Gutten i røyken

Tekst

Enkelte ting former deg i livet. Aslak Sira Myhre hadde ikke vært den han er uten en kartong parfymert damerøyk.

Fakta: Aslak Sira Myhre

Alder: 41 år

Sivilstatus: Gift med Cathrine Sandnes, to barn: Katja (8) og Anna (7)

Bakgrunn: Mellomfag i historie, bonesertifikat som renholdsarbeider, leder av Rød Valgallianse (1997-2003), leder av Foreningen !les (2003-07) leder av Litteraturhuset i Oslo fra 2007. Har gitt ut flere bøker og skrevet for blant annet The Guardian og The Washington Post.

Aktuell: Utpekt som ny direktør for Nasjonalbiblioteket. Tiltrer i november. Nasjonalbiblioteket er delt mellom Oslo og Mo i Rana, og de 434 ansatte fordeler seg likt på de to byene.

– Jeg er ganske redd, jeg må innrømme det. Jeg kjenner jo omtrent ingen der.

Han kaster et blikk ut flyvinduet.

– Jeg får sånne anfall av panikkangst. Plutselig kan en bunnløs frykt skylle over meg: Herregud, hva har jeg gjort?

Under det lille flyet strekker heiene seg ut mot Helgelandskysten i det fjerne.

Han retter seg i setet. Sist gang panikken kom, var i helgen, hjemme, et blikk ut på de fem pottene med blomster som ble kjøpt inn til sommeren, men som allerede er visnet. Døtrene som lekte et sted.

– Nasjonalbibliotekar. Jeg skal bli sjef for 434 stykker. På Litteraturhuset er vi åtte faste. Det er jo litt dypt vann…

Propellmotorene drukner noen av ordene hans.

– Men angst og skam er undervurdert som drivkraft, sier han.

– Å?

– Ja, jeg er stort sett redd. Og kombinert med en sterk pliktfølelse og ambisjoner …

– Man kommer langt med angst, skam, plikt og ambisjoner?

Flyet går inn for mellomlanding. Hjulene treffer rullebanen. Han kikker ut vinduet på den lille flyplassen.

– Du kommer til Mosjøen ihvertfall.

 

DEBATT OG KJÆRLIGHET

Aslak Sira Myhre skal møte sine ansatte ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana for første gang. Fredag for en drøy uke siden ble han tilsatt som ny nasjonalbibliotekar av Kongen i statsråd. Det overrasket noen at den blå regjeringen valgte en som så høylytt har gitt en stemme til den ytre venstresiden i norsk politikk. Selv om han ikke er eldre enn 41 år, er det ikke urimelig å påstå at det allerede føles som om han har deltatt i samfunnsdebatten i en liten mannsalder. Samtidig har han de siste syv årene vært etablerer, leder og altmuligmann for landets første og største litteraturhus, og dessuten gift med en annen aktiv debattant, Cathrine Sandnes, avtroppende redaktør av tidsskriftet Samtiden.

Han tar en telefon mens flyet står på bakken. Når samtalen er avsluttet, slipper han ut pusten.

– Jeg kjenner fire av de 434, sier han.

LILLE ASLAK. Aslak i Stavanger på begynnelsen av 1970-tallet. Han vokste opp i en by der de sjekket oljeprisene og dollarkursen i avisen for å se om fremtiden var trygg.

LIK, SIGARETTER OG WOODY ALLEN

Det er rart hvilke ting som kan få betydning.

Det lå noe midt i veien. Det var sommer, grytidlig lørdag morgen. Han var 14 og gikk med avisen. Hillevågsveien var ellers tungt trafikkert, men nå lå det noe der, så han satte fra seg avistrallen og gikk bort.

Det var en kartong røyk, Benson & Hedges.

Familien Sira Myhre bodde i det samme nabolaget, i et gult rekkehus. Han kunne se Det skjeve tårnet i industriområdet i Jåttåvågen der det på det meste jobbet 3000 med å støpe ben til oljeplattformer. Han pleide å sykle ned for å se på forsøkene på å snu det massive vraket etter «Alexander Kielland»-plattformen i Gandsfjorden, og de lurte på om man ville oppdage lik der inne, men med årene mistet han og kompisene interessen.

Han åpnet kartongen. Han hadde ikke røyket før. På barne- og ungdomsskolen kalte de andre barna ham for professoren, fordi han gikk med briller og var skoleflink, og han husker hvordan han forsøkte å finne sin plass blant de voksne i stedet. En gang i fjerde eller femte klasse fikk de i lekse å klippe ut et bilde av noen de likte fra Norsk Ukeblad, og han klippet ut regissøren Woody Allen, men samtidig som han veslevoksent begrunnet valget, innså han med en plutselig klarhet at læreren selvfølgelig gjennomskuet ham.

Han røyket sin første røyk, en parfymert Benson & Hedges, den lørdagen i 1987.

En stund smugtrente han i kjelleren hjemme i Bekkefaret. Så – etter litt øvelse – tok han en sigarett med en kamerat på en lekeplass i nærheten. Og først etter det igjen våget han å ta med en pakke Benson & Hedges til det fryktede røykehjørnet på Ullandhaug skole.

Han smiler, han har tatt av seg den gråmelerte blazeren som antagelig ble valgt mer med tanke på å se ansvarsfull og voksen ut enn det varme været.

– For meg var røykehjørnet et fantastisk sted. Der sto alle de som ikke passet inn, og det var på et underlig vis mine folk. Jeg fant min plass. Jeg begynte å røyke, og omtrent samtidig startet jeg å gå med palestinaskjerf og lang frakk. Jeg ble meg. Jeg opplevde at toleransen var mye høyere på det hjørnet enn i den øvrige pastellfargede Poco Loco-verdenen som omga meg.

– De aksepterte til og med Benson & Hedges?

– Nei, det var en grense for toleransen også der, viset det seg. Den gikk ved parfymert damerøyk. Jeg kjøpte mine første ti Marlboro på Romsøes Conditori i Svend Foyns gate.

 

INDUSTRIFERIE

– Se, er ikke det flott!

Han peker med en plutselig begeistring ut av flyvinduet.  Det er tydeligvis fabrikken der nede som har fått ham til å glemme alle bekymringer for et øyeblikk.

– Et verk innerst i en fjord. Det er det peneste jeg ser, sier han med ettertrykk.

– Verft?

Han rister medfølende på hodet.

– Det der er ikke et verft. Det er et verk. Et verft må for eksempel ha tørrdokker, de må ha haller som er høye nok til å kunne romme skip, mens verkstedhaller er ofte lange, og så har ikke et verft pipe og …

Han er bare så vidt i gang, det også er noe med nedkjøling og damp og kraner og avstanden mellom hallene.

– Jeg elsker denne estetikken. Ta Sauda eller Odda smelteverk, for eksempel, eller det enorme metallverket på Sunndalsøra … Én ting er den fabelaktige naturen, men å se hvordan menneskene slåss med naturen, å se spennet av kraftledninger gjør opplevelsen enda mer spektakulær for meg. De ødelegger ikke naturen, de viser stor ingeniørkunst! Enkelte leter etter Guds skaperkraft, men når jeg ser disse verkene, da opplever jeg menneskenes skaperkraft. Tenk hva vi har gjort! Tenk hva folk har ofret!

Han må stoppe litt ved tanken.

– Jeg pleier å ta med Cathrine og kjøre rundt og se på verk og verft på Vestlandet.

– Okey?

– Andre ser på frukthager.

– Hva synes hun?

– Vi har jo vært sammen i 15 år, så jeg tror hun begynner å like det. Og hun merker jo at jeg blir muntrere til sinns av å se disse kraftledningene og verkstedhallene og masovnene, kranene … Det er jo dette jeg kommer fra. Faren min var brenner på Rosenberg Verft.

Første året Cathrine og Aslak var sammen, bodde han i Stavanger og hun i Oslo. Da hun kom på besøk, hentet de gjerne frem ulike utgaver av Sportsårboken fra 1980- og 1990-tallet som de hadde kjøpt på et antikvariat. De nyforelskede satt på hybelen hans med hver sin årbok og forsøkte å stille hverandre til veggs med spørsmål.

– Fortsatt liker vi å se på gamle skirenn i opptak, sier han.

– Som …?

– Ingenting overgår et verdenscuprenn far 1985, for eksempel.

– Javel?

– Giachem Guidon, sveitseren som ble nummer to i på tremila i Falun det året. Jean-Paul Pierrat som kom først i mål i Vasaloppet i 1982, men ble disket for ulovlig skibytte. Elin Nilsen er jo fra Mo i Rana, representerte Bossmo og Yttern IL.

– Dette er sært?

Flyet går på nytt inn for landing.

– Nei.

PÅ CAMPINGTUR. Lada, telt, sovepose og uendelige kilometer. Her med far Eldar Myhre i en campinghytte – antageligvis i Danmark på grunn av Faxe-ølen.

PÅ CAMPINGTUR. Lada, telt, sovepose og uendelige kilometer. Her med far Eldar Myhre i en campinghytte – antageligvis i Danmark på grunn av Faxe-ølen.

TAUS SKAM

Eldar Myhre var 21 år og avbrøt historiestudiene på universitetet da han fikk vite at han skulle bli far til Aslak. Han tok jobb på verftet, som var en ledende leverandør til oljeindustrien. Moren til Aslak vasket på sykehuset. De var sentrale i ml-bevegelsen på 1970 – og 1980-tallet.

– Hvordan opplevde han å måtte ta det valget?

– Det vet jeg ikke. Det skulle jeg aldri finne på å spørre ham om.

– Hvorfor ikke?

– Jeg kommer fra en kultur der man ikke snakker om følelser.

– Aldri?

– Helst ikke. Og jeg liker det. Min kone er fra Østlandet og hun spør folk om alt mulig hele tiden: Hvordan er det å være skilt? Hvordan var det å få barn? I drosjen spør hun sjåføren fra Somalia om hva han synes om hijab, og jeg synes det er fryktelig flaut. Pinlig. Skammelig. Det er å oppfordre dem til å blottlegge seg, uten å ta hensyn til om de vil det eller ikke.

Han smiler egentlig ikke.

– Men faren min har protestert ved enhver korsvei i livet mitt. Det må jeg kunne påstå, sier han.

– Jeg begynte på Stavanger Katedralskole akkurat som ham, men da syntes han at jeg burde tatt yrkesfag i stedet, eventuelt valgt en mindre pretensiøs skole. Da jeg begynte å studere historie på universitetet, lurte han på hvorfor jeg ikke heller ble ingeniør. Han var skeptisk til at jeg ble leder av Rød Valgallianse da jeg var 24. Men far, jeg gjør det samme som deg, ser du ikke det? Jeg sa selvsagt aldri det, men jeg tenkte det jo: Se meg.

Han kikker opp.

– Da jeg ble RV-leder, for eksempel, tenkte jeg jo at jeg fulgte familietradisjonen. Jeg tok opp tråden, men hva skal jeg si: Jeg flyttet til Oslo og jeg ble en del av den nasjonale skravleklassen. Det tok noen år, men så forsto jeg at jeg sviktet det faren og moren min hadde lært meg.

Fakta: 12 TETTE

1. leser daglig Ja.

2. Ser på Tv-serier på HBO: «Game of Thrones» og «Fargo».

3. favorittduppeditt Jeg holder Iphonen såvidt foran skismørejernet.

4. Favorittnettsted Google.

5. Kjører Volvo stasjonsvogn.

6. Hører på Lydbok når jeg kjører bil og musikk når jeg trener: køntri, gammel pønk og rock.

7. Skulle blisom 12-åring Arkeolog.

8. favorittbok «Mesteren og Margarita» av Mikhail Bulgakov.

9. God til Å snakke.

10. dårlig til Å synge og å rydde.

11. Redd for Alt.

12. Kan ikke fordra Ost.

STOLHET OG FORDOM

I august 1997 sto Aslak Sira Myhre som nyvalgt og ung leder av Rød Valgallianse og snakket for sitt største publikum. Over 1000 personer hadde møtte opp i Øygarden i Hordaland for å protestere mot gasskraftverkene i Kårstø og Kollsnes. Han tordnet og følte seg som en moderne Marcus Thrane. Til jublende applaus fra folkemassene ropte han: «Oljemarerittet må ta slutt! Tett igjen borehullene med sement!»

Han liker ikke å snakke om dette.

– Etter det ble jeg nektet å komme til Rosenberg Verft for å delta i valgdebatten der. Jeg tror faren min som tillitsvalgt støttet den avgjørelsen.

– Du vet ikke?

– Jeg har ikke spurt ham, nei.

Han smiler.

– Far min og jeg er gode venner, og jeg forstår ham jo bedre nå. Jeg spyttet på dem som hadde gjort grovarbeidet i å sikre Norges ufattelige velstand. Over 350 mennesker har dødd i oljeindustrien. Jeg burde bare ha husket «Alexander Kielland» som lå der i fjorden … Det er virkeligheten. Skravleklassen …

Blikket hans mørkner en smule når kommer tilbake til dem: kulturbyråkrater og journalister og naturvernere og kommentatorer i hovedstaden.

– Det er ikke en kjeft av disse som snakker fint om industrien i Norge. De sier ting som at vi må bli en kunnskapsnasjon. Men hva betyr det? Vi er jo verdensledende på turbinteknologi, petrokjemi, oljevinningsteknologi, innen aluminiumsindustri. Der har vi mest kunnskap i verden. Så hva betyr det? Hva mener de? Det er en fortelling fra Oslo, ikke fra kysten. Det er en fortelling som ingeniørene ikke er med på å fortelle. De som kan teknologien, eier ikke ordene. De som styrer, er de som kan snakke. Det viktige er hva som blir sagt, ikke hva som er virkeligheten.

Han er i gang nå. Av og til når det blir for mye, går han ut i boden og spiser godteri i skjul. Hans kone fant sukkertøypapir på gulvet.

– Vi må slutte å snakke så mye, fortsetter han.

– Javel, så sa en fremskrittspolitiker i Vefsn kommune ordet neger, men hvor mye er det å mene og si om det; la oss komme videre. Folk må bli ingeniører. Vi må bygge landet.

 

SJENANSEN

Hele dagen har han hilst på ansatte på Nasjonalbiblioteket, mange av dem kvinner, en del av dem kledd i ledige gevanter og enkelte med store halssmykker. Han har fått se hvordan ting fungerer. Han har vært inne i fjellet og sett på lagringshallene der.

Han står med blazeren over armen i bunnen av flytrappen.

– Det er litt vanskelig å forstå at jeg liksom skal være den voksne her. Det er som å få barn. Det tar tid å skjønne at du er sjefen.

– Hvordan gikk det med sjenansen?

– Så lenge rollen min er klar, synes jeg ikke det er vanskelig. Jeg kan holde tale for 1000 stykker, men jeg sliter hvis det serveres kaffe og kaker etterpå. Jeg blir keitete og virker fort uhøflig. Så hvis Cathrine og jeg blir invitert på en parmiddag der det er noen jeg ikke kjenner, så går jeg ikke.

– Det er såpass?

Han står taus en stund.

– Men jeg dummet meg ikke ut nå? spør han, venter litt på svar, før han går opp trappen og ombord i flyet.

Les mer på Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk