Bemerkelsesverdig usentimentalt om et barns sorg

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Mistet foreldrene. Lille Frida (Laia Artigas) blir sendt fra Barcelona til landsbygden for å bo hos onkel og tante. Det nye samboerskapet er ikke uten gnisninger.

Mistet foreldrene. Lille Frida (Laia Artigas) blir sendt fra Barcelona til landsbygden for å bo hos onkel og tante. Det nye samboerskapet er ikke uten gnisninger.

Spanias Oscar-kandidat «Sommer 1993» viker aldri fra barnets perspektiv – uten at den på noen måte er en barnefilm.

Sommeren 1993 har seks år gamle Frida (Laia Artigas) mistet begge sine foreldre, først faren på et eller annet tidspunkt, og da vi møter den unge hovedpersonen, har moren ganske nylig gått bort.

Det første vi ser, er den lille jenta som ser fyrverkeri på gaten i Barcelona med stumt blikk, før en litt eldre gutt spør henne hvorfor hun ikke gråter. Ikke på en omtenksom måte, mer som en anklage, men ikke over mangelen på tårer. Når det senere hysjes og snakkes lavmælt mens Frida blir sendt av gårde til sin onkel Esteve (David Verdaguer) og hans kone Marga (Bruna Cusí) fra byen og ut på den katalanske landsbygden, skjønner vi at familiens sorg har veket plassen for skam.

Fakta: «Sommer 1993»

Spania 2017

Regi Carla Simón

Originaltittel «Estiu 1993»

Spilletid 97 minutter

Tillatt for alle

Norsk premiere 29. juni

Med: Laia Artigas, Paula Robles, Bruna Cusí, David Verdaguer og flere.

Alt dette går for så vidt over hodet på Frida. Carla Simón regisserer Spanias Oscar-kandidat uten at vi kan være helt sikre på hva som tok foreldrene fra Frida, men ganske tydelige hint peker mot at det kan ha vært aids-relatert.

Barnets virkelighet

«Sommer 1993» viker aldri fra barnets perspektiv. De opplysningene vi ønsker oss for å få hode og hale på historien, veves inn i bakteppet uten at Frida selv nødvendigvis forstår betydningen av det som skjer eller hva som snakkes om. Vi befinner oss i barnets virkelighet – uten at dette på noen måte er en barnefilm – der man vil at de gode øyeblikkene skal vare, der for eksempel en oppfordring om å komme seg ut av badekaret før leggetid medfører en skuffelse som, sett med et voksent blikk, ikke står i forhold til hendelsen.

Alvoret som ligger under, er mangelen på rom til å sørge etter sjokket, at ingen tar seg tid på ordentlig til å snakke med Frida eller å lytte til henne, tolke oppførselen som annet enn grenseløshet eller frekkhet. Skammen gjør gode omsorgspersoner utilstrekkelige for et barn som ikke selv skjønner rekkevidden av hva som er skjedd.

Alt dette er tolkninger, selvsagt, for i sentrum står alltid Frida, og henne lille kusine Anna (Paula Robles), i et fantastisk og usentimentalt samspill; de er av og til hverandres støttespillere, mens andre ganger lurer Frida Anna ut i fare. Ikke av vond vilje, bare slik barn gjør.

Langsom katastrofe

Det skaper en følelse av at en katastrofe er i emning. Vi er så vant til å vente på det dramatiske høydepunktet, og dette er en tilbøyelighet langfilmdebutanten Carla Simón bruker helt bevisst til sin fordel. For katastrofen ligger ikke nødvendigvis i et klimaks eller i en voldsom hendelse, og den standhaftige kjærligheten gir seg ikke nødvendigvis utslag i kos og godord. Dramatikken kan være tiden som går, omsorgen kan vise seg i helt uventede handlinger.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Filminteressert? Les flere filmanmeldelser her

Carla Simón har laget en virkelig bemerkelsesverdig film som ikke begrenser seg til barnets univers, selv om det er der kameraet er; «Sommer 1993» er en mangslungen beretning om sorg, sjokk og følelsen av å være hensatt til et sted man ikke ønsker seg å være, det være seg fysisk eller mentalt. Eller begge deler.

De to yngste hovedpersonene nærmer seg dessuten rollene sine så intuitivt at det ikke kunne ha vært gjort bedre. Regissøren har fanget også dem med barnets blikk og faller aldri for fristelsen til å gjøre dem bedårende; de er små mennesker i omgivelser der man finner det best ikke å forklare dem alt som skjer. Det gir dem handlingsrommet som skaper denne forunderlige historien.

* (Vilkår)