Ye distant spires, ye antique towers
That crown the watery glade,
Where grateful Science still adores
Her Henry’s holy shade;
Thomas Gray, «Ode on a Distant Prospect of Eton College» (1742)

England, 2013
– Det er et par grandseigneurer her som sier de er fra norsk presse. De kom hit on spec. Kjenner De til dem? Ja. Nettopp. Ingen avtale, nei. Nettopp. Nei, ikke sant? Jeg vet hvordan det er. In due course indeed. I shall let them know, Madam.

Portvakten på Eton College legger på røret.

– Jeg har snakket med The Head Masters sekretær og må be Dem om å forlate området.

– Men vi hadde en avtale her. Vi kom hit i ens ærend.

– Beklager.

– Kunne De være vennlig å gjøre sekretæren oppmerksom på...

– Den veien.

– Vi....

Portvakten smiler dødt. Så senker han blikket ned i noen papirer på bordet.

Bak ham på veggen henger dronningen i glass og ramme og tar de to gjestenes bøffelaktige tildragelse i øyesyn.

Ingen skal slippe inn på Eton, og i hvert fall ikke kreti og pleti fra det lille utland.

Et nytt invasjonsforsøk fra allmennheten er herved avverget. Livet bak murene kan gå videre.

Strabaser
Det nærmer seg jul i Eton. Guttene på kostskolen skal snart ha eksamen, og de leser som urolige dominikanermunker for å slippe oppstrekk av skolemester og slektstre.

Før eksamen skal de dessuten spille teater og julekonsert for innbudt publikum og holde den fysiske form vedlike på cricketbanen og i gymnastikksalene.

Slik har det vært siden år 1440, da guttene ble vekket klokken fem om morgenen og sang salmer mens de kledde på seg, var på skolen til de la seg klokken åtte, fikk raps på ratata ved den minste slendrian, fastet hver fredag og aldri fikk reise hjem til jul.

All undervisning var på latin, som var kirkens, lovens og det merkantile språk.

I snart 600 år har Eton College vært den britiske overklassens foretrukne og høyst private kostskole.

19 britiske statsministre har gått her, et spann med konger, enda flere prinser og en høy stabel av hærførere, biskoper, adelsmenn, nobelprisvinnere, olympiere, diplomater, bankierer og berømte forfattere, samt oppdagelsesfarere, cricketkommentatorer og Beau Brummell, den første dandy, han som pusset støvlene med champagne.

Tradisjonen tro er det strevsomt på Eton oppunder jul, og forventningene er høyere enn julegranen på Trafalgar Square. Med de høye forventningenes strev følger de stive nakkers utilnærmelighet. Den som nærmer seg Eton i desember, må derfor regne med å bli fullstendig ignorert, og i beste fall ydmyket. Slik er det bare, slik har det vært i 600 år. Her har portvakten like stiff upper lip som en hvilken som helst baronesse.

Så hvorfor dro vi hit?

Kostskolenes tilbakekomst
Årsaken er politisk. Det hele begynte med at det sprakk for Storbritannias tidligere statsminister, John Major.

I likhet med så mange andre gamle statsmenn, livnærer den konservative sir John seg nå av å reise rundt og holde after dinner speeches for gamle menn med grov tweed og hår i ørene.

I midten av november møtte han noen eldre herrer fra det konservative partiets grasrøtter til middag i Norfolk, og trolig var det noen som fikk fasanbrystet i vrangstrupen da han erklærte presis dette:

– In every single sphere of British influence, the upper echelons of power in 2013 are held overwhelmingly by the privately educated. To me from my background, I find that truly shocking.

John Major tok et uventet oppgjør med klasseskillene i landet der han var statsminister fra 1990 til 1997.

Han gikk rett i strupen på partifelle og statsminister David Cameron, som var elev på Eton.

På kort tid har statsministeren plassert gamle menn fra private kostskoler i strategisk viktige posisjoner i hele det britiske samfunnet.

Finansminister George Osborne, visestatsminister Nick Clegg og helseminister Jeremy Hunt er tre av flere ministre som har gått på enten Eton eller en av de andre åtte private kostskolene i landet.

I regjeringens rådgiverkorps kryr det av unge menn med samme privilegerte bakgrunn, og det samme gjelder 54 prosent av det konservative partiets medlemmer i parlamentet.

Folk med kostskolebakgrunn dominerer i økende grad justis, finans, medier og etterhvert også underholdningsbransjen.

Selv popartisten Lily Allen, kjent for hiten «Fuck You», gikk på kostskole, men hun ble utvist.

Klassereisen
Et gigantisk tilbakeskritt, sa sir John til sine venner i Norfolk om tingenes tilstand. Offentlige skoler forfaller, og fattige folk har ikke lenger muligheten til å foreta klassereise, sa han og la til at dette vet han alt om, han som vokste opp i den nedslitte London-forstaden Brixton med hjemmeværende mor og en far som var sirkusartist. Selv måtte han slutte på skolen da han var 15 for å jobbe på fabrikk.

Da han fikk beskjed om at matematikkarakterene var for svake til å bli bussjåfør, tok han seg i nakken, kom inn på et bankakademi, ble bankmann, politiker og foretok en klassereise som førte ham til syv år i statsministerboligen i 10 Downing Street.

– Truly shocking, gjentok han for sine partifeller denne kvelden i november, og trolig måtte det ha sneket seg inn en ung tilhører blant de gamle i Norfolk, for plutselig var John Majors uttalelser på Twitter.

Så kom de i avisene. Så på tv. Så ble det debatt. Og nå har klassestriden på nytt vekket det britiske folk. Alle mener noe om Eton.

Dagens Næringsliv har snakket med noen av de mest kjente komikerne og samfunnsdebattantene i Storbritannia om fenomenet Eton anno 2013.

Debatten
– John Major har rett. Den sosiale mobiliteten er for lav. Det vi ser nå, er ikke bra, sier filosofen og sosiologen Alain de Botton, kjent for boken «Statusjag».

– Jeg synes definitivt ikke det er noen god idé at landet vårt nok en gang blir invadert av en flokk med Old Etonians, sier komikeren Eddie Izzard.

– De representerer hverken meg eller flertallet i det britiske folket. De har en tendens til å passe på seg selv og sitt i sine politiske avgjørelser. Klasseforskjellene øker. Derfor ser vi nå at folk blir sinte, sier komikeren Richard Vranch, kjent fra BBC og «The Comedy Store» i London og som selv har doktorgrad i fysikk fra universitetet i Cambridge.

– Dette kan jeg svare på, men jeg har ikke tid, sier Charles Moore, mangeårig redaktør i Daily Telegraph og det konservative tidsskriftet The Spectator.

Moore gikk selv på Eton i sin ungdom.

– Jeg skal levere tre lederartikler i ettermiddag. Så reiser jeg bort, sier han.

– Beklager.

Swinging sixties?
Bilturen fra London til Eton er en tidsreise vestover, fra de mondene hovedstadsgatene ut på den tåketette motorveien M4, der det alltid er kø i alle retninger, gjennom det postindustrielle ingenmannslandet Slough, som var naturlig åsted for handlingen i tv-serien «The Office», og derfra inn på landeveier som er innfattet med løvtrær på alle kanter og hvor det når som helst kan flakse fasanjegere ut i veien.

Skiltene peker mot Windsor Castle, den britiske kongefamiliens største, men styggeste slott, der dronningen stadig oftere tilbringer helgene.

Underveis mot Eton ser vi enda flere svaner enn fasaner, og båthusene ligger tett i tett.

Hadde det ikke vært for kulden og tåken, ville vi trolig sett grovlemmede, gamle menn i robåt på elven Thames, som renner dovent gjennom landskapet.

Ved ankomst Eton er vi tilbake i en tid som var. Landsbyen består i praksis av én lang gate, med skreddere, bibliotek, nedlagt bokhandel og Union Jack overalt i vinduer og på lyktestolper.

Gaten forbinder Windsor Castle og Eton College i hver sin ende, og den er så godt som folketom.

Skapningene som nå og da dukker opp med kapper og paraply ved landhandelen eller postkontoret, er så gamle at de med sikkerhet husker det tidlige 1960-tallet, da Det britiske imperiet fortsatt strakte seg utover verdenshavene og statsministeren het Harold Macmillan; en vaskeekte og konservativ Old Etonian med bart og pipe som absolutt ikke var skyld i det som snart skulle bli the swinging sixties med all sin sosiale omveltning, piggtrådmusikk, tettsittende benklær og tvilsomme seksualmoral.

På Eton College har de alltid forkynt tildels morske innsigelser mot bajaseri.

Hello-hurrah – there’s a price to pay
To the Eton Rifles
Hello-hurrah – I’d prefer the plague
To the Eton Rifles
Paul Weller, «The Eton Rifles» (1979)

Klassekamp på nevene løs
– Guttene der inne?

Den eldre bibliotekaren i det lille biblioteket i hovedgaten ser rart på oss.

– Vi kan ikke ha noe med dem å gjøre, sier hun og får bistand fra en mann som står med ørene ut i rommet mens han leter etter noe i hyllene for historiebøker.

– De er der. Vi er her. Slik har det alltid vært.

Bibliotekaren går til en annen av hyllene. Hun finner en bok med gamle fotografier fra Eton og peker på et som viser en gruppe velkledde gutter rundt 1920.

– De ser helt like ut i dag, bortsett fra at de ikke trenger å gå med hatt.

– Vet du når de skal ha julekonserten?

– Nei, men spør på posthuset. Der har de en kalender for det som skjer på Eton College.

Posthuset ligger noen skritt bortenfor biblioteket. Mannen bak skranken tar høflig imot og gjentar spørsmålet.

– Kalender for Eton?

– Ja.

– Dere jobber ikke der, gjør dere vel?

– Nei.

– Har dere barn der?

– Nei.

– Noen som helst forbindelser til skolen?

– Vel, nei...

– Beklager, da kan jeg ikke si når julekonserten er.

Utenfor posthuset har det begynt å regne. Det mørkner.

I det fjerne kan man skimte noen lys rundt Windsor Castle, og i den andre retningen, mot ingenmannslandet Slough, kommer en Land Rover imot uten å bryte noen fartsgrense.

Selv om Eton er et rolig sted, har det vært opptøyer her.

Da Paul Weller skrev sangen «The Eton Rifles» i 1979, var det som en kommentar til den pågående klassekampen i Storbritannia. Weller var arbeiderklassens nye stilikon; ung, urban og frontfigur i new wave-bandet The Jam, som brukte sinne som virkemiddel i sin musikk. Weller hadde selv gått på en vanlig folkeskole i nærheten av Eton, og kjente området.

«The Eton Rifles» handler om en episode under en protestmarsj gjennom landsbyen året før.

Under parolen «Right to Work», initiert av den venstreradikale grupperingen Socialist Workers Party, gikk flere hundre arbeidsløse i tog mot de store, nedarvede klasseskillene i England. Da de passerte Eton College, ropte de slagord mot lærere og elever, som kom ut og iakttok det frekke opptrinnet på høvisk avstand.

Etter en stund kom elevenes Head Boy, en slags tillitselev i 17-årsalderen, bort til de arbeidsløse og mottok et opprop. Han så på det og sa:

– I hope your jolly campaign gets you somewhere.

Så gikk han tilbake til sine egne, og det ble tilløp til bråk i gatene.

I teksten til «The Eton Rifles» får de arbeidsløse pryl av de veltrente guttene på Eton.

Pingviner i flokk
Portvakten på Eton College må ha sovnet, for plutselig åpner portene seg. Det nærmer seg jul i 2013, og rett foran øynene på norsk presse som er her on spec, skjer noe som vel ikke skulle skje.

Ut portene stormer unge gentlemen i sjakett med tilhørende svart vest, hvit sløyfe og pinstripe-bukser – Etons skoleuniform. Guttene er sluppet løs i gatene og går frem og tilbake med hendene på ryggen og ler mot himmelen.

Det må være lov å si at de er et syn.

Selv den intellektuelle ateisten Christopher Hitchens, en blasert brite som kjente kreti og pleti i den britiske overklassen, himlet med øynene da han i 2004 kom til Eton for magasinet Vanity Fair.

