Evig apokalypse

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Merethe Lindstrøms «Nord» er en ekstremt ambisiøs skildring av en tilbakevendende endetid.

Krig uten krig. Merethe Lindstrøms nye bok er ingen krigsdokumentar, den er nesten det motsatte.

Merethe Lindstrøms siste roman, «Nord», utspiller seg i et mytisk, nesten tidløst landskap, og handler om tre svært unge flyktninger på vei nordover. Hovedpersonene er skadeskutte, navnløse og desorienterte, og forfatteren tilbyr få knagger som gjør at fortellingen kan festes i tid og rom. Når boken starter, kunne den ha utspilt seg i middelalderen etter Svartedauden, men så dukker det opp fly og biler. Byene har tyskklingende navn som Konstantz og Welcherweg. Etter en stund kan leseren triangulere seg frem til at handlingen kanskje utspiller seg i Tyskland rett etter Det tredje rikes fall, og at «frigjørerne» som alle frykter, formodentlig er sovjetiske soldater.

Men enkel rebusløsing på dette nivå er neppe Lindstrøms primære motivasjon.

Fakta: Merethe Lindstrøm

Oktober forlag, 233 s.

Vandringen

Tekstens språk og mismodighet gir umiddelbare assosiasjoner til Cormac McCarthys «The Road». Den handlet om en far og en sønn på vandring gjennom en verden der det, kanskje, har vært en fullskala atomkrig. Lindstrøms ensemble består av en syttenåring med tendenser til pukkelrygg, et barn av ubestemmelig alder og en ett år gammel jente de finner på veien. Som i Roy Jacobsens aktuelle «Rigels øyne» har vi altså å gjøre med en episk reise til fots med et spedbarn, og som Jacobsen vier Lindstrøm liten oppmerksomhet til de rent praktiske utfordringene ved denne type forflytning. For «Nord» er ingen krigsdokumentar, den er nesten det motsatte. «Nord» forsøker eksplisitt å ikke si noe om en bestemt krig, men om krig og ødeleggelse generelt. Derav tekstens anonymisering av tid og sted.

Lesehest? Les om flere bøker her

Dette er ikke et uproblematisk foreteende. Ved en anledning samles straffanger på torget i en by. Lokalbefolkningen holder seg klokelig unna. Bare i vinduet over skredderforretningen kan man se en mann som, i Lindstrøms kjølige og bevisst alderdommelige tone «tilfredsstiller seg selv» ved synet av den totale utpining og ydmykelse. Denne skildringen er forbløffende nok nesten enda mer grotesk i fiksjon enn om den var dokumentert og kunne knyttes til en bestemt hendelse. «Vi vet alle hva mennesker er i stand til», synes forfatteren å si, «ikke lat som om du blir forbauset neste gang du leser at noe slikt har skjedd i virkeligheten».

De ukjente

Lindstrøm benytter seg også av en anonymisering av den ekstremt spesifikke historiske hendelsen Holocaust. I bokens univers kalles ofrene bare for «de ukjente». Og de ukjente fremstilles primært gjennom landsbyboernes minner, minner som ikke er fullt så undertrykte som landsbyboerne kanskje helst hadde foretrukket. Det var noe med mørke skjegg, med merkelige riter, antydninger om kannibalisme, spørsmål om hvordan de ukjente hadde kjøpt det huset de bodde i.

Det har oppstått en økende interesse i Europa for nettopp hvordan man i landsbyer etter krigen prosesserte at hjemstavnene var blitt etnisk renset, ofte med landsbyboernes hjelp og til landsbyboernes økonomiske fortjeneste. Eksempler er den ungarske filmen «1945», den polske filmen «Ida» og bøkene til den polske historikeren Jan Gross. Lindstrøms mytologisering av «de ukjente» er ikke for å kaste et slør over hvem som var ofre for Holocaust, men for å kunne beskrive hvordan mekanismene for å fortrenge egen moralsk svikt er allmennmenneskelig. Et ikke-Holocaust-relatert eksempel på hvor smertefullt det er å oppdage gårsdagens glemsel, kan man se i dagens Irland som er blitt kastet inn i selvransakelse etter avsløringene om at ekstrem vanskjøtsel i katolske institusjoner førte til en grotesk høy dødsrate for barn født utenfor ekteskap. For å skjule omfanget ble det oppført anonyme massegraver, en praksis som varte frem til nyere tid under påsyn av nonner, prester og barnehjemsansatte og som først nå er blitt avslørt.

«Nord» er en stor og mektig roman. Selv om den sjangermessig virker som noe nytt og nesten gimmick-aktig innenfor dette forfatterskapet, handler den om temaer Lindstrøm har vist interesse for tidligere. Men den er ikke bygget opp slik at man opplever en tilfredsstillende åpenbaring eller artig vri på slutten. Det er en roman med mye å snakke om, lite å kose seg med.(Vilkår)

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.