– Jeg bruker ikke så mye tid på å angre

Tekst

Aller helst skulle Torry Pedersen stormet frem som en gal hest igjen.

Fakta: <br>

Torry Pedersen
Alder
58 år.
Sivilstand Gift med Kari Aarstad Aase, utenriksreporter i VG, barna Markus (25) og Amanda (20).
Stilling Admini­strerende direktør og sjefredaktør i VG.
Bakgrunn Handelsgymnas i Fredrikstad og diplomøkonom fra BI. Journalist i Fredriksstad Blad og Dagbladet, nyhetsredaktør i Fredriksstad Blad, reportasjeleder i VG fra 1988. Mellom 2000 og 2008 var han sjef for VG Multimedia. Fra 2008 administrerende direktør i VG og fra 2011 også sjefredaktør.
Aktuell Felt for tredje gang i PFU for å undergrave skillet mellom reklame og journalistikk. Samtidig er 40 årsverk vedtatt kuttet i VG på grunn av synkende inntjening.

– Arrogant?

Han blir stille et øyeblikk.

– Nei, det har jeg ikke reflektert over. Jeg driver lite med den typen sjelegranskning.

– Det blir jo ofte sagt at arroganse egentlig skjuler en form for sjenanse?

Han ler litt, om noe en smule beklemt, og det korte svaret lyder først og fremst som et dypt og inderlig ønske om å få slippe flere spørsmål av denne typen.

– I don’t know.

– Nei?

– Nei, men jeg har jo mine klare oppfatninger om saker og ting. Det legger jeg ikke skjul på.

 

Bekymret?

Torry Pedersen sitter på et møterom i syvende etasje i VG-huset i Akersgaten, svart blazer over hvit skjorte og sikkerhetskortet hengende i et bånd rundt halsen. Utenfor glassveggene sitter regnskapsavdelingen, og det virker på en måte passende. Med stupende annonseinntekter og opplagstall opplever flere av de største avisene særdeles vanskelige tider, eller «står overfor strukturelle utfordringer», som sjefredaktørene selv sier. En iskald morgen dette nyåret sto Pedersen foran staben i auditoriet i etasjen under og forklarte at 40 årsverk måtte kuttes. Om takten i fallet for papiravisen fortsetter, er opplaget i null om seks år. Trøsten har vært VGs ledende posisjon som nettavis, og slår man sammen nett og papir, er det slik at avisen aldri har hatt flere lesere, klart størst i landet med 2,3 millioner daglig, men den tjener ikke nok. Torry Pedersen har varslet at 2015 ga en «betydelig nedgang» i de digitale inntektene. I forrige uke ble VG dessuten felt for tredje gang i Pressens Faglige Utvalg (PFU) for å undergrave skillet mellom reklame og journalistikk, nå for samarbeidet med dagligvarekjeden Rema 1000.

Torry Pedersen sitter og tenker over om han vil si at han er bekymret.

– Ikke lammende, var svaret som kom umiddelbart med det smilet som er en merkverdig blanding av vennlig og litt hånende.

– Men det finnes vel andre former for bekymring?

Det er han forsåvidt enig i, men til hvordan det er å være sjefredaktør i slike tider, ønsker han mest av alt å si at det er en givende jobb, tross alt, ekstremt givende, vil han si, og at han har flinke folk rundt seg, og at papiropplaget kom til å falle, har han jo vært blant dem som har sagt lenge. Fellelsene i PFU kan han fint leve med, han er heller ikke uenig i at leserne enkelt må kunne se forskjell på hva som er fri og uavhengig journalistikk og hva som ikke er det, men samtidig lever vi i en tid der bevegelsene i medievanene kan sammenlignes med overgangen fra hest til bil og, som han pleier å si, da skal man kanskje ikke bruke tiden på å diskutere hvordan man skor hesten. Men kvelden før han skulle møte de ansatte for å si at staben måtte reduseres, hjemme i huset på Vollen i Asker, før han la seg, gruet han seg da?

Han retter seg i stolen, likevel litt lut i ryggen.