I likhet med the Norwegian press måtte også han ha kommet hit on spec, for heller ikke han slapp innenfor murene.

Men her løper de plutselig rundt i gatene.

Ved første øyekast ser nesten alle guttene ut som kvisefrie tenåringskloninger av Hugh Grant og Jude Law, og når de snakker, er det med en diksjon så sorgløst skarpskåren at ethvert henvendelsesforsøk er dømt til å mislykkes både fonetisk og politisk, trass i at guttene bare er 13 år gamle.

Selv ikke de som ligner på Harry Potter, virker tilnærmelige. Og det tar heller ikke lang tid før de forsvinner tilbake gjennom murene.

Det er mange poloslag fra skolen til nærmeste gamblerstue, og selv ikke de eldste guttene på 18 får lov til å besøke noen av pubene i landsbyen, for gudene må vite hva som foregår der, og hvem har vel ikke fått høre skrekkhistorier om da skolen ble invadert av arbeidsløse hooligans på 1970-tallet?

De som bryter reglene og går på pub eller gamblingstue, må møte på The Head Masters kontor mandag morgen, men i grådighetens navn burde det kanskje være lov å veie for og imot, for dersom en av guttene skulle sette penger på at noen av de 1300 medelevene som går på Eton College i 2013 en eller annen gang vil bli britenes statsminister, er det godt mulig at det gir gevinst.

Fiksjonen
Eton College finnes i virkeligheten, men er vel så virkelighetsnær i fiksjonen. Ingen skole i verden har flere oppdiktede elever.

James Bond gikk her, men ble utvist på grunn av utagerende, heterofil adferd.

Kaptein Kroks dødelige høflighet i «Peter Pan» er lærdom fra Eton, akkurat som den langsomme stramheten til lord Grantham fra Downton Abbey. Men den viktigste eleven av alle, oppdiktet eller ekte, er Bertie Wooster, den ugifte aristokraten i P.G. Wodehouses bøker om Jeeves og Wooster, som er opphavet til mange av britenes vitser og kunnskap om overklassen. Han er pensum på Eton, og er blitt sitert i generasjoner.

Guttene som vrimler rundt portene i 2013, har smarttelefon med rosa plastetui, men ellers er mye ved det gamle, uansett vær, som i og for seg også pleier å være som det alltid har vært.

Eller som Bertie Wooster befalte sin tro tjener Jeeves i «Jeeves in the Springtime», en morgen det regnet:

Right-o! Then bring me my whangee, my yellowest shoes, and the old green Homburg. I’m going into the Park to do pastoral dances.

Izzard vs. Wooster
Komikeren Eddie Izzard sukker høyt. Han elsker Wodehouse, men liker ikke at virkelighetens Woosters har tatt over styringen av landet han bor i.

– Storbritannia skal være et mer egalitært og åpent land. Vi var på vei i riktig retning, men nå rygger vi bakover til 1950-tallet med statsminister David Cameron. Jeg trodde ærlig talt vi var ferdig med dette. Jeg kan bare beklage det vi ser, sier Izzard, som har kunngjort at han etter komikerkarrieren stiller som borgermesterkandidat i London for Labour, det britiske arbeiderpartiet.

Han har fått nok av dagens borgermester i London, den frittalende Boris Johnson, som også er gammel Eton-elev.

– Jeg er ikke sjokkert, fortsetter Izzard.

– Når de konservative tar over, er vi vant til at de tar med seg masse venner fra Eton, med alle sine gammeldagse ideer. David Cameron og Boris Johnson studerte jo sammen også på universitetet i Oxford og var med i denne drikkeklubben, The Bullingdon Club, der rikmannsbarn løper rundt i kjole og hvitt og knuser vinduer og ødelegger bare for moro skyld. Finansminister Osborne var også med på det der, og det får deg til å spørre: Når du vet at de er disponert til dette og egentlig ikke har tatt noe oppgjør med det, er det da grunn til å tro at de virkelig forstår hva vanlige folks problemer handler om? Jeg tror jeg har svaret, sier Eddie Izzard til DN.

Greed is good
Londons borgermester er selv et komisk talent. Han har deltatt og sågar vært programleder i «Have I Got News For You», den britiske originalen til «Nytt på nytt», en rekke ganger.

De siste ukene har han dessuten svart på kritikken fra partifelle og tidligere statsminister John Major.

I en tale til en den konservative tenketanken Centre for Policy Studies forsvarte han sin privilegerte avstamning og gikk i stedet løs på de 16 prosent av befolkningen som har en iq lavere enn 85.

– Jo hardere du rister en pakke med cornflakes, jo lettere er det for flakene i bunnen å komme til toppen, sa han.

Han hyllet grådighet som et nyttig virkemiddel i økonomien og ba folk skrive takkesanger til landets superrike, den aller rikeste prosenten, som skaper jobber de fattige kan få.

Vidd fra Eton
Boris Johnson legemliggjør britisk arroganse med sitt hvite, bustete hår. Men han redder seg på humor, mener forfatteren og satirikeren Jonathan Coe.

– Som programleder på tv for noen år tilbake, sementerte han imagen som en elskelig, selvutleverende vittigpetter, og han har beholdt den, mener han.

– I vår tid blir politikere dømt for personligheten sin, og de fleste blir sett på som upålitelige. Samtidig er det mye hyggeligere å le vekk en politisk sak enn å tenke over den. I denne konteksten er Boris Johnsons angivelig selvutleverende ærlighet og manglende bekymring for egen verdighet en sikker seiersresept, sier Coe.

David Cameron var nylig ute og oppfordret folk i arbeiderklassen til å ha litt høyere ambisjoner på egne vegne. Han fikk kritikk, men så ble det glemt.

Noen var dessuten enig med ham, ikke minst i spaltene i Daily Telegraph, den konservative avisen der Charles Moore lenge var redaktør.

Cameron har ved enkelte anledninger også vist tegn til at han prøver å identifisere seg med hvermann. Blant annet går han stadig oftere uten slips, og han har drukket både mørkt og lyst øl med pressefotografer tilstede.

Evnerike
Eton er kun for noen få. Det koster cirka to millioner kroner å la guttungen gå her i fem år.

I tillegg kommer avgifter for medlemskap i båtklubber, musikkforeninger og slikt. Men det er ikke bare å kjøpe seg plass.

Skolen er ikke åpen for en hvilken som helst nouveau riche fra Stoke-on-Trent eller St. Petersburg, for her må familier og elever intervjues og undersøkes først. Noen er Eton-emne, andre ikke.

Når en gutt først er akseptert, begynner alvoret. Det krever mye å gå på Eton. Disiplin, manerer, intens læring – og i nyere tid: tilpasning. Elevene risikerer jo en eller annen gang å bli statsminister.

– Jeg har ingen erf#229 fra Eton eller hvordan de gjør ting der. Jeg kjenner én Old Etonian, en meget trivelig person med store talenter. Jeg aner ikke om han hadde vært klar over talentene sine hvis han ikke hadde gått på Eton, sier Richard Vranch, mangeårig programleder på BBC og vert på «The Comedy Store» i London.

– En typisk Old Etonian er en du aldri ville gjettet at hadde gått på Eton. De fleste er intelligente og tilpasningsdyktige og kan alle knepene for å vinne frem i en verden som hater Eton. De skjuler bakgrunnen sin og tyr til normal adferd. Med årene sliper de snakkemåten helt til den er klasseløs, sier filosofen og sosiologen Alain de Botton.

Men han legger til:

– De får oss til å tro det, men de lar seg gjennomskue. Det finnes to klare indikasjoner på at noen har gått på Eton: En ekstrem selvtillit. Og en følelse av at de kan gjøre og bli hva som helst.

Skoledebatt
Mens guttene på Eton leser til latineksamen i sjakett og kravatt, vender the Norwegian press hjem til Norge. Der venter en opphetet debatt om den såkalte Pisa-undersøkelsen, som viser at norske elever ikke er spesielt flinke i matematikk.

Den nye regjeringen vil fjerne gratis frukt fra skolen.

Noen politikere snakker om et lærerløft, og alle skryter av Finland.

Det må være lov å anta at de på Eton College bryr seg fint lite om slikt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.