det er lettere å diskutere med folk når de vet at det er et menneske bak fasaden. Jeg merker at mange hilser på meg på gaten. Det er jo hyggelig.

Det er svært sjelden han får høre at han er en «forferdelig kapitalist».

– Jeg tror det er fordi jeg blir i Norge og betaler skatt til Norge.

Festningshærverk?
I sin fremrykning har Olav Thon havnet i hyppige trefninger med kulturminnemyndighetene. Det er ikke alle som jubler når det ene kjøpesenteret etter det andre vokser frem. I Oslo har Thon overlevd et helt korps av byantikvarer.

– Jeg hadde gjerne sett at Olav Thon brukte sin posisjon og mulighet til å bidra til god bev#229 av kulturverdiene våre, sier dagens byantikvar i Oslo, Janne Wilberg.

– Det er jo de som sier jeg ødelegger bygde- og bysentra, sier Thon selv.

– Gjør du det da?

– Det var hyggelig og morsomt med småbutikkene rundt omkring, men tiden har løpt fra dem, sier Thon.

– Kjøpesentre er kommet for å bli. Folk vil ha dem.

Det var hyggelig og morsomt med småbutikkene rundt omkring, men tiden har løpt fra dem Olav Thon

Men det er Thon som plasserer dem – strategisk som i kjede av festningsverk ved de store inngangsportene til hovedstaden; på Jessheim, Strømmen, Ski og i Sandvika. Og skulle hordene av shoppere forsøke en avvikende manøver – til Sverige, for eksempel – blir de møtt av Thons shoppingfestninger også der.

– De var ikke ment som festninger, men man kan si at det er blitt slik, erkjenner Thon.

Han beskriver kjøpesentrene som utslag av et samfunnsoppdrag. Med et skikkelig handelstilbud og hotell følger gjerne vekst.

– Jeg bygger ikke et hotell i Kautokeino eller et kjøpesenter på Flå for å tjene penger, men for å få istand utvikling.

Testamentet
Thon har liten sans for yngre næringslivsfolk og gründere som er mer opptatt av å realisere gevinster fremfor å utvikle sine bedrifter. Selv vil han være et forbilde.

– Ved å føre et enkelt liv og ikke la meg blende av masse penger, sier Thon.

– Og ved å både kunne det jeg driver med, stole på egne vurderinger – og våge å gjøre feil. Ellers er man ubrukelig.

Tanken er at filosofien skal prege videreføringen av Thons livsverk etter at han er borte, men om det er mulig?

– Slikt vet man jo ikke, sier Thon.

Thon har fullført sitt testamente. Der står det at en stiftelse skal arve alt. En stiftelse som eier seg selv, utnevner sitt eget styre, betaler skatt – etter mønster av Stiftelsen Tinius som har stor innflytelse over Schibsted-konsernet, Kavli-stiftelsen og Carlsberg i Danmark.

Ingen enkeltpersoner blir begunstiget.

– Men styret skal dele ut en viss prosent av overskuddet til veldedighet. Støtte til forskning eller noe sånt, sier Thon.

Om det blir til forskning innen medisin, fyskikk, kjemi eller noe annet, blir opp til styret i stiftelsen. Thon er ikke ferdig med stiftelsens vedtekter, men han har ikke hastverk.

– Jeg har jo ikke tenkt å gi meg riktig ennå.

De gamles samfund
En stille morgenstund i 2012 møttes to aldrende herrer på Hotell Bristol i Oslo til frokost. De spiste sursild og pratet. Gjesten ville avslutte måltidet med å skeie ut med et wienerbrød.

– Men han ville bare ta wienerbrødet i hånden. Han syntes ikke det var nødvendig å skitne ut en tallerken til, forteller verten, hotelleier Olav Thon.

Gjesten var Ingvar Kamprad – Ikea-gründer og Thons bror i ånden. Kamprad er som Thon kjent for en nøktern livsstil. De fant tonen.

– Jeg kan vanskelig tenke meg noe menneske jeg har møtt som jeg har følt meg mer vel med, og som jeg har følt et så intenst slektskap til, hva livsfilosofi angår, sier Olav Thon.

Det ble flere møter. Også i vår har de to herrene på tilsammen 180 år møttes. De har snakket. Om fremtiden, om betydningen av filosofien og systemet som ligger bak virksomhetene – om hvordan det gjør virksomheten vanskelig å kopiere for andre.

Jeg kan vanskelig tenke meg noe menneske jeg har møtt som jeg har følt meg mer vel med, og som jeg har følt et så intenst slektskap til Olav Thon

Verdien av å satse på de store befolkningsgruppene fremfor de få som vil og kan betale mye. Livsfilosofien som har ledet de to herrene til å satse på hvert sitt lavbudsjettsegment. To segmenter som kanskje kunne forenes en dag?

– Vi har jo blant snakket om et fremtidig samarbeid innenfor hotellbransjen, sier Olav Thon.

– Et samarbeid mellom Thon og Ikea?

– Ja. Og et samarbeid kan bestå av flere elementer, for eksempel å finne gode plasseringer for fremtidige Ikea-etableringer. Jeg skal si ifra så snart vi har noe mer klart, sier Olav Thon.

– Han er jo en festlig fyr, sier Thon om den svenske Ikea-gründeren.

– Men jeg tror nok jeg i fremtiden vil unne meg en egen tallerken til wienerbrødet.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.