Ain't nothing wrong with being sexy. Bon Scott fra AC/DC signerer autografer i Sydney i 1976.

Ain't nothing wrong with being sexy. Bon Scott fra AC/DC signerer autografer i Sydney i 1976.

Sanger som hater kvinner

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Er det lov å elske musikk du mener har forkastelige tekster?

Da Malcolm Young, den fortreffelige rytmegitaristen i det australske veteranrockbandet AC/DC, en gitarist som hadde fortjent en rockens nobelpris i økonomi, forleden forlot denne jammerdal, så en kollega av meg for anledningen nødt til å skrive de obligatoriske R.I.P.-skribleriene på Facebook med påholden penn. Det var vanskelig å legge ut noen gamle AC/DC-favoritter uten samtidig å komme med en indirekte kommentar til den pågående Metoo-kampanjen i sosiale medier, skrev han. Ikke at Young, etter det jeg vet, nødvendigvis skulle ha noen historikk med seksuelle overgrep eller (overdreven) uønsket seksuell oppmerksomhetshigen.

Men i det nåværende klimaet, da vi her i Vesten på nytt, eller for første gang, er blitt klar over omfanget av kriminelle handlinger og forskjellige utslag av kritikkverdige kvinnesyn, føles bare store deler av kulturen, fin- og populær-, som et eneste stort, utdatert mannlig blikk. Et glupsk og grisete sådan. Spesielt rånete rock som AC/DC, selv om deres tekster ikke er mye verre enn andres.

Musikkelsker?Les alt om musikk her

Men det kan da ikke komme som noen nyhet dette? Det er jo sånn det skal være, det er jo bare karikert maskespill. Det er rock’n’roll. Det må da være mulig å høre på den sinnssvakt fete rocken på plater som «Powerage» (’78) eller «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» (’74) selv om ting skjer ute i samfunnet? Ikke bare på grunn av Young, men på grunn av en av sjangerens mest sleazy og sjarmerende vokalister Bon Scott, som var lynavleder for de fire andre musikernes hardkjør. Er det bare «musikk for gutta»? Spørsmålene er mange.

Skuffede kvinner

En ny bok går rett til kjernen av denne problemstillingen, og med en djevelsk sans for timing utkom den akkurat idet diskusjoner rundt emnet eksploderer rundt om alle steder. «Under My Thumb» med undertittelen «Songs that hate women, and the women who loves them» er en antologi som samler nettopp det, tekster fra forskjellige (kvinnelige) skribenter som tar for seg det de anser som dypt problematiske tekster og menneskesyn, og ambivalensen som ligger i det å fortsatt velge å lytte til og elske musikken.

Ord som «nyanser» og «gråsoner» og det å velge å se på ting fra forskjellige sider, står ikke spesielt høyt i kurs om dagen, i et debattklima der man i mange saker helst skal velge side av sannheten på så bastant vis som mulig. Det skal ikke mye til for å bli slått i hartkorn med «den andre siden».

Wild Beasts tar et selvironisk blikk på mannsrollen: Rock 'n' mannsrolle

Men det er akkurat det de fleste gjør i denne boken: kommer med forbehold og prøver ha flere tanker i hodet samtidig. Fiona Sturges skriver om sitt dype og langvarige elskovsforhold til nettopp AC/DC, og hvordan hun nå forsøker å skåne datteren sin for de mest bedervede tekstene deres. Uten hell. Samtidig ser hun den seksuelle styrken i karakterer som «Whole Lotta Rosie», og hvordan menn beskrives som underlegne kvinnen og deres erotiske makt. Forskjellene kjønnene imellom blir uansett understreket.

Det er ikke bare sleazy rock som omtales i boken, her er vi innom pop, country, soul, hiphop, industrial, emo, kunstrock og svært mye annet. Det de har til felles, er en rekke tekster som kan tolkes som grunnleggende objektiviserende, til tider truende, med fantasier om voldtekt, undertrykking og ulovligheter. Fremført gjennom varierende former av ironisk distanse, slapstick-aktige overdrivelser eller subversive overskridelser. Og med et kjennetegn at de kan stenge kvinnelige lyttere unna den totale identifikasjonen som er viktig for å kunne underkaste seg det hele med samvittigheten i behold. Det er ikke slik at bidragsyterne her er bitre ofre eller snerpete snøflak. De er skuffet over ikke å kunne delta fullt ut.

Den mystiske kroppen

Kunsten bør være fri, og det vil være for galt om kunstverk (eller underholdning) som ikke har i seg det som til enhver tid anses som positive konsensusverdier, skal møte ny massiv motstand. Da er vi plutselig tilbake til faretruende ideer om «degenerert kunst» eller åttitallets moralhysteriske og mislykkede kampanje fra konservativt hold om såkalte «explicit lyrics». Vi kan jo ikke ha det slik heller. Og fantasier, perversjoner, frihetsønsker og «gale tanker» er noe vi skal kunne leve med i et opplyst samfunn.

Det er likevel ikke til å underslå at man kan bli ganske nedstemt av å lese boken når man tar inn over seg det samlede tekstkorpuset og innser i hvilken grad kvinnen har vært «den andre» i populærkulturen. Ja, man kan si at iherdig arbeid og det noen vil kalle masing, de senere år har båret frukter og at man både på den kreative og den styrende siden har adskillig flere kvinner i ledende posisjoner enn tidligere. Men grunnlaget for veldig mye kunst og kommers er fortsatt en glorifisering av den unge, vakre, ettertraktede kvinnen og hennes mystiske kropp. Hun er den som synges om, hylles, begjæres og i overraskende omfang kritiseres og nedverdiges. Og det er derfor så mange kvinner føler seg satt utenfor deler av popkulturen og underholdningslivssynet, om enn de først nå egentlig har fått begreper om det.

Oppropet fra tusen kvinner tilknyttet den norske musikkbransjen denne uken, var uhyggelig lesning. Det er ikke umulig at det er nedarvede forestillinger, delvis fyret opp av klisjéfortellinger fra popkulturen, som gir mange menn vrangforestillinger om hvordan man kan oppføre seg ute i verden.

Grunnlaget for veldig mye kunst og kommers er fortsatt en glorifisering av den unge, vakre, ettertraktede kvinnen og hennes mystiske kropp. Hun er den som synges om, hylles, begjæres og i overraskende omfang kritiseres og nedverdiges

Dumme jenter

Boktittelen er hentet fra den fantastiske Rolling Stones-singelen av samme navn, pent plassert på klassiker-albumet «Aftermath» fra 1966, sammen med låter som «Lady Jane» og «Stupid Girl».

Manon Steiner elsker også denne platen, men anser den som en av bandets mest sexistiske, ikke på grunn av grisete tekster, men på grunn av noe som er nesten like alvorlig: forakten og hevnmotivet som skinner så klart gjennom. Kvinner, gjerne de fra bedre kår enn middelklasse-/arbeiderklasseguttene i Rolling Stones, er best når de kan underkues og holdes nede.

Sekstitallsgenerasjonens nyvunne frihet fra krig og autoritetsfigurer skapte rocken og dens nye virkelighet, men et leit maktforhold ble værende, skriver Steiner. Først i 2017 kan kanskje reglene for alvor skrives om.(Vilkår)