Det var historiens mest langtrukne pavevalg, og et av de mer betente. Ulike stormaktsinteresser forgiftet kirkens viktigste maktoverføringsprosess; de italienske kardinaler nektet å godta en av de franske som ny pave, og omvendt. De satt ikke engang i Roma, men i byen Viterbo der den forrige paven hadde avgått ved døden. Viterbos glede over de celebre gjestene vek snart for en boblende utålmodighet, og i et forsøk på å motivere kardinalene besluttet byens myndigheter å låse de høye herrer inne i byens palass til de hadde bestemt seg. Etterhvert økte de presset ved å nekte kardinalene annen mat enn vann og brød. For å psyke opp dem opp enda litt mer, fjernet man til slutt taket på palasset der kardinalene satt. Men selv uten ly mot sol, regn og vinterkulde brukte kardinalene tid på bli enige. Da de fikk valgt Gregor X til ny pave i 1271, hadde Den hellige stol stått tom i 27 måneder. Tre av de 20 kardinalene var døde som sild. En fjerde hadde gått av grunnet utmattelse. Det første Gregor bestemte, var at noe slikt ikke måtte skje igjen.

Nøkkelspørsmålet.
Når den romersk-katolske kirkes høyeste embedsmenn igjen er samlet for å velge ny pave, skjer det fortsatt etter noen av reglene som Gregor utarbeidet den gangen. Konklave betyr «med nøkler» og betegner selve valgprosessen der kardinalene låses inne til de har klart å bli enige om hvem som bør bli pave.

Mannen de velger i dagene som kommer, blir nummer 266 i jobben etter at apostelen Peter, ifølge evangeliet, grunnla kirken i år 33 etter Kristus. Det er ingen liten beslutning som ligger foran kardinalene; paven er den udiskutable leder for verdens største kristne kirke, forvalter enorm makt og regnes i de fleste sammenhenger som ufeilbarlig. Derfor gjelder det å velge riktig, raskt, og helst før påske, den kristne kirkes største høytid.

Se video: Her gjør de Det sixtinske kapell klar til konklaven:

De fem siste pavevalgene er i gjennomsnitt blitt unnagjort på tre dager. I 2005, da kardinal Ratzinger vandret inn i Det sixtinske kapell og kom ut igjen som pave Benedict XVI, var saken biff etter bare et døgn. Men den gangen hadde pave Johannes Pauls død vært ventet, med rikelig tid til forberedelser og posisjonering.

– Pavevalget ble jo gjort fra den ene dagen til den andre, forteller Chiles ambassadør til Norge, Juan Anibal Barria.

Ved det forrige konklavet tjenestegjorde han ved sitt lands ambassade til Vatikanstaten og kunne følge paveskiftet på nært hold.

– Da jeg hørte det var kommet hvit røyk opp fra Det sixtinske kapell, fikk jeg tak i min kone og våre barn og avtalte å møte dem på Petersplassen. Der ble den nye pavens navn forkynt. Det var så vakkert, en fantastisk opplevelse.

En hardere himmel
Situasjonen er mindre festlig i dag, og ikke bare fordi Benedicts avgang kom overrumplende. Den katolske kirken er ombrust av sexhistorier med kardinaler i hovedrollen, finansskandaler, lekkasjer og andre ubehagelige ting som pave Benedict ikke klarte å rydde opp i. Det ropes på modernisering og demokratiske reformer, mens katolikker i andre verdensdeler mener det er på tide å få en pave som ikke er hvit europeer.

Ambassadør Barria ønsker ikke å kommentere dagens situasjon konkret, men medgir at konklavets utfordring er stor.

– Oppgaven er å finne den rette mann i en tid som er vanskelig ikke bare for kirken, men for hele verden.

Barria bærer med seg en påminnelse om hvor vanskelig pavevalg kan være. Etter sin tjeneste i Vatikanet ble han dekorert med Gregor den stores orden, Ordo Sancti Gregorii Magni. Gregor XVI ble valgt til pave i 1831 etter et konklave som krevde to måneder og hele 83 voteringer.

Forhåpentligvis går ting lettere under konklavet som trolig begynner på mandag, selv om det blir forhåndsomtalt med ord som «komplisert» og «betent». Kardinal Gianfranco Ravasi, som selv kan være en aktuell kandidat, har sagt at kirkens øverste nivåer hjemsøkes av «splittelse, uenighet, streberi og misunnelse». Han vet nok hva han snakker om.

Men maktkamp og intriger er intet nytt i kirkens gamle hus. Og pavevalg har sjelden vært enkelt.

Hver gang vi møtes
Reglene som ble innført etter det grufulle pavevalget i Viterbo, kom raskt til anvendelse. Ingen av de fire pavene som kom etter Gregor X, levde mer enn noen få måneder. Den fjerde, Johannes XXI, mistet livet da taket i hans nybygde bibliotek ramlet i hodet på ham. De som valgte nye paver i denne perioden, fikk mange anledninger til å bli kjent med hverandre.

Men etter pave Nikolas IVs bortgang i 1292 gikk ting på tverke. Nå ble en beslutning blokkert av to romerske adelsfamilier, som begge ønsket «sin» mann inn i jobben. Den som løste saken, riktignok på en annen måte enn han selv hadde tenkt, var den fromme eneboeren Peter av Morrone, som hadde levd store deler av sitt liv i utilgjengelige fjellhuler i Abruzzi-regionen og ble regnet som en hellig mann. Men Peter var ikke mer eremitt enn at han skrev et brev til kardinalene, der han varslet at Guds straff ville ramme dem hvis de fortsatte å undergrave kirken med sin ubesluttsomhet.

Innspillet var så velkomment i kardinalenes krets at den aldrende eremitt straks ble lansert som pavekandidat. Snart fikk han både flertall og enstemmighet. Det var bare én ulempe: Han visste det ikke selv. Nettstedet katolsk.no forteller historien om kardinalenes farefulle vandring på krøttertråkk opp fjellet Monte Morrone. Der fant de «en uflidd, gammel mann med langt skjegg, hule kinn og redde øyne». Da han fikk vite at han skulle bli pave, forsøkte han å rømme, men ble ifølge kildene «ærbødig holdt tilbake». Deretter ble han ført til Roma, ikledd rød kappe og innsatt som pave med navnet Celestin V.

Dessverre viste det seg snart at Celestin var lite kvalifisert til gjerningen. Ikke bare var han 85 år og dårlig utdannet, han var også en godtroende person som det var lett for andre aktører å manipulere. Ikke minst ble han et nyttig redskap for tidens sterke mann, kong Karl av Anjou, som hadde store territoriale krav han ville ha paven til å støtte. Celestin «trodde alt som ble sagt til ham, skrev under på alt som ble forelagt ham og gjorde alt man ville ha ham til å gjøre», forteller katolsk.no. Mangelen på pavelig autoritet og oversikt førte raskt til uholdbare forhold i kirkens daglige administrasjon. Blant annet utnevnte han flere personer til samme verv. Etterhvert skjønte Celestin selv hvor det bar, og abdiserte – den eneste som har gjort det frivillig helt til pave Benedict gikk av i år. Benedict har to ganger besøkt og hyllet Celestins relikvier, senest i 2010. Men den gangen ante ingen at Benedict og Celestin noen år senere ville bli knyttet til hverandre som de eneste paver som har gått av tilsynelatende frivillig på grunn av høy alder.

Med Celestin gikk det ille. Helst ville han vende tilbake til hulen i fjellene. I stedet ble han sperret inne av etterfølgeren, Bonifacius VII, som ville hindre at Celestin fikk en politisk rolle. Like etter døde den gamle. Ifølge Dantes «Inferno» gikk det dårlig med ham også i det hinsidige, der han ifølge en vanlig tolkning kom til helvete fordi han hadde nektet å utføre Herrens gjerning.

Varme dager
Sykdom og helsefarlige omgivelser har iblant satt fart i vanskelige pavevalg. Et konklave i 1623 var sterkt preget av en europeisk storkrig som var brutt ut fem år tidligere og siden skulle bli husket som Tredveårskrigen. Kardinalene var splittet i franskvennlige og spanskvennlige fraksjoner med liten interesse for kompromiss. Men i juli og august det året ble Roma rammet av en kraftig hetebølge, som satte fart i de innelåste kardinalene. Åtte av kardinalene og nesten 40 av deres assistenter omkom av malaria eller heteslag, og den nye paven, Urban VIII, overlevde bare såvidt. Han var så dårlig at vigslingen måtte drøye til slutten av september. Til gjengjeld hadde han handlekraft så det holdt – han valgte og vraket helgener, lyste sine fiender i bann og innkalte astronomen Galileo til Roma for å få ham til å ta avstand fra ideen om solen som universets sentrum.

En hånd på rattet
Med kirkens sterke stilling er det ikke til å undres over at politikere og sterke menn med helt andre drivkrefter enn nestekjærlighet har ønsket innflytelse og kontroll over pavevalgene. Et tilfeldig valgt eksempel er konklavet etter Urban VIIs død. Urban hadde vært historiens kortest sittende pave, han døde før sin egen vigsling. Den eneste reformen han rakk å innføre, var historiens første røykelov. Urban skulle ikke ha noe av røyking eller snusing i kirkene. Men i september 1590 strøk han med av malaria etter bare 12 dager i jobben.

Urban skulle ikke ha noe av røyking eller snusing i kirkene. Men i september 1590 strøk han med av malaria etter bare 12 dager i jobben

Kardinalene som tok fatt, var splittet i flere små fraksjoner og tre store: Noen var gregorianere, kardinaler utnevnt av pave Gregor XIII. Andre var sixtinere, utnevnt av pave Sixtus V og ledet av hans grandnevø. Den tredje gruppen var «den spanske» fraksjon av kardinaler, som ønsket at Spania skulle intervenere i den franske religionskrigen, der katolikker sto mot protestanter som kalte seg hugenotter.

Spanskekongen Filip II var en maktglad herre som blandet seg hemningsløst inn i pavevalget. Han var interessert også i den franske tronen og ville styrke sin posisjon ved å få paven på sin side. Før konklavet kom i gang presenterte Filips ambassadør to navnelister: en med syv navn som var paveemner han ville godta, og en med 30 navn som han ikke ville ha.

På denne tiden hadde kirkens folk sett litt av hvert, men ingenting så frekt som Filips fremgangsmåte. Ikke desto mindre lyktes han å få inn sin mann, som tok navnet Gregor XIV og varmt støttet Spanias innblanding i Frankrike både militært og økonomisk. Om Gregor fortelles det forøvrig at han var plaget av en ukontrollerbar trang til å le, en egenskap som til og med tvang seg frem under hans egen innsettelsesseremoni. Dessverre led han også av gallestensbesvær og døde etter mindre enn ett år i jobben. Etterfølgeren, Innocent IX, led av malaria og varte bare 62 dager.

Konger og keiseres trang til å blande seg inn i kirkens saker tiltok med århundrene og ble på 1600-tallet nærmest institusjonalisert i en skikk som ble kalt pavelig veto. Omslaget kom med Pius X, pave fra 1903 til 1914. Han var en direkte og uredd pave som lovet at enhver monark som forsøkte seg med veto i et pavevalg, ville bli lyst i bann. Dermed ble den neste paven valgt av kardinaler alene for første gang på flere hundre år.

Vår tids kardinaler har mange slike historiske lærdommer i bakhodet når de nå skal velge. De kan trøste seg med at i nyere tid er alle pavevalg blitt overstått på relativt kort tid. Det lengste var konklavet i 1922, som valgte Pius XI på fem dager. Det merkeligste var kanskje konklavet i 1958, som valgte Johannes XXIII. Valget overrasket mange, ikke minst mannen selv, som hadde ankommet Roma med togbillett tilbake til Venezia. Under det samme valget skal forøvrig en aldrende og forvirret kardinal ha stemt på Achille Ratti, det verdslige navnet til pave Pius XI, som på dette tidspunktet hadde vært død nesten 20 år.

Kardinalmøtet, som kalles konklavet, holdes bak låste dører i Det sixtinske kapell ved siden av Peterskirken. Siden 1975 har bare kardinaler under 80 år hatt stemmerett. Siden 1996 har hemmelig avstemning og kvalifisert flertall vært eneste lovlige fremgangsmåte ved pavevalg. Tidligere kunne paven bli valgt ved akklamasjon eller av en mindre komité.

115 kardinaler møtes i konklavet denne gangen. Konklave betyr «med nøkler», som henspiller på at kardinalene er avsondret fra resten av verden. Møtet innledes med at alle sverger at de ikke skal ha kontakt med omverdenen før en ny pave er valgt. Deretter velges et tellekorps på tre personer pluss tre kontrollører. Ytterligere tre blir valgt til å bistå skrøpelige kardinaler som trenger hjelp til å avgi stemme.

Hver kardinal skriver sin kandidat på en stemmeseddel. Det regnes som upassende å fremheve seg selv i debatten, men ingenting forbyr en kardinal å stemme på seg selv. Seddelen brettes to ganger, og kardinalen bærer den frem til alteret. Der avlegger han en ny ed, plasserer stemmeseddelen på et lite fat og tipper det, slik at stemmeseddelen faller ned i en urne. Det er ventet at kardinalene skal fordreie håndskriften sin for å skjerpe hemmeligholdet rundt pavevalget.

Når alle stemmer er avgitt, setter tellekorpset i gang. Det første medlemmet ryster urnen for å stokke stemmesedlene. Andremann teller opp de avgitte stemmene for å sikre at alle kardinaler har stemt. Den tredje leser opp navnet på hver stemmeseddel og noterer dette. Hvis ingen har oppnådd 77 stemmer, som gir to tredjedels flertall, blir det ny valgomgang.

På konklavets første dag kan det bare voteres én enkelt gang. De påfølgende dager kan det stemmes inntil fire ganger daglig. Stemmesedlene blir brent etter hver valgomgang sammen med fuktig halm. Dette avgir svart røyk, et signal til omverdenen om at ingen foreløpig er valgt. Når en pave er funnet, brennes tørr halm, som gir hvit røyk. Noen ganger er røyken blitt grå og umulig å tyde, noe som har ført til at kjemikaler er blitt brukt til røyksignalene. Ved kvalifisert flertall blir vinneren pave fra det øyeblikk han bekrefter at han tar utfordringen. Han kunngjør sitt pavelige navn, som så blir kunngjort offentlig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.