Norsk hiphop-historie og Jørgen Nordengs «Full sirkel: Raphistorier fra ghettoen til bygda – og tilbake»

Det surrer mye norsk hiphop gjennom skolten for tiden. Man slipper ikke unna den på radio eller i spillelistene. En fire delers dokumentarserie på NRK gir næring til det man tidligere kalte en snakkis, med rom for både begeistring og misnøye. Nesodden-vestkystrapper Oral Bee har utgitt krimroman. Cezinando gruser de norske Spotify-listene. Og til uken kommer Jørgen Nordeng aka. Joddski aka. Jørg-1 fra Tungtvann med en kombinert intervjubok med gamle amerikanske helter og oppvekstskildring som ung og ensom hiphop-elsker fra Nord-Norge – en verden som knapt finnes lenger.

Én ting er sikkert: Hiphop har gjennomgått en ekstrem utvikling. Noen spyr av hvordan den etter hvert er blitt, andre priser vår tids viktigste og helt klart mest sentrale musikalske uttrykksform. Selv om de ytre omstendigheter for mange er ganske annerledes enn slik det føltes for de første innovatørene, alt fra under hvilke forhold musikken blir til og for hvem, og hvordan musikken faktisk fremstår, handler det fortsatt om en direkte, kunstnerisk henvendelse. Den kanskje aller største forskjellen fra da til nå, i hvert fall i norske forhold, er den porøse mannsrollen. De virkelig fremtredende kvinnene er dessverre fortsatt i mindretall, selv om det ser mer lovende ut enn før. Linda Vidalas «Bængshot», sammen med King Skurk One, burde få Spellemannprisen for årets låt.

Mitt stille vann

Det er som to forskjellige verdener. Når den tidligere Tee Productions-rapperen Diaz blir filmet i dokumentaren «Takin’ Ova», velreflektert og klokt tilbakeskuende, ser han ettertenksomt utover nye Oslo fra Ekeberg. Det er en helt annen by enn den han dro inn til fra Jessheim som guttunge, da man kunne tenke seg å gå innom en butikk bare fordi man hørte hiphop bli spilt over anlegget – her kunne det være en sjelden likesinnet å bli kjent med. Alle fra den eldre garde fremhever annerledesheten, utenforskapet, tilhørigheten til en undergrunn. Gleden av å leve etter banderegler og tilhøre en tradisjon. Hiphop ble en dille på midten av 80-tallet etter suksessfilmen «Beat Street», som jeg selv fikk husarrest for etter å ha sneket meg ut for å se på Brandbu kino.

Men etter at den eksplosive interessen for breakdance og electric boogie døde ut, ble hiphop ganske kjapt like aktuelt som bottle flip challenge eller fidget spinners er i dag. Kun en meget hard kjerne fortsatte. Det aktive miljøet var på rundt 100 personer. Det er klart at det er litt mer schwung over den mytologien enn den virkeligheten dagens hiphopere befinner seg i. Likevel er det kun et fåtall som virkelig ønsker seg tilbake. Alle unner for eksempel Karpe Diem suksessen, de er like kompromissløse på eget uttrykks vegne som gamlekarene var på sitt. Forskjellen er bare at hele Norge liker og respekterer dem.

Barnslig beef

Pål Laache og Vegard Larsen, som står for regien på dokumentaren, har gjort et fint stykke arbeid – inntil et punkt. Den ser bra ut og er vellaget, og veldig mye av det som er med, er interessant og godt. Selv om mange av historiene er fortalt før, er det sjelden de er blitt tilgjengeliggjort for et virkelig stort publikum. Veien fra kule, tøffe, barske karer til dagens virkelighet da alt er lov og rapperne kan gå i kjole, blir man godt veiledet gjennom, selv om det er flere nøkkelhendelser på vei til dagens dominerende posisjon i kulturen enn at Klovner i Kamp gjorde det lettfattelig og partyparty og at Karpe Diem gjorde det viktig og ble en stemme for Det Nye Norge. Verre er det at man hopper bukk over viktige skikkelser med ambisiøse og egenartede utgivelser, jeg tenker da spesielt på N-Light-N (som gjorde en ekstremt god figur som fagdommer på «Stjernekamp» nylig) og hans album «Deep Green» (1997) og den eiendommelige Opaque og hans ultrakule «Gourmet Garbage» (2001). Og at man kaster bort en fjerdedel av serien på en barnslig og overfladisk fremstilling av diverse krangler eller beefs og Christer Falck som ser strengt inn i kamera, var bare flaut. Som en del av en lengre serie, ja, men ikke så dominerende som her. Det er flere år til neste gang noen kan lage en dokumentar nå, tiden renner ut i sanden med hensyn til å få frem historien og minnene mens de fortsatt er tilgjengelige. Og en mer sosiologisk ambisiøs studie er denne gjengen og tiden sannelig verd.

Bransjehora

Apropos krangling og undergrunnsstolthet er et av mitt profesjonelle livs mer fornøyelige hendelser at jeg fikk Tungtvanns hit «Bransjehora» dedikert i min ære.

Jørgen Nordeng derfra er nå aktuell med en fakta- og engasjementtung bok kalt «Full sirkel», der han gjør en kraftinnsats for å dokumentere eldre tiders hiphop-kunnskap for nye hoder. Han oppdaget hiphop som barn via en meget woke far, som allerede midt på 80-tallet hadde mange gode undergrunnsplater å dele. Å vokse opp på Ørnes et stykke utenfor Bodø, var nok ingen urban blomsterdal. Skulle man ha mulighet til å høre ny musikk, var det å sitte i lobbyen på det lille hotellet, eneste stedet med parabolantenne, og se på MTVs spesialprogram og notere flittig.

Å vokse opp på Ørnes et stykke utenfor Bodø, var nok ingen urban blomsterdal. Skulle man ha mulighet til å høre ny musikk, var det å sitte i lobbyen på det lille hotellet, eneste stedet med parabolantenne, og se på MTVs spesialprogram og notere flittig

Det er reisereportasjer hovedsakelig fra New York og Los Angeles, et kapittel for hver frynsete helt (og én heltinne). Nordeng treffer noen av de første idolene sjangeren frembrakte, som Kurtis Blow og Schoolly D, men hovedvekt er på rappere som er glemt av det store flertall, men som var giganter i Nordengs verden. Det er mange ytterst fascinerende innblikk i nå gamle menneskers hverdagsliv, blekede gangstere med mindre tilgang på bling og våpen og damer, men fortsatt med en slags indre ild og legendestatus intakt: Spice 1, Rappin’ 4-Tay, Jeru The Damaja og mange flere. Mellom hvert kapittel har Nordeng laget noen egotripp-aktige lister med alskens trivia og låttips, noe som garantert vil få lesere til å finne frem gamle plater eller søke opp nye. Kool G. Rap & DJ Polos «Live And Let Die» har generert noen strømmeøre fra meg den siste uken. Er dette i det hele tatt samme sjanger som Cezinandos ytterst emosjonelle og melodisk og poetisk særegne suksessalbum «Noen ganger og andre»? Patosen er absolutt noe som deles med gamle dagers rappere, men der man før spilte roller og brukte humoristiske drømmer om storhet, makt, sex og rikdom som fluktvei, er den relative materielle tryggheten i Norge mer slik at rappere søker inn i seg selv og egen labilitet for å finne noe verdifullt å snakke om. Alle vil bare være seg selv, og ingen vil være som folk var før.(Vilkår)