Anmeldelse: Maria Berg Reinertsen, «Reisen til Bretton Woods»

Sommeren 1944, halvannen uke etter D-dagen, seilte skipet «Queen Mary» fra Skottland til USA. Ombord var en rekke økonomer, den mest kjente av dem John Maynard Keynes, for å skissere verdens økonomiske fremtid.

Kanskje det kan virke tørt på noen, men dette er den type hendelse som bør få en faglitterær forfatter til å salivere. Her har man eksotisk tidskoloritt, til dels eksentriske tenkere med medbragte koner og en cello, torpedotrussel og zygoten til dominerende aktører i verdensøkonomien. Men denne atlanterhavskryssing til Bretton Woods har også hatt en klar utfordring til forfatter Maria Berg Reinertsen: Økonomisk teori og praksis må forklares på et vis som ikke er for platt, men samtidig uten å forvente at leserne kjenner til særlig mye av emnet fra før.

Berg Reinertsens oppsett er ikke ulik den man finner i en annen ganske ny bok lagt til samme epoke, «East West Street» av Philippe Sands. Her beskriver forfatteren opphavet til begrepene «folkemord» og «forbrytelser mot menneskeheten» som ble utformet av hver sin jurist, begge med bakgrunn fra universitet i dagens Lviv. Sands vever sin egen families historie inn med biografiene til juristene Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin, de er alle knyttet til hverandre gjennom det daværende østlige Polen, gjennom jussen og gjennom Holocaust. Boken veksler kontinuerlig mellom innføring i rettsbegreper og personlige narrativer.

Lesehest? Les om flere bøker her

Maria Berg Reinertsen tilknytning til Pengefondet, Verdensbanken og aktørene ombord «Queen Mary» er ikke like umiddelbar. Men hennes erfaringer fra økonomifaget på universitetet, som journalist og under research for denne boken er nok til å gi teksten nødvendig letthet og humor, og mer personlige betraktninger. Ved en anledning er hun i en butikk for å skaffe plastpose til å beskytte biblioteksutgave av Platons «Staten», som Keynes hadde med seg ombord. Det viser seg at både kassadamen og en i køen har sterke oppfatninger av boken. Med utgangspunkt i disse kommentarene klarer forfatteren å introdusere Platons teorier for leseren på et så selvfølgelig vis at man ikke ser hvilken pedagogisk sluhet hun benytter seg av.

Berg Reinertsen, som de fleste som interesserer seg for samfunnsøkonomisk historie, har samme fortrolighet med Keynes som andre har med særlig profilerte filmskuespillere eller musikere. Forfatteren kroer seg når han gjør noe «karakteristisk» eller «typisk», som kanskje å skissere opp utopiske vyer for dermed å si seg fornøyd når resultatet ender opp med å bli mer prosaisk. Eller hun lever seg inn i ham: «Når Keynes' forslag til Verdensbanken fremstår som tilnærmet uleselig, skyldes det delvis forhandlingsteknikk.» Men som hun påpeker selv, «Keynes er en mann vi vet alt for mye om.»

Den norske delegaten ombord, Wilhelm Keilhau, skrev før avreise et toakters skuespill om «slangen i paradis, fanden og hans oldemor», og hadde tro på at verdensmarkedene ville være bedre skikket til å få etterkrigsøkonomien på fote enn verdensbank og pengefond. Også i korrespondanse med Keynes etter krigen ga han uttrykk for at for Norges del ville vilkårene være bedre på markedene, noe Keynes tillot seg å tvile på.

Berg Reinertsen har sant nok valgt seg en riktig liten godsak av en enkelthendelse å skrive bok om, men det er vanskelig å tro at hun har fått noe gratis. Hun har måttet navigere mellom selve reisen og Bretton Woods-avtalen, økonomisk historie og teori, og hennes egne erfaringer og observasjoner i samtiden. For den leser som stiger ombord uten forkunnskaper, kan det være en ganske bratt læringskurve fra begynnelse til slutt, men hva er det man har slike bøker til?(Vilkår)