– Det føles som om nåkka smelte inni mæ.

Det er tidlig morgen på Grünerløkka. Før det grå lyset. Cecilie Mosli står i en lang frakk og balanserer på isen ved det tomme bassenget i parken under leiligheten deres.

– Alle disse gangene jeg har holdt på å få roller, når det har stått mellom meg og en annen, og jeg alltid er blitt nummer to. Det er som om jeg har bygget en beskyttelse i meg, en vegg, sier hun.

Onsdag denne uken samlet premieren på konspirasjonsthrilleren «Mammon» en million norske seere. Det er Mosli som har regien, hun som en gang var spådd en lysende skuespillerkarriere, men som plutselig forsvant fra teateret.

Serien er solgt til USA og Frankrike, og selv om kvaliteten på dialog og skuespillere ble heftig diskutert på Twitter, har anmelderne begeistret sammenlignet den med «Forbrytelsen» og «Broen». Hun setter seerrekorder. Det er ingen som synes synd på henne nå.

– Mange ble overrasket over at NRK valgte deg.

– Overrasket? Det var sjokkerende. Men jeg tenkte at en mann aldri ville sagt nei til noe sånt, så ...

Hun pirker i isen med skoen, gliser.

– I forhold til mye av det norske som er gjort før, synes jeg vi har kommet langt. Vi har etterstrebet en veldig troverdig spillestil. Min erf#229 er at mange regissører ikke vet nok om skuespillere. De kan foto og uttrykk og sånn, men ...

– Så dårlige norske filmer og tv-serier er ikke skuespillernes feil?

– Nei, vi har kjempegode skuespillere i Norge. De er dritgode.

– Men det er mange dårlige regissører?

– Ja. Eller, ikke dårlige ... La oss si de kan bli bedre på skuespillerfaget.

Hun blåser frostrøyk mot kirketårnet.

– Men det har kanskje vært tradisjon for at regissøren er som en gud i dette landet. Jeg er ikke noen gud. Jeg trenger hjelp.

Krangling og kvalme. Da NRK ringte, hadde hun stort sett regissert litt radioteater, noen få teaterstykker.

– Jeg ble hyret inn fordi de mener jeg er god med skuespillere. Mange i Norge spiller for stort, de spiller teater når de er på tv, så jeg måtte plukke på voksne, rutinerte folk.

Hun smiler. Under frakken har hun en strikkegenser med elefantmønster, en slags silkebukse i turkis og lilla.

– Hvem er jeg til å fortelle dem at de må slutte å rynke pannen eller at alt de har gjort i 40 år, er feil? Noen av skuespillerne følte at jeg tok fra dem alt. Jeg er ikke så glad i at folk roper til meg.

– Det ble endel krangling?

– Ja. Men jeg hevet aldri stemmen. Mitt mål var å få en best mulig tv-serie. Og jeg hadde en arbeids¬coach som reddet nattesøvnen min. Hun lærte meg å se at skuespillerne bare er som barn som trenger hjelp, at de bare er fortvilet. Jo villere folk blir, jo roligere blir jeg.

Grusen knaser under skoene.

– Men tanken på å gjøre tv-regi igjen gjorde meg kvalm i et år etterpå.

Et telegram
Hun kom til verden med en skrivefeil.

I januar 1973, i 20 minusgrader og mørketid, kom det et telegram til herredsagronomens kontor i Troms: «Jeg er på skikurs. Ring hjem straks!»

Da far ringte hjem, var mor allerede dratt på sykehuset.

Da Cecilie skulle døpes den påsken, dro de fra øya. De satt der i båten hele følget, mor med sine smykker og røde, høyhælte sko, far, den to meter lange agronomen med buldrende operarøst, og farmor, som måtte spille under gudstjenesten fordi organisten bare kunne spille i dur.

Da Cecilie ble syv, flyttet de inn på fastlandet, til Malangen. De bygget hus ved kirken, som en gang midt på 1800-tallet var blitt tegnet og reist av bygdas egne menn.

– Pappa sang alltid i kirken. Børre Knudsen var prest den gangen, og etter alt oppstyret med abortmotstanden, meldte pappa seg ut av statskirken, men han fortsatte å synge der inne, forteller Cecilie.

Hjemme sang han nordnorske kampsanger, han meldte seg inn i Husmorforeningen og sang for kvinnesaken hvert eneste år. Han bar Cecilie på skuldrene sine i demonstrasjonstog og 8. mars-markeringer. År etter år. Sang etter sang.

Et begavet barn
Cecilie var liten av vekst, hun kunne ikke ta imot en ball, ikke stå på ski, satt inne med bøkene sine da de andre barna syklet rundt i midnattssolen. Men hun kunne lese og skrive allerede som femåring, startet før de andre på skolen.

– Jeg smugleste bøker fra bokhyllen til foreldrene mine, leste alt jeg kom over, hele skolebiblioteket.

– Er det sant?

– Ja, men du fikk ikke lov til å låne mer enn fire bøker i uken på biblioteket. Jeg var som regel ferdig på to dager. Det var en veldig rar begrensning, var det ikke?

Hun bøyer seg over bordet på den italienske restauranten, lukter på kaffen.

– Jeg blir forbanna når jeg ser at skolesystemet ikke er forandret siden 70-tallet. Du kan være dritgod i fotball og bli plukket ut og alle synes det er kult, men ligger du foran de andre faglig, sier skolen bare: «La oss vente, så jevner det seg ut etterhvert.» Systemet er bra for middelmådige og dårlige elever, ikke for de beste.

– Ryktene sier at du også har jobbet som coach for Erna Solberg?

– Javel, hvem har fortalt deg det?

– Det sies at du ble hentet inn for å jobbe med kroppsspråket og mimikken hennes, at du hadde regien på «en ny Erna».

Cecilie smiler lurt.

– Hvis du lurer på hvor jeg står politisk, har det ikke noe med det å gjøre. Jeg er nok et helt annet sted.

– Men du har hjulpet Erna å vinne valget?

– Jeg har ikke jobbet med henne under valgkampen. Det kan jeg si.

Fristilt
Cecilie Mosli kom til Oslo og tok t-banen i feil retning, hun skjønte ikke humoren eller kodene.

Under prøvene til Teaterhøyskolen gjorde hun Jeanne d’Arc og fortalte grove vitser. Hun ble en av få som har kommet inn på første forsøk.

I debuten på Nationaltheatret spilte hun Sonja i «Reisen til julestjernen». Hun fikk hovedrolle etter hovedrolle.

– Jeg var aldri en veldig talentfull skuespiller. Jeg brukte hodet for mye, ville øve inn alt, var livredd for å gjøre feil. De sa jo at den opptaksprøven var veldig god, men den var så innøvd at ...

Hun børster vekk noe fra strikkegenseren.

– Og så sluttet du plutselig på teateret?

– Jeg fikk ikke forlenget kontrakten. Det var et kjempeslag i trynet, og det kan jeg si først nå som ting har ordnet seg. Det var jævlig. Etter svangerskapspermisjon fikk jeg plutselig beskjed om at jeg var ute. Jeg trodde jeg var verdens dårligste skuespiller, at jeg var blitt for tjukk, det var mange paranoide følelser. Jeg fortalte ikke til noen at jeg hadde fått sparken, sier hun.

Siden har hun vært lærer på Teaterhøyskolen, spilt i en rekke filmer, begynt å regissere.

– Da jeg vant Amanda ifjor, fikk jeg meldinger fra gamle kolleger som sa de var glade og at rettferdigheten hadde seiret og sånn, men det var ikke mange som sa noe den gangen.

Knipsing og skrik
De traff hverandre den gangen hun drakk øl og spilte dart. Hun satt på bordet på Kunstnernes Hus. Han hadde allerede bestemt seg.

– Jeg så en streit, glattbarbert mann i dress og tenkte at det ikke kom på tale, men så ble jeg småfull utover kvelden. Ifølge ham var jeg dronninga av stedet. Han kom forbi, og jeg hoppet ned for å hilse på ham. Han sa han hadde sett meg på teateret, i et stykke som het «Bernarda Albas hus». «Så du har sett meg naken,» sa jeg. «Ja,» sa han. Og det var den samtalen.

Hun trekker kort og lett på skuldrene.

– Noen dager senere spiste vi lunsj, og så var jeg gift og gravid i løpet av ett år.

De flyttet sammen til Grünerløkka, fikk balkong og potteplanter. Første gangen hun var gravid jobbet Anders som journalist i Israel, Kenya og Haiti.

– Han sto i massegraver i Tsjetsjenia med kameraet sitt, men å være på fødestuen slet han med. Da vi fikk vår andre datter, ble vi enige om at han skulle få ha med kameraet, så han kunne føle litt avstand. Så han sto der og knipset mens jeg skrek.

Cecilie ler.

– Og når jeg nå ligger i joggedress i stua med potetgull foran tv-en, så spør han: «Hvor ble det av dronninga av Kunstnernes Hus?»

Trompeten
Restauranten er fortsatt tom, men telefