– Dette er min første jobb. Og min første konkurs, sier Simen Staalnacke, nærmest som en åpningshilsen, idet han tar telefonen torsdag denne uken.
En baby skriker i bakgrunnen.
– Jeg satt og mimret litt, faktisk. Det er mange gode opplevelser …
Han stopper opp.
– Det er jo huff og fy, helt ekstremt trist, hele greiene.