Anmeldelse: «City of Ghosts», regi Matthew Heineman

En gruppe alvorlige menn i dress og slips får stående ovasjoner i New York der de tildeles International Press Freedom Award i 2015. De intervjues, hylles og fotograferes, men det er vanskelig å få så mye som et smil fra noen av dem. «You’re so serious, my friend!» roper en av fotografene litt oppgitt. Fra den første, kornete filmen vi får se av en tilfeldig henrettelse ved nakkeskudd, er det åpenbart hvorfor de har vondt for å le.

De er medlemmer av nettverket Raqqa Is Being Slaughtered Silently (RBSS) som bedriver en slags blanding av journalistikk og aktivisme, og selv om både de og arbeidet deres etter hvert er relativt godt kjent, har det ikke vært rettet noen oppmerksomhet mot den personlige prisen hver enkelt av dem betaler.

De fleste av dem levde helt vanlige middelklasseliv i byen Raqqa ved bredden av Eufrat, en by som var forskånet for de verste krigsherjingene etter at borgerkrigen i Syria var i gang, helt til IS inntok byen. Lenge før hoder ble satt på staker etter tilfeldige henrettelser på et av byens torg som tidligere var en festplass, tok disse menneskene på seg oppgaven å rapportere fra livet på innsiden av IS-kalifatet. Og var det ikke for bildene og rapportene som legges ut døgnkontinuerlig på sosiale medier, ville kanskje vår kunnskap om IS’ metoder være mangelfulle. Dokumentasjonen de har bidratt med er uten sidestykke.

Anstendighetens forfall

Regissør Matthew Heinemans forrige film, den oscarnominerte «Cartel Land» om narkotikakartellenes grep om hele samfunn i Mexico var et stykke kamikazejournalistikk. Denne gangen retter han blikket mot journalistene selv, samtidig som «City of Ghosts» er et dokument både over moderne medietaktikk, over den tragedien som utspiller seg i Syria og dessuten over hvordan Europa takler situasjonen.

Mye av filmen foregår utenfor Syria, siden mange av RBSS’ medlemmer har måttet flykte for å redde livet, men «City of Ghosts» demonstrerer også at de ikke er trygge på tyrkisk eller tysk jord. Å se høyreekstreme marsjere mot flyktningstrømmen med disse menneskene som vitner, er anstendighetens forfall illustrert.

Heineman er usynlig til stede mens medlemmene gjør sitt arbeid; han formidler både rørende og imponerende samhold og profesjonalitet, og øyeblikk av smerte det er vanskelig å forestille seg. En sekvens der to av medlemmene ser på en IS-propagandavideo av faren sin som blir skutt i hodet er et ufattelig vondt og samtidig bemerkelsesverdig vitnesbyrd over den virkningen IS’ tilstedeværelse har. For de av oss som vanligvis forsøker å unngå IS’ filmer, er det dessuten en innføring i organisasjonens uhyggelige profesjonalitet når det gjelder å formidle sitt budskap og image. En annen sekvens der en av de samme mennene sender en melding til den fremdeles aktive Facebook-kontoen til sin døde bror, drept utelukkende for å være familie, er grenseløst opprivende.

«City of Ghosts» kommer ganske sikkert til å stå igjen for ettertiden som en av de filmene som var i stand til å definere hendelsene i Syria for oss, og den plassen kynismen får i et maktvakuum.

Filmelsker?Les flere filmomtaler her(Vilkår)