– Det er jo aldri behagelig å gi slike beskjeder. Jeg våknet nok litt tidligere enn jeg pleier den morgenen, sier han, og så legger han til, som et minne fra en bedre tid:

– Det var artigere å storme frem som gale hester.

Fakta: <br>

12 Tette
1. Leser daglig
Eposter, du aner ikke hvor mange jeg får daglig, VG, DN, Aftenposten, New York Times, i tillegg til artikler som kommer min vei.
2. Ser på «Mammon» og «Skavlan» om jeg har tid.
3. Favorittduppeditt Iphonen.
4. Favorittnettsted www.vg.no.
5. Kjører BMW, en grå sedan som sønnen min sier er blå og som mangler vindusvisker i bakruten.
6. Hører på Blir ofte folk som Bruce Springsteen. David Bowie og Eagles.
7. Skulle bli som 12-åring Eldre.
8. Favorittbok Jeg leste nettopp «Sovjetistan» av Erika Fatland, og den syntes jeg var veldig god.
9. God til Forstå makrotrender.
10. Dårlig til Alt praktisk.
11. Redd for Jeg liker ikke å stå øverst på en stige. Det gjør min kone.
12. Kan ikke fordra Portrettintervjuer der jeg selv er deltager.

 

Ufølsom jævel?

En av hans ansatte skriver i en epost: «Du vet, han kan jo fremstå som en arrogant, ufølsom jævel, men sannheten er at han er den beste sjefen jeg har hatt. Han har gaven, den magiske evnen at han kan få deg til å tro at du kan få til hva som helst. Og når livet selv melder seg i alt sitt mørke, er det ingen som passer på sine som han. Han gir aldri en blomsterkvast for suksess eller bursdager, er kompromissløs på å nå mål, LEGGE NORGE FLATT, FORANDRE VERDEN, men har et ørneblikk (tross nærsynthet) for dem som trenger et verbalt, lite varmt løft i hverdagen.»

 

Alle de vakre hestene

Det var en tid da Torry Pedersen – yngre enn i dag, men med omtrent samme, fønbare frisyre – påkalte hestene da han avsluttet de daglige redaksjonsmøtene. «La oss storme frem som gale hester,» sa han, for det var slik det føltes, ingenting kunne stoppe dem. Opplag og inntekter syntes å stige til himmels. De var folkelighetens riddere – ikke kledd i rustning, men i litt ufikse blazere og olabukser. I redaksjonslokalene var de stolte av det de kalte VG-ånden. Andre påsto at den besto av pølse med rå løk.

Torry Pedersen ler.

– Hvis de med det mente at den var usnobbete, er jeg enig. Her er en kultur som er preget av et nokså sterkt ønske om å vinne. Samtidig var den for mannsdominert og med en røff omgangstone som muligens er litt mer polert nå. Men noe er myter, noe er realitet. Og myter er alltid sterkere en realitet, og det siste sier han to ganger, slik han av og til gjør.

Noen ganger følger han opp med «fikk du med deg formuleringen?» eller «forsto du distinksjonen?», men det er ikke sagt belærende og virker ikke uvennlig, snarere bidrar det til et slags fellesskap fordi stoltheten i ordene kommer med et ispedd av keitethet. Det er på samme måte når han blir så begeistret for noe han kommer på at han synes poenget må understrekes med et knips. For eksempel ved tanken på mennesker han har møtt som arbeidet hardt, dedikert og derfor var flinke til det de gjorde, kanskje først og fremst gleden over ting som blir ordentlig gjort, saker som blir tatt hånd om:

– Det kan være en ekstremt flink kokk (knips). Det kan være en ypperlige concierge på et hotell (knips). Det kan være skomakeren på et hjørne i New Orleans … I’ve been on this corner for 20 years … (knips).

Det siste på amerikansk, sier han igjen. Så oppmuntret er han av tanken.

– Men du sluttet å si «la oss storme frem som gale hester»?

– Jeg tror ikke jeg pleide å si det. Jeg sa det noen ganger, og så var det noe som festet seg.

– Historien som blir fortalt, er at du sluttet fordi du selv falt av en hest på ferie?

– Neinei. Men jo. Jeg falt av en hest, det gjorde jeg. Jeg var på Island med familien. Først red vi langs en vei, og jeg fikk litt fart på hesten og nynnet på vignettmelodien til «Brødrene Cartwright», men så kom vi ut på heiene, og da gjorde hesten nettopp det …

– Hva?

– Stormet frem som en gal hest. Neida. Den gjorde ikke det. Den luntet avgårde, og jeg bare falt av ganske av meg selv og brakk den høyre skulderen. 

– Var det en stor hest?

– Nei, det var en liten islandshest.

– Hvis jeg først skulle falt av en hest og brukket skulderen, skulle jeg nok ønsket det var en stor hest …?

Han smiler.

– Min teori er at smerten ved skulderbrudd er uavhengig av hestens størrelse.

Han smiler vennlig.

– Fikk du med deg den formuleringen? Min teori er …

 

Rørleggere og slikt

Dette er senere. For første gang virker han opprørt.

– Men fikk du med deg spørsmålet? spør han, hardere i stemmen.

Han snakker om samme dag som han hadde fortalt staben at 40 årsverk skulle kuttes. Det hadde begynt å mørkne da Torry Pedersen sto utenfor VG-huset og svarte på spørsmål fra journalistene om det enkelte konkurrenter kalte dommedag i VG. Blant annet skulle de tre siste lokalkontorene legges ned, og da Medier24 spurte «Men når det er drap i Tromsø, hva gjør dere da?», svarte Torry Pedersen at det alltid ville være en rørlegger med kamera i nærheten når store ting skjer, noe som ble sitert en rekke steder og vakte en viss harme.

– Jeg uttalte meg altså ikke om fotojournalistikk. Jeg snakket om at det faktisk er slik at de første på plass ikke nødvendigvis er fotografer, men at så godt som alle i dag er utstyrt med et kamera på mobilen. Det forandrer behovet for beredskap. Jeg valgte rørlegger bevisst fordi de besitter en kunnskap ikke alle har. Ikke alle kan skifte et rør, ikke alle har tang og muffer og slikt. Derimot er andre produksjonsmidler blitt demokratisert. De gamle monopolene knaker i sammenføyningene. Så nei, jeg angrer ikke på formuleringen min. Det var en samfunnsanalyse kondensert inn i én setning.

– Angrer du ellers ofte på ting du sier?

– Nei, jeg bruker ikke så mye tid på å angre. Derimot prøver jeg av og til å gjøre ting annerledes neste gang.

Smil til fotografen. Torry fikk navnet sitt fra en mann som solgte vaskepulver eller oppvaskbørster eller noe annet – han vet ikke nøyaktig – til besteforeldrenes landhandel. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat </font>

 

Romantikk, sortering og lagring

Et minne han har, er faren som ligger på sofaen og hviler middag etter å ha lest avisene, Sarpsborg Arbeiderblad og Fredriksstad Blad. Faren var utdannet verktøymaker, og før den førstefødte sønnen kom i skolealder, arbeidet han på et av verftene langs Glomma. Som gutt kunne Torry stå og vente på at faren skulle komme tilbake over til østsiden av elven med en av fergene. De bodde i et grønnmalt murhus i Vestengaten 31, strengt tatt mellom Fredrikstad og Sarpsborg, med åkre omkring og vann som frøs til skøyteis om vintrene, gresstustene som stakk opp. Torry var – og er – nokså overbevist om at faren bygget huset nærmest på egenhånd, i hvert fall bygget han en hytte, for det var slikt han gjorde, brukte kroppen, brukte nevene både på jobb og hjemme. Han har et minne av faren som sitter på sofaen og leser Donald for ham. Farfar og farmor drev landhandelen og bodde like ved. En mann som solgte vaskepulver til butikken, eller det kan han vært oppvaskbørster eller noe annet, han husker ikke nøyaktig, men den mannen het Torry, og det er etter ham han har fått det uvanlige navnet.

Han virker å like å tenke på ting som dette, men ikke nødvendigvis å snakke om det.

– Hva drømte du om?

– Jeg vet ikke.

– Ville du bli det samme som faren din?

– Det kan jeg svare helt bestemt nei på.

– Hvorfor?

– På skolen trivdes jeg i alle fag unntatt sløyd. Jeg fikk frysninger på ryggen bare av lyden av sandpapir mot treverk. Faren min prøvde nok å lære meg ting, men jeg sendte rett og slett ikke på den frekvensen. Jeg var på mange måter epletreet som sto borte på bakketoppen i snøstorm, sier han.

– Var det litt sårt?

– Altså, han var en særs dyktig håndverker, men ikke nødvendigvis verdens største pedagog. Det er klart det ligger noe i interaksjonen der som det sikkert er skrevet mange bøker om.

– Har du bygget noe noen gang?

Ikke smil til fotografen. – En tydelig plaget tenåring fremfor noe som synes å være en slags fornøyelsespark, er Pedersens kommentar. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat </font>

– Jeg har lagt gulv på loftet. Men når jeg sier gulv, er det mest en samling planker jeg har forsøkt å få noenlunde nær hverandre og spikret fast i et par tverrgående bjelker. Det er uansett bare jeg som bruker loftet, som et lager for mitt usorterte liv: bøker, uleste rapporter av ulike slag, bilder, utallige årganger av ulike magasiner. Time Magazine tror jeg at jeg har mer eller mindre komplett fra midten av 1980-tallet. Men det har jeg hatt glede av, altså.

– Å?

– Det var ikke så lenge siden jeg leste meg opp på Iran-Contras-skandalen.

– Hvorfor gjorde du det?

– Jeg synes det er interessant å se hvordan samtiden dekket slike ting. Et annet eksempel er Lewinsky-affæren og den overivrige, spesialoppnevnte etterforskeren Kenneth Starr. … Jeg skjønner at dette er en smal nisje.

– Men du er en samler?

– Jeg vil ikke si det. Jeg hiver masse også.

– Er for eksempel din kone enig i den vurderingen, tror du?

– Det kan hende vi har litt ulik oppfatning på noen områder når det gjelder evnen til å kaste.

– Hvor traff dere hverandre?

– Vi møttes i VG sommeren 1988. Syv år senere giftet vi oss i en lunsjpause på Tinghuset.

– Vil du beskrive deg selv som en romantiker?

– Hva legger du i det?

– Jeg vet ikke: å stille opp når det røyner på, invitere på restaurant i ny og ne …?

– Det siste må jeg i hvert fall få si at jeg gjør, sier han, og dette har folk fortalt: I over 20 år har Torry Pedersen rett og slett samlet på restaurantopplevelser. Det er en slags hobby.

– Samler på? sier han skeptisk.

– Du skriver jo ned ethvert restaurantbesøk i en almanakk?

– Elektronisk nå, da, men jo, jo, det stemmer forsåvidt.

– «Var på Lorry. Spiste hamburger. Ok.» Det er ikke så romantisk, kanskje?

– Men det er jo fantastisk praktisk. En gang kanskje jeg skal tilbake til et sted, og så kommer jeg på: Var det ikke der jeg var på en utrolig hyggelig restaurant en gang i 1996, og så finner jeg almanakken for det året og slår opp.

– For almanakkene har du prioritert å sortere?

– Nei, de er ikke sortert. De ligger rundt om på kontoret hjemme, men jeg vet nøyaktig hvor de er.

Det er ikke å lenge etter dette han begynner å snakke om kokker og concierger og blir så opprømt at han ser seg nødt til å knipse tre ganger. Og det er ikke så lenge etter det igjen han stopper opp og bare som en innskytelse sier:

– Det uttrykket, å storme frem som gale hester, jeg likte at det var fra en rar film jeg hadde sett. Fernando Arrabal, sier han med et smil, bare vennlig nå, og så er det det han tenker på et øyeblikk, en litt obskur, spansk surrealist.

Les også:
Video: Vil bli langrennsproff i København.

Restauranter: Tøyen har fått en ny matattraksjon.

Vin: Maksscore på én av vinene i årets Burgund-slipp.

Ukens «Lunch»: Måtte sjelen din ende i et motlyshelvete!

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk