Tronsmoskolen

Tekst
Universitetsrektoren. Per Petterson (bildet) var Tronsmos importsjef i 12 år, men sluttet for 22 år siden for å skrive på heltid. – Det var Per som forvandlet Tronsmo til et ordentlig universitet, sier avtroppende Oktober-sjef Geir Berdahl.

Universitetsrektoren. Per Petterson (bildet) var Tronsmos importsjef i 12 år, men sluttet for 22 år siden for å skrive på heltid. – Det var Per som forvandlet Tronsmo til et ordentlig universitet, sier avtroppende Oktober-sjef Geir Berdahl.

Kommunister bygde hyllene. Forfattere fikk sin utdannelse her. Nå er fremtiden usikker for Tronsmo.

Egen avis. Ivar Tronsmo var en av grunnleggerne av Tronsmo Bokhandel, som holder til i lokalene der hans mor hadde drevet damekonfeksjon siden 30-tallet. <font color="#b9b1b1">Foto: Tronsmo arkiv</font>

– Hva faen er dette for noe?

Det er underlig å være tilbake på denne måten. Passere under den værbitte markisen jeg klarte å skru fullstendig skjev min aller første dag på jobb, forbi kassen der kundene stopper og spør: Hva skjer med dere nå? Ned i kjelleren og inn på kontoret. En av mine gamle sjefer, Terje Thorsen, står der med utskriften av en kommentar fra Dagens Næringsliv forrige uke, der butikken blir omtalt som en «overlevning» fra «venstrebølgen på 70-tallet», og avkrever meg forklaring.

Groundhog day. Eva Stenlund Thorsen har vært daglig leder siden 1995 og fikk butikken gjennom krisen rundt årtusenskiftet. Nå må hun daglig svare på spørsmål om butikkens fremtid. <font color="#b9b1b1">Foto: Tronsmo arkiv</font>

På en oppslagstavle inne i kjøkkenkroken henger et utkastelsesvarsel fra 1975. Huseieren, som omtaler butikken som «en sterkt venstreradikal politisk inntrenger», ville ikke ha noen direkte kontakt. Denne gangen leverte de brevet for hånd. Da områdedirektøren i Entra Eiendom midt i mars kom ned trappen til kjelleren, skjønte daglig leder Eva Stenlund Thorsen med én gang hva det gjaldt. Tronsmo Bokhandel må være ute av sine nåværende lokaler 1. august.

Per Petterson har hengt en sliten skinnjakke over en av de røde stolene på bakrommet. Han sa opp jobben her for 22 år siden for å bli forfatter på heltid, en av romanene hans åpner med en mann som kommer til seg selv etter en rangel mens han står med pannen mot glasset i en til forveksling lik bokhandel og kommer på at han ikke jobber der lenger. Han pleier å være innom hver tirsdag, sitter fortsatt i styret, som samme ettermiddag skal møtes der nede i kjelleren for å diskutere fremtiden til butikken han i utallige intervjuer har omtalt som sitt eneste universitet.

Disse begrepene. Overlevning. Universitet. Hva betyr de? Jeg bestemte meg for å kontakte gamle kollegaer, tidligere ansatte og noen av de utallige forfatterne og forleggerne som på forskjellig måte har vært tilknyttet Tronsmo, for å finne ut litt mer om hvordan Tronsmo har øvd innflytelse på den norske litteraturen.

Snekkeren. Jon Michelet hadde lansering av boken «Mappa mi» på Tronsmo. – Det er klart overvåkningspolitiet fulgte med på hva som skjedde på Tronsmo, sier han. <font color="#b9b1b1">Foto: Thomas Haugersveen</font>

 

Rød alarm

– Jeg skrudde opp de første bokhyllene i Tronsmo. I full fart, vi måtte jo komme i gang, sier Jon Michelet.

Han var sjef for AKP-drevne Oktober forlag da butikken åpnet i den tidligere damekonfesjonsforretningen på Tullinløkka i 1973.

– Vi hadde ikke noen penger, så da måtte vi ta noen billige hyller og få skrudd opp selv, det var ikke snakk om å hente noen snekker. Det var meg og Tron Øgrim. Og han var verdens mest upraktiske mann, han skjønte ikke engang hvordan man brukte et vater, sier Michelet.

Tronsmo begynte som en sammenslåing av en bokkafé med utspring i det sammensatte idealistmiljøet i Hjelms gate og Oktober forlags strengt radikale bokhandel i Teatergata. Det ble raskt opphetede diskusjoner om hva som var lov å selge.

– Jeg personlig har vært i mindretall på et allmøte i butikken der vi skulle stemme over om vi kunne selge Bjørneboe og Sartre, sier Asbjørn Øverås, nåværende redaktør i Aschehoug.  

– Jeg hadde meldt meg inn igjen i m-l-bevegelsen etter å ha lest Sartre, og så skulle vi plutselig ikke selge ham!

På akkord. Avtroppende Oktober-sjef Geir Berdahl satt fem år i kassen på Tronsmo på 70-tallet. – Jeg ble kjent med hele byen, men halvparten hadde jo dekknavn, jeg visste ikke hva de het, sier han. <font color="#b9b1b1">Foto: Gunnar Bløndal</font>

AKPs utstedte i butikken var Geir Berdahl, som tidligere i år gikk av som forlagssjef i Oktober. Han tar på seg ansvaret for å ha fjernet de to forfatterne fra hyllene.

– Jeg skal ikke nekte for at jeg hadde en god del av skylda. Jeg var drivende i å gå på akkord med meg selv, sier Berdahl.

Folkets kultur. De første årene skulle det leses i flokk. Tronsmo kjøpte inn paller av arbeiderlitteratur. <font color="#b9b1b1">Foto: Tronsmo arkiv</font>

Lesing skulle skje i flokk. Av og til var det paller av samme bok stående ved kassen. Etter å ha kjøpt inn hele restopplaget av «Pelle Erobreren» av Martin Andersen Nexø, ringte Berdahl til Dag Solstad, som på dette tidspunktet var kulturredaktør i Klassekampen.

– Jeg sa: Dag, du er nødt til å skrive om «Pelle Erobreren», jeg har kjøpt inn så mye. Og han svarte: Jeg kan ikke gjøre det. Men han gjorde det jo, sier Berdahl.

Etter at en Oktober-bokhandel i Tromsø ble utsatt for et bombeattentat, begynte de ansatte også å sitte nattevakt. I en rettssak mot nynazistene i miljøet rundt Erik Blücher ble det avslørt konkrete planer om å sprenge Tronsmo. Det var også mer symbolske gester. Unni Rustad husker en mann som alltid la fra seg nyeste nummer av Kapital på tilbudskassene utenfor butikken.

Også blant vennekretsen kunne det bli slitsomt.

– Når nordkoreanerne kom, var det kamp om å komme seg ned i kjelleren, sier Asbjørn Øverås.

På denne tiden kom representanter fra den nordkoreanske ambassaden stadig innom og ominnredet butikken i propagandaøyemed.

– Vi skulle få brennevin hvis de bare fikk lov til å ta noen bilder, sier Geir Berdahl.

Kvinnekatalog. – Tronsmo var også kvinnenes bokhandel, sier Per Petterson. <font color="#b9b1b1">Foto: Tronsmo arkiv</font>

– Jeg husker de kom en gang broren min var innom, han var rørlegger og måtte stå foran bøkene de satte frem, slik at de kunne sende hjem fotografier av at norske arbeidere studerte Kim Il-sungs skrifter.

Da Berdahl ga seg etter fem år, var den hardeste politiske fasen over.

– Men det var Per som forvandlet det til et ordentlig universitet, sier han.

 

Sistereis

Per Petterson hadde forsøkt andre universiteter. Egentlig ville han jo skrive, men torde ikke fortelle det til noen. Etter gymnaset meldte han seg opp på Blindern. 

– Jeg skjønte ingenting. Jeg tok forberedende og sjekka ikke om jeg sto engang, og så meldte jeg meg opp til historie, og første timen sa foreleseren at til neste time må dere dele dere inn i kollokviegrupper. Jeg ante ikke hva det var for noe, og jeg kjente ingen og turte ikke å spørre, så da begynte jeg å jobbe på Posten isteden, sier Petterson.

Etter fem år med fabrikkarbeid og selvproletarisering ble han lei av ikke å ha overskudd til å lese eller skrive. Han hadde gjort et mislykket forsøk på bibliotekhøyskolen da han så at de annonserte en stilling som importsjef i Tronsmo Bokhandel, der han allerede var kunde.

– Jeg snakket sammenhengende i 12 år. Leste det meste av det jeg tok inn. Det ble gjerne fire–fem bøker i uka, tok inn bare det jeg var interessert i sjøl, vi dreide bort fra det reint politiske og fikk litterært interesserte kunder, sier Petterson.

Han trålet forlagskataloger og var først ute både med det han kaller empire strikes back-litteraturen fra tidligere kolonier og den amerikanske, skittenrealistiske litteraturen, som skulle bli et av butikkens varemerker. Nesten en hel generasjon norske forfattere minnes at Per Petterson prakket på dem romanen «Ask the Dust» av John Fante. Forleggeren i USA lurte på hva det var de holdt på med der borte. En dag kom Cornelis Vreeswijk forbi med bandet sitt og fikk øye på en bok i vinduet.

– Han kom inn og spurte: Har dere muligens Bukowski? Ja, svarte jeg, det er vi som har det. Så kjøpte han tre–fire titler og gikk ut igjen, og så kom han inn en gang til. Dere har ikke noe Carver? Jo, da, sa jeg, det er vi som har det. Og så kjøpte han, og det samme gjentok seg enda en gang, mens bandet hans sto ute og frøys og ble sure, for de ville ikke være med inn. Han sa: Faen, hvorfor visste jeg ikke om denne butikken før? Det var det vi tenkte, også, for han var sjuk da. Et halvt år senere var han død.

På bakrommet. Per Petterson (til høyre) sammen med Jon Sveinbjørn Jonsson, som bygde opp tegneserieavdelingen, og Ivar Tronsmo, en av grunnleggerne av butikken. &lt;font color="#b9b1b1"&gt;Foto: Tronsmo arkiv&lt;/font&gt;

På bakrommet. Per Petterson (til høyre) sammen med Jon Sveinbjørn Jonsson, som bygde opp tegneserieavdelingen, og Ivar Tronsmo, en av grunnleggerne av butikken. <font color="#b9b1b1">Foto: Tronsmo arkiv</font>

 

Postkontoret

Det var andre som kom tilbake gang på gang. Da Olav H. Hauge kom for å kjøpe poesi, ble Petterson kalt opp fra kjelleren, det var ingen andre som torde snakke med ham. Petterson hjalp Odd Karsten Tveit å bygge opp FN-bataljonens Midtøsten-bibliotek i Libanon. Jan Myrdal pleide å vrenge opp utenfor butikken i en liten 2CV som han fylte så full av bøker at «den nesten steilet når han dro igjen».

– Vi pleide å juble når han kom. Da var lørdagen reddet, sier Petterson.

På et tidspunkt solgte de så bra at de bestemte seg for å opprette et forfatterstipend og ga 10.000 kroner til Erland Kiøsterud.

– Vi måtte få vekk litt penger, jeg tror det var av skattemessige årsaker, så vi tenkte at vi like gjerne kunne bruke det på noe fornuftig, sier Petterson.

I kjelleren bygget beatpoeten Jon Sveinbjørn Jonsson opp den nå legendariske tegneserieavdelingen. I 1987 opprettet de også Tronsmo Forlag bare for å utgi boken «1933 var et dårlig år» av John Fante i Pettersons oversettelse. Samme år debuterte Petterson selv som forfatter med novellesamlingen «Aske i munnen, sand i skoa», som var skrevet nesten i sin helhet på bussen fra Rælingen til Tronsmo om morgenen.

Etter utvidelsen. – Det vi ønska oss mest, var mer plass til bøkene og et sted å gå ut etter jobb, sier Per Petterson. Rett etter at han sluttet, utvidet butikken lokalene, og Cafe Amsterdam åpnet rett nedi gaten. &lt;font color="#b9b1b1"&gt;Foto: Tronsmo arkiv&lt;/font&gt;

Etter utvidelsen. – Det vi ønska oss mest, var mer plass til bøkene og et sted å gå ut etter jobb, sier Per Petterson. Rett etter at han sluttet, utvidet butikken lokalene, og Cafe Amsterdam åpnet rett nedi gaten. <font color="#b9b1b1">Foto: Tronsmo arkiv</font>

Da Rune Christiansen hadde skrevet sin første diktsamling, tok han med seg manuset ned på Tronsmo i stedet for å gå den vanlige runden til forlagene.

– Jeg tenkte at Joyce ga jo ut «Ulysses» gjennom en bokhandel i Paris, og dette var etter at Petterson hadde oversatt Fante, så jeg gikk til Tronsmo og spurte om de kunne gi ut et diktmanus, forteller han.

Huspoeten. Rune Christiansen har vært en god kunde i 30 år og lærte å lese fransk av en tospråklig diktantologi han kjøpte to utgaver av. <font color="#b9b1b1">Foto: Linda Næsfeldt</font>

Det var også Petterson som forvandlet den noe sære hyllen med bøker om «damer med hår i ansiktet og sånn» til den viden kjente hyllen for homofil og lesbisk litteratur.

– Jeg regner med at ganske mange trodde jeg var homse, sier han.

Postmannen. Kyrre Andreassen debuterte med novellesamlingen «Det er her du har venna dine» i 1997. Det var på Tronsmo han lærte at det gikk an å skrive «om flatfyll og råning på bygda». <font color="#b9b1b1">Foto: Terje Bendiksby/ NTB Scanpix</font>

Forfatteren Kyrre Andreassen jobbet på postkontoret på St. Olavs plass, der Petterson kom innom for å sende postordrebestillingene.

– Jeg kommer fra bygda, pleide å snuble i fortauskantene og så på Tronsmo som en syndens pøl med bare homselitteratur, sier Kyrre Andreassen.

De to begynte å snakke sammen i postluken, og Andreassen ble en fast kunde, og en kveld han møtte en Tronsmo-ansatt på Savoy, kom også han ut av skapet, som han kaller det, og innrømmet at han skrev selv.

– Tronsmo er et sted der det er trygt å snakke om det man ikke snakker med så veldig mange om, sier Andreassen.

 

Oppkastmøte

Terje Thorsen jobbet på lageret på Norli Bokhandel, men la igjen hele lønninger på Tronsmo, ble så godt kjent at de en dag ringte og spurte om han kunne passe kassen mens de ansatte holdt krisemøte. Han snek seg unna og sto der alene med ansvar for butikken i to timer.

– Jeg var deres beste kunde, men jeg var ikke alltid så flink til å betale regningene mine. En dag jeg kom inn døra, så Per på meg og sa: Du tar maten ut av munnen på unga mine. Da gikk jeg ned på Norli, kjøpte masse norske romaner på krita og gikk tilbake og byttet dem inn på Tronsmo for å betale gjelda, sier Thorsen.

Han er gift med Eva Stenlund Thorsen, første gang de møttes ga han henne en utgave av «Ask the Dust» av John Fante. De har de drevet butikken sammen siden midten av 90-tallet.

Kvinnekamp. Unni Rustad bidro til å gjøre Tronsmo til en bastion i kvinnekampen, og var med å redde butikken fra konkurs. Hun jobber fortsatt der i julestria. <font color="#b9b1b1">Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix</font>

Motstanden fantes fremdeles. Da de skulle feire 25-årsjubileum i 1998, var alle rutene knust, trolig av nynazister. Rundt årtusenskiftet kjempet de hardt mot konkursspøkelset. Hyllene ble glisne. Eva Stenlund Thorsen kunne telefonnumrene til inkassoselskapene utenat. Gamle damer kom inn og la tusenlapper på disken, og Unni Rustad lå på telefonen til «alle vi visste om som hadde hjerte, hjerne og penger». En av dem var Jon Michelet, som sendte dem videre til sin fetter Thor Furuholmen, som i dag er butikkens største aksjonær.

Terje Thorsen har også skrevet store deler av sine fire diktsamlinger der nede i kjelleren.

En morgen ringte telefonen.

– Jeg hadde sittet over natta med en oversettelse og tenkte det måtte være noen som visste at jeg var der, så jeg tok den, forteller Terje Thorsen.

Mannen i andre enden av røret skrek mer enn han snakket.

– Du som er i miljøet! Vet du hvor man får tak i poppers klokka åtte om lørdagsmorran?

Pushwagner, som mange år senere lanserte sitt storverk «Soft City» med en gigantisk fest i bakgården på Tronsmo, var lenge en av mange løse eksistenser som benyttet seg av det Terje Thorsen kaller «en varmestue, både fysisk og psykisk».

Sterk kost. Kjell Askildsen var en av husforfatterne. Under en høytlesning av en av novellene hans, kastet en kunde opp. <font color="#b9b1b1">Foto: Gunnar Bløndal</font>

– En dag kom han inn og sa at han måtte tegne meg. Halvveis stoppa han opp og spytta ut noe. Så tegna han videre. Da han hadde gått igjen, kikka jeg på pakkebordet, og der lå det en tann, sier Thorsen.

Det var alle slags kunder. Investor Dagfinn Sundal ringte ned for å bestille kasser med danske tegneserier og fikk dem sendt hjem til seg i drosje. En gang under en Oktober-kveld kastet en kunde opp i barneavdelingen under en Kjell Askildsen-opplesning.

– Jeg gikk bort og spurte om det gikk bra, om han hadde drukket for mye, sier Eva Stenlund Thorsen.

– Han svarte at det ble for sterkt for ham med den siste opplesningen. 

Askildsen selv husker ikke å ha lest der, men han husker bokhandelen. 

– Forfattere satte pris på stedet. Det var noe intimt og nært ved det, og så hadde de jo våre bøker, sier Askildsen.

Rødruss. Reklame for Tronsmo Comix. Tegneserieavdelingen trekker fremdeles kunder fra hele landet. &lt;font color="#b9b1b1"&gt;Foto: Tronsmo arkiv&lt;/font&gt;

Rødruss. Reklame for Tronsmo Comix. Tegneserieavdelingen trekker fremdeles kunder fra hele landet. <font color="#b9b1b1">Foto: Tronsmo arkiv</font>

 

Fremtiden

Da Per Petterson fikk sitt store gjennombrudd med romanen «Ut og stjæle hester» i 2003, var det helt naturlig at lanseringen skjedde på Tronsmo.

To gode naboer. Oktober forlag holder til bare et stenkast unna, og det hender Anne B. Ragde stikker bortom for å kikke i vinduene. <font color="#b9b1b1">Foto: Ida Von Hanno Bast</font>

– Per ville helst ikke gjøre noen ting og var bekymra for at det bare skulle komme tre stykker. Det var bare meg og ham i samtale. Slik var Pers realitet før han ble verdensberømt, sier Eirik Bø, som i dag driver Pelikanen Forlag sammen med Karl Ove Knausgård. Han mener de ti årene på Tronsmo var mer relevant for jobben enn hovedfaget i litteratur.

– Ulempen er den dårlige samvittigheten man skaffer seg med alt man skulle ha lest, det er hyllemetere jeg gjerne ikke skulle visst noe om, sier Bø.

Båndene er fortsatt tette til Oktober, som holder til bare et stenkast nede i gaten. Anne B. Ragde skulle egentlig vært på Tronsmo sammen med den amerikanske skuespilleren Michael Madsen, som hun hadde oversatt til norsk.

– Men han var ikke helt sober, kan man trygt si, så vi kom oss ikke ned, jeg fikk ikke på ham klærne engang, sier Ragde.

Hun er selv ikke noen hyppig gjest, men går ofte forbi. 

– Det ligger jo rett ved siden av forlaget, så jeg er alltid forbi når jeg er nede og tar en røyk og ser i vinduene. Det er ikke noe Ragde og Nesbø i vinduene der, det er så deilig, sier Anne B. Ragde.

– Jeg synes forlagene burde ha trøkka til nå, på vegne av sine forfattere.

1. Dikterverksted. Triztan Vindtorn leser dikt. Dikthyllen ble opprettet av Per Petterson og videreutviklet av Terje Thorsen, som selv har gitt ut fire diktsamlinger, flere av dem skrevet i butikken. &lt;br&gt;2. Opplesning. Da Jon Michelet ga ut «Orions belte», la de et isbjørnskinn i vinduet. Da han ga ut krimromanen «Mannen på motorsykkelen», satte de en motorsykkel der. &lt;font color="#b9b1b1"&gt;Begge foto: Tronsmo arkiv&lt;/font&gt;

1. Dikterverksted. Triztan Vindtorn leser dikt. Dikthyllen ble opprettet av Per Petterson og videreutviklet av Terje Thorsen, som selv har gitt ut fire diktsamlinger, flere av dem skrevet i butikken. <br>2. Opplesning. Da Jon Michelet ga ut «Orions belte», la de et isbjørnskinn i vinduet. Da han ga ut krimromanen «Mannen på motorsykkelen», satte de en motorsykkel der. <font color="#b9b1b1">Begge foto: Tronsmo arkiv</font>

Dag Solstad handler ikke så mye bøker lenger, men stikker fortsatt innom hvis han «får en raptus og skal være en god far». Sist kjøpte han boken «Sovjetistan» til datteren sin. Nå håper han de finner et nytt lokale.

En god far. Dag Solstads arbeiderroman «25. septemberplassen» var obligatorisk lesning blant kundekretsen i 1975. Nå om dagen stikker han innom hvis han skal være «god far» og kjøpe bøker til døtrene. <font color="#b9b1b1">Foto: Gunnar Bløndal</font>

– Jeg vet så lite om det, jeg holder på med andre ting nå, men jeg vet jo at folk tenker på ting. Eller, jeg vet egentlig ikke, men jeg har hørt at folk snakker om det, sier han. 

De spør, alle sammen nå. Enten med en gang de kommer inn døren eller når de skal betale i kassen, en dag regnskapsføreren ringte banken, spurte de til og med der: Hvordan går det? Hva skjer nå?

Det er det de skal finne ut av denne tirsdagen jeg sitter på bakrommet med Per Petterson. Han har akkurat begynt å legge ut om John Fante, om hvordan han var inspirert av Hamsun, og det er ikke vanskelig å forstå hvordan han klarte å selge flere hundre eksemplarer av «Ask the Dust» når han snakker seg varm, da det banker på kjellerdøren. Resten av styret står utenfor og venter. Denne kjelleren skal også bli støv. Det er på tide å snakke om fremtiden. 
 

Nye skilter. Jon Michelet forteller at det i starten hang «et reklameskilt med profilen til den egyptiske dronning Nefertiti» utenfor den tidligere kjolebutikken. – Folk som var vant til å gå til Oktobers røde bokhandel, synes det var snålt. &lt;font color="#b9b1b1"&gt;Foto: Tronsmo arkiv&lt;/font&gt;

Nye skilter. Jon Michelet forteller at det i starten hang «et reklameskilt med profilen til den egyptiske dronning Nefertiti» utenfor den tidligere kjolebutikken. – Folk som var vant til å gå til Oktobers røde bokhandel, synes det var snålt. <font color="#b9b1b1">Foto: Tronsmo arkiv</font>

Artikkelforfatteren jobbet på Tronsmo, litt fra og til, mellom 2006 og 2012.

Se også:
Et tilbakeblikk på Tronsmo Bokhandel.

Gryteguide: Palace Grill, Oslo.

Vin: Laurence Féraud.

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Rydd deg lykkelig.


Les med fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk