- Du er helt skadeskutt etter en sånn sak

Tekst
Krukkene på bakken utenfor saltfabrikken Dadi Chemicals i Weifang inneholder kaustisk soda. Pål Raaum har fått 1000 nordmenn til å investere i oppkjøpsfond i Kina, og skal høste gevinst.

Krukkene på bakken utenfor saltfabrikken Dadi Chemicals i Weifang inneholder kaustisk soda. Pål Raaum har fått 1000 nordmenn til å investere i oppkjøpsfond i Kina, og skal høste gevinst.

Han var jappetidens yngste banksjef og meglerverdenes wonderboy. Så havnet han midt i en meglerskandale, og måtte gå på dagen. Nå forvalter han rundt 750 millioner kroner for norske investorer.

– Hvis du henter penger og investerer dem for andre, skal du da for pokker ut i felten og se hva du kjøper.

Solen står midt på himmelen, og den tørre grusen danser bak bilen som svinger av fra motorveien et sted i Shandong-provinsen i Kina, en halv dags ferd sør for hovedstaden Beijing.

Farten avtar foran et kullkraftverk som gir liv til maskinene i området. Den enorme skorsteinen strekker seg mot smogen som har lagt et slør over det klamme landskapet.

Nordmannen Pål Raaum (56) snur seg til venstre og ser for første gang et monster i stål og betong. Saltfabrikken er blant nordmannens mange kinesiske investeringer.

Raaums forvaltningsselskap Pre Management er blant de første til å la norske formuer yngle i oppkjøpsfond i Kina. Så langt har nordmenn lagt cirka 750 millioner kroner i hendene på Raaum. For Raaum er det mer enn en investering.

– Det er rart å tenke på hvor lang tid det tar å komme seg, sier han.

– Jeg kom veldig tidlig til topps.

Aker Brygges wonderboy
Våren 1992 ble den da 36 år gamle Pål Raaum sjef for meglerhuset Carnegies norske virksomhet. Da hadde han allerede rukket å være toppsjef i fondsforvalteren Pre Finans og konsernsjef i finanskonsernet Realkreditt.

 

Et liv med høye bonusutbetalinger lå foran ham. Raaum ble omtalt som del av finansnæringens elitejegere, en wonderboy. Jan Petter Sissener var hentet hjem fra London og endte til slutt som aksjesjef under Raaum. Meglerkometene godtet seg blant annet over å selge Uni Storebrand og Hafnias enorme mengde Skandia-aksjer foran nesen på de etablerte meglerhusene Fondsfinans og Sundal & Collier.

Danske Jan Ilum Christensen var Carnegies sjefmegler i obligasjoner – gjeldspapirer utstedt av stater, finansselskaper og vanlige bedrifter. Han tryllet frem en strøm av nye kunder og penger i et fremvoksende marked. Meglertopp Raaum tjente gode penger.

– Som ung og vellykket leder har du en tendens til å tro at du er sterk nok til å mestre alt alene, sier Raaum.

– Det endrer seg fort hvis krisen rammer deg.

Nedturen
Halvannet år etter at han inntok sjefskontoret, var Raaums flaks brukt opp.

Sissener og en av de andre meglertoppene forlot meglerhuset. Samarbeidsproblemene ble for store. Men Raaum skulle få et større problem i fanget.

Våren 1994 sprakk nyheten: Obligasjonssjef Christensen kunne ikke bare tjene mye penger. Han kunne også tape dem – fort.

Det viste seg at dansken hadde tapt 300 millioner kroner i handler han ikke skulle ha utført.

Handlene med kundenes midler ble gjort i et helt nytt system for fremtidskontrakter, såkalte futures, og lagt inn i aksjeboken for å skjule spor.

Raaum måtte gå fra Carnegie på dagen.

20 år senere står han i Kina og forteller at han ikke kunne ha visst om Christensens gigantspekulasjon.

– En toppsjef må alltid ta ansvaret for en såpass alvorlig sak. Ingen trengte å be meg om å gå, det gjorde jeg selv, sier Raaum.

Fallet var brutalt. I pressen ble han beskrevet som en lettvekter. Spekulasjoner florerte om hva han visste eller burde ha visst. Raaum følte seg utsatt for «drittpakker» fra anonyme kilder.

 

Kredittilsynet iverksatte etterforskning, men Raaum ble renvasket.

Christensen ble derimot dømt til ett års fengsel for brudd på verdipapirhandelloven og for å ha holdt tilbake informasjon overfor arbeidsgiver.

Da DN intervjuet Raaum etter at han gikk i 1994, var han likevel ikke helt knust. Han sa: «Det blir 'the rise and fall – and the rise again'. Tror du ikke?»

Hodepine i eiendom
Oppturen lot vente på seg. Det ble lange perioder uten fast jobb. Han fikk god tid til å dra på hytta ovenfor Ål eller på Veierland sammen med kona, kunstneren Turid Gyllenhammar, og barn.

– Du er helt skadeskutt etter en sånn sak, ikke minst forsterket av hvordan pressen fråtser i slike saker, sier Raaum.

Årene gikk. Han begynte etterhvert å jobbe tett sammen med Stein Aukner, investor i A. L. Industrier.

I 2003 var Raaum med på å starte det lille finansselskapet ProCorp i Oslo sammen med Rolf Karsten Smith og Bernt Stilluf Karlsen.

Raaum vekket også til live det gamle akronymet «Pre» gjennom selskapet Pre Management. Dette selskapet investerte i eiendom i Tyskland og skulle slett ikke bli en umiddelbar suksess.

Den tidligere meglertoppen begynte etterhvert å leke med tanken om å starte et oppkjøpsfond lenger unna Norge. Han studerte land som India og Indonesia, men fant ut at Kina var enklere.

Han ville for enhver pris unngå å lide samme skjebne som i Carnegie: Raaum ville bare jobbe med folk som var villige til å vente på gevinsten.

– Jeg ser i dag en større verdi av å ha dyktige folk rundt meg å diskutere med, sier Raaum.

– De som tar seg god tid, som går dypt inn i tallene, spør og graver, og varsler hvis de ser noe som ikke fungerer.

 

Den tyske forbindelse
I 2005 møtte Pål Raaum en tysk bankmann på The Langham Hotel i London. Raaum hadde forsøkt å bygge opp et kontaktnett i Kina. Han hadde lært at tette relasjoner og nærkontakt med kinesiske entreprenører var essensielt.

I Kina betydde relasjoner mer enn kontrakter. Tyskeren Raaum satte seg ned med i London, hadde ledet Deutsche Banks storsatsing i Nordøst-Asia – og ville ikke til Frankfurt da banken ba ham komme hjem.

– Jeg hadde etterhvert erf#229 med å investere i kinesiske selskaper, og ville bli, sier Johannes Schoeter.

Schoeter samlet inn penger i Europa til sitt første oppkjøpsfond i Kina. Han hadde hørt om en nordmann som pønsket på å gjøre noe tilsvarende.

– Jeg skal ikke legge skjul på vårt motiv den gang. Vi trengte penger. Senere har det utviklet seg et nært vennskap, sier Schoeter.

– Det som fascinerte meg, var hvordan Johannes og kona kjente både kulturen og forretningslivet i Kina fra innsiden, og jeg likte hvordan de tenkte. Det fikk meg til å tro at vi måtte skape noe sammen, sier Raaum.

– Det ble en ny tidsregning for meg.

Svenneprøven
Raaum blir overrumplet av et hull i veien og støtter seg til seteryggen i en Buick GL8 minivan, en av disse som er laget i hopetall i Kina for en raskt voksende middelklasse.

En norsk investor blir liten i forhold til det mektige skallet på saltfabrikken China Dadi Chemical i utkanten av industribyen Weifang.

Det er blitt tidlig høst i 2013. Johannes Schoeter klarte å overbevise Raaum i London for åtte år siden. Og den tidligere norske meglertoppen klarte å overtale 1.000 norske investorer.

De investerte i Raaums oppkjøpsfond, som i sin tur kjøpte andeler i kinesiske bedrifter.

Da Schoeters første fond ble lukket for nye deltagere i 2007, stilte nordmenn via ett av Raaums fond med 25 av 113 millioner dollar. I det andre fondet, som ble lukket i 2010, har nordmenn lagt inn 63 av 255 millioner dollar.

Denne saltfabrikken ved Weifang er en av Raaums største investeringer sammen med Schoeter.

– Jeg har vært opptatt av å bygge et fellesskap, sier Raaum.

Fabrikken kan bli Raaum og Schoeters svenneprøve. Nå skal de høste av investeringene.

 – Det er veldig godt å komme hit. Jeg føler en nærhet til dette prosjektet, selv om jeg aldri har vært her, sier Raaum.

Han blir tatt med til de kunstige sjøene der råvarene blir utvunnet fra dypet, forbi dyner av salt og gjennom produksjonsområdet der det til slutt blir fremstilt tonnevis av kaustisk soda, brom og saltprodukter. Fabrikksjefen ønsker sin norske eier velkommen ved å skåle i lokal risbrennevin, og får en bok om Norge i gave.

Norske investorer eier indirekte 4,3 prosent av fabrikkområdet på 26.000 kvadratmeter. To år etter at den tysk-norske duoen kom inn på eiersiden, jobbes det med å få børsnotert fabrikken i Taiwan.

– Vi tror det er mulig å klare tre- til firegangeren av det vi ga i 2011, sier forvalter Hailun Zhou, som jobber i Schoeters fond.

Tidobling
Bilene stamper gjennom et evig trafikkaos i Shanghai, Kinas største by med over 30 millioner innbyggere.

I et baksete sitter Raaum med en halvfull handlepose fra 7-Eleven i Norge. I den ligger en gave til hans nærmeste venn i Midtens rike.

– Det er Salt Sild til Johannes. Jeg tar det med hver gang jeg besøker ham i Kina. Han elsker lakris.

Det har tatt et par år ekstra å høste gevinst, men noen investorer er allerede sultne på mer

– Hva gir han deg i retur?

– Forhåpentlig en god avkastning, ler Raaum.

Han har investert i fire ulike fond i Kina.

– Tilsammen har vi sett på 130 ulike forvaltermiljøer i Kina, og jeg har besøkt over 30 av dem. De siste årene har jeg vært i Kina cirka 35 ganger, sier han.

Det er to måneder siden sist Raaum møtte Schoeter.

Da var de opptatt med å fullføre salget av Jilin Liyuan Aluminium, en aluminiumbedrift i Liaoyuan i Nordøst-Kina, like ved grensen til Nord-Korea.

Fabrikken er startet av unge, lokale entreprenører og lager enkle aluminiumdeler. Produksjonskostnadene er lave, og det står Apple og Audi på flere av delene som forlater samlebåndet.

Ett av Schoeters fond investerte her for fem år siden. I april i år tok de fabrikken på børs. Verdien hadde tidoblet seg.

I august fikk Raaums investorer, som eier drøyt en fjerdedel av Schoeters fond, utbetalt 73 millioner kroner fra fabrikkinvesteringen.

– Fabrikken er ikke veldig sexy, men jeg kjenner til få steder i verden med stabilt styresett hvor det er mulig å gå inn i industrien og få til en tidobling av pengene på under fem år. I Vesten? Nei. Kanskje innen høyteknologi, om man er heldig, sier Schoeter.

Oppblåste inntekter
Kinesere som har tatt steget inn i den nye middelklassen har satt seg til bords på restauranten Simply Thai i et kjøpesenter i Pudong-distriktet i Shanghai. De prater med utestemme og mat i munnen, skåler og avrunder med en buldrende fanfare fra magen.

  Ved ett av bordene sitter Greg Ye, som har halve karrieren bak seg i USA og mer vestlige vaner. Han er grunnlegger av fondet Delta Capital, som ifjor kjøpte snaut 60 prosent av restaurantkjeden.

Raaums fond investerer sammen med Ye.

– Entreprenører i Kina får hjelp av oppkjøpsfond i en tidlig fase for selskapet. Mens fondene i Vesten gjerne kjøper opp etablerte selskaper som har vært igjennom en vekstfase, går vi inn for å finansiere veksten og bidra med profesjonell ledelse. Vekstbedrifter i Kina får ikke vanlig bankfinansiering, fordi bankene er sterkt regulert og har nok med å finansiere statlige investeringer, sier Ye.

Nordmenn som satser penger på næringslivet i Kina, blir utsatt for større risiko enn andre steder – og de får mindre innsyn.

– Vi forsøker å redusere risikoen ved å ta mellom 15 og 40 prosent eierandel i bedriftene, mens fondene i Vesten tar en majoritetspost. Vi bruker mer tid på ledelse enn det som er vanlig i Vesten, fordi entreprenørene ofte er uerfarne i forretningslivet, sier Ye.

– Noen ganger blir vi ikke enig med grunnleggeren om veien videre. Da er det best å trekke seg helt ut, selv om det kan medføre et tap. Det skjer fra tid til annen, sier han.

Raaums oppkjøpsfond har kjøpt seg inn i alt fra saltfabrikker til barnebutikkjeder i Kina. Raaum sier at han så langt har unngått å bli lurt, men korrupsjon og juks lurer like under overflaten.

– Vi gjorde en finansiell gjennomgåelse av en annen butikkjede og rekonstruerte inntektsstrømmene to–tre år tilbake i tid. Det var særlig skattesedlene fra lokale myndigheter som indikerte et høyt salg i butikkene. Da ansatte vi spanere utenfor butikkene som avdekket få kundebesøk, og det fortalte oss at inntektene var blåst opp for å få en høyere pris for butikkene. Storbyer som Shanghai er bedre utviklet, og her er det mindre korrupsjon, men vi vet at flere prøver seg, sier Haifeng Peng, som er forvalter i ett av Schoeters oppkjøpsfond.

Tysk tap
Hun leder Kinas aller største oppkjøpsfond. Toppsjef Xihong Deng i Hony Capital forvalter eiendeler på over 40 milliarder kroner. Nå tar hun imot en nordmann som har investert sammen med henne.

 

De to er blitt nære venner og dyrker en felles interesse for billedkunst. Når Xihong stiller ut deler av sin private samling i Paris i høst, står Raaum for det praktiske.

– Hvis vi ser investeringsmuligheter i Nord-Europa, vil vi ringe til en partner som Raaum, sier Xihong.

Hun forteller om en voldsom utvikling for oppkjøpsfond i Kina de siste ti årene. Men da finanskrisen rammet i 2008, merket også hun og Pål Raaum det.

– Prisene har falt, og effekten har vært at det tok lengre tid å selge seg ut. I dag er prisene mer riktige, men mange har måttet vente i to–tre år ekstra på gevinst, sier Xihong.

  Som Raaums investorer. Raaum har måttet fortelle dem at fondene har modnet først etter seks–syv år, flere år etter planen.

Utfordringene er likevel større for investorene som via Raaums selskap Pre Management investerte i eiendom i Tyskland. Pre Management sitter på 3,4 milliarder kroner i eiendomsmasse.

Raaums investorer har sittet fast i et par år lenger enn ventet. Uten gevinst. Markedet er krevende, og Raaum håper at de første eiendommene blir solgt unna i høst. Unngår han tap, er han fornøyd.

Men i Kina er det slett ikke bare dårlige nyheter. Raaum skal innom en siste investering før returen til Norge. Det er en høyteknologibedrift i Shanghai.

Ifjor ble bedriften priset til 50 millioner dollar. Mens bilen er låst i kø på motorveien i Shanghai, bryter en forvalter i forsetet stillheten.

– Pål, har du hørt at to investorer allerede vil kjøpe selskapet for rundt 200 millioner dollar? Vi vil vente, for vi tror selskapet er enda mer verdt om et år eller to.

Raaum svarer ikke, men ser ut på den voksende kinesiske bilparken.

Hjemme i Norge lengter rundt 1.000 investorer etter å se hvor mye penger det er mulig å hente ut fra Midtens rike. De 750 millioner kronene Raaum investerte for nordmenn i oppkjøpsfond i Kina, har nå, ifølge Raaum, trolig blitt til over en milliard.

– Det har tatt et par år ekstra å høste gevinst, men noen investorer er allerede sultne på mer. Vi vurderer å stable et nytt fond på bena. Jeg snakker med fire–fem investorer i Norge som er villig til å legge mellom 150 millioner og 300 millioner kroner hver inn i et fond, sier Raaum.

– Kanskje er pengene inne i høst.



Raaums Fond

1. Pre China Private Equity I AS: Har investert 150 millioner kroner i fondet China New Enterprise Investment Company, som forvaltes av Victoria Capital, eid av Johannes Schoeter og kona Yu Xiaoyang. Dette fondet ble lukket i 2007 og fullinvestert i 2011.

Utvalg av eiendeler:

  • Aiyingshi (4,6 prosent*) – detaljist av produkter til mor og spedbarn
  • Jiangnan (3,4 prosent*) – rensing av svovel og gassutslipp
  • Qinbao Beef (8,1 prosent*) – produsent av kjøttprodukter
  • CBS (10,8 prosent*) – It-systemer
  • Dadi Chemicals (1,4 prosent*) – salt- og alkalikloridprodukter
  • Liyuan (3,5 prosent**) – aluminiumprodusent, solgt i april 2013 for 10,3 ganger investert beløp i 2008.

2. Pre China Private Equity II AS: Har investert 375 millioner kroner i fondet China New Enterprise Investment Fund II, som er forvaltet av Victoria Capital. Fondet ble lukket i 2010, og er 70 % fullinvestert.

Utvalg av eiendeler:

  • Dadi Chemicals (2,4 prosent*) - salt- og alkalikloridprodukter
  • Feida (14,7 prosent*) – stålindustri
  • Men’s Life (9,2 prosent) – hudpleieprodukter
  • Fudan Zhanggjiang Bio-Pharma (4,5 prosent*) – biofarmaselskap

3 .Pre China & Asia Private Equity AS: Har investert 90 millioner kroner i fondet China New Enterprise Investment Fund II. Har i tillegg investert cirka 147 millioner kroner i ulike dollarfond.

Utvalg av eiendeler:

  • Simply the Group (5,2 prosent*) – restaurantkjede
  • Sifotonics (0,3 prosent*) - databrikketeknologi

* Utvannet og indirekte eierandel for det norske fondet.
** Indirekte eierandel inntil China New Enterprise solgte seg ut i april 2013.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner