Luodian, Kina (DN): Den nordiske småbyen er stille, det faller duskregn fra grå himmel, som på en sommerdag hjemme. Gatene ligger øde, kranset av ryddig bebyggelse i tre–fire etasjer med butikker nederst. Butikkene er stengt, som på en søndag.

Men det er ikke søndag. Det er tirsdag.

Og vi er ikke i Norden. Vi er i Kina.

Rundt megametropolen Shanghai har byutviklerne det siste tiåret strevet med et storstilt byutviklingsprosjekt som kalles «Én storby, ni småbyer». Ideen er å dempe presset på byen, lokke Kinas nyrike ut av den overbefolkede bykjernen til det gode liv i komfortable satellittbyer med en touch av vestlig livsstil. Blant de ni finnes en engelskinspirert Thames Town med brosten og puber og en Holland Town med vindmøller, men uten coffeeshops.

End of the line
Og altså denne etterligningen av den historiske småbyen Sigtuna i Sverige, ispedd kopier av skulpturer fra Vigelandsparken. Byen ligger ved en kunstig sjø. En flokk dalahester står oppmarsjert på bredden. Dette er Lake Malaren, oppkalt etter Mälaren, en av Sveriges store sjøer. På kinesisk heter den Meilan og er en del av forstaden Luodian.

Meilan er siste stopp på metroens linje syv nordover. På stasjonen står velkomstkomiteen klar: piratdrosjer med aggressive sjåfører og deres innkastere. Vekstområder som dette, med store byggeplasser, er en magnet på sultne, unge menn som jakter desperat etter et levebrød i det nye Kina.

Hvor sover disse menneskene om natten? I hvert fall ikke i de nye husene. De er forbeholdt finere folk med penger nok. Da Shanghais tidligere ordfører Chen Lianyu lanserte ideen om satellittbyer der internasjonale og lokale arkitekter kunne eksperimentere med urban utforming, tenkte han først og fremst på den nye generasjonen velstående kinesere, som har helt andre forventninger til bolig enn samme trange leilighet som foreldre og besteforeldre. Han så for seg at 30.000 mennesker skulle bo her i Luodian.

Men stedet har et stort problem: Store deler av boligmassen står tom. Det har Lake Malaren til felles med de andre byene i prosjektet. I den grad noe av eiendomsmassen er solgt, er det ofte på spekulasjon. Når prosjektet omtales i arkitekturblogger og internasjonale medier, er det gjerne som «Én storby, ni spøkelsesbyer».

Romantikk i kulissene
Vi passerer rad etter rad med tomme rekkehus, såkalte «gated communities» bak porter og gjerder. Etter litt leting kommer vi inn i et like tomt sentrum. Kunstgalleriet er stengt, eiendomsmeglerkontoret er stengt og bare en eneste restaurant er åpen. Den har fem gjester til lunsj. På et hjørne står en telefonkiosk fra China Telecom, i imitert engelsk stil, brannrød, men laget av tre. Det hele ligner et filmsett, en kulisse for den kinesiske drømmen om å leve som europeere.

På torget finner vi endelig folk. Nesten alle levende mennesker her i byen er enten gifteklare eller fotografer. Med sine pseudoskandinaviske fasader, dystre vigelandske statuer samt en scenisk vanndam, er Lake Malaren en populær setting for bryllupsbilder. Hit kommer fagfotografene med sine kunder, plasserer dem i pittoreske gater eller i en koselig hvit dinglesofa og gir kanskje brudgommen en hvit gitar. Selv har fotografene mikrofon og bærbar høyttaler slik at de kan dirigere sine motiver. Disse metalliske fotografstemmene er eneste lyd som bryter stillheten i Lake Malaren. Og denne virksomheten gir grobunn for det eneste åpne foretaket i sentrum: en skjønnhetssalong der brudene får det siste finpuss før bildene blir tatt. Det lukter hårlakk.

Vigeland
Men det var altså disse skulpturene. På en åpen plass står en litt annerledes variant av selveste «Trekanten», som står utenfor Vigelandmuseet i Oslo. Gatemunningene er prydet av andre replikaer i bronse – mannen som svinger sitt barn gjennom luften og skulpturen av de to guttene som stirrer mot himmelen.

Hva Gustav Vigeland ville sagt, kan vi bare lure på. Så vi får nøye oss med konservator Guri Skuggen ved Vigeland-museet.

– Dette kjente jeg ikke til fra før. Jeg kjenner ikke til at det noengang er gitt tillatelse til å lage kopier av disse skulpturene og plassere dem ut i Shanghai. Det måtte man ha søkt om, og sannsynligvis ville man ikke fått lov, sier Skuggen etter å ha sett på bilder.

– Kopiene er ikke så gode, men det ser ut som de er fritt kopiert. Det vi gjør i slike saker, er å sende dem videre til Bono, som forvalter rettighetene til Vigelands kunst på vegne av Vigeland-museet.

– Er dette overraskende?

– Jeg vil ikke si jeg er overrasket. Men de fleste sakene vi har hatt, er i mindre skala enn dette.

Stolthet i Sigtuna
«Én storby, ni småbyer» ble uformet i samarbeid med store, internasjonale arkitektfirmaer. Den tyskinspirerte forstaden Anting er signert Albert Speer, sønn av Hitlers favorittarkitekt. Han har valgt et mer moderne uttrykk og var også heldig med beliggenheten: i nærheten av den lokale Volkswagen-fabrikken samt en Formel 1-bane.

Den nordiske byen er utformet av det svenske arkitektfirmaet Sweco, som var del av en samarbeidsprosess mellom de lokale myndighetene i Shanghai og deres svenske kolleger. Sigtuna er stolt av å være replikert i Kina, byens offisielle hjemmeside har prominent link.

– Ingen av Sigtunas bygninger er kopiert. Det er mer snakk om inspirasjon, en designgrammatikk med elementer fra ulike nordiske småbyer, sier Sweco-arkitekt og professor i samfunnsplanlegging, Ulf Ranhagen.

– Men disse skulpturene har vi ingen del i. Dette er noe den kinesiske siden har funnet på selv. Det forbauset oss, og vi tar avstand fra det, sier Ranhagen.

– Det er et eksempel på at det i et slikt prosjekt kan hende ting man som planlegger ikke har kontroll over.

Sweco spilte sin rolle i Luodian fra 2001 til 2004. Selv har ikke Ranhagen vært der på to år. Han sier det er galt å bedømme prosjektet bare ut fra det som skjer og ikke skjer i sentrum. Han viser til at det ligger fire kvadratkilometer med boligområder nord og sør for sentrum. En bærende idé er at prosjektet skal knytte an til ytterligere to småbyer som finnes i distriktet fra før, og ha verdi også for dem.

– Er prosjektet blitt slik du forestilte deg?

– Nei, det kan man ikke si. Det blir det vel aldri. Det er en utfordring å planlegge, ikke minst i Kina hvor så mange ytre forhold påvirker resultatet. Vi hadde planlagt en mer blandet bebyggelse, men senere i prosessen er det altså kommet inn en del «gated communities», separate øyer som bryter med sammenhengen vi planla, sier Ranhagen.

Det bygges veldig mye i Kina nå, det ligner litt på den sterke boligbyggingen i Sverige og Norge på 60- og 70-tallet. Men i Kina er det for tiden typisk at veldig mange leiligheter blir kjøpt på spekulasjon og blir stående tomme. I Luodian bidrar dette til at også sentrum står tomt.

– Men det er godt å vite at t-banen er kommet til Lake Malaren. Den kan bli viktig i den videre utviklingen. Vi må se dette prosjektet over lengre tid, ikke bare ut fra at sentrum er en bakgrunn for bryllupsbilder, sier Ranhagen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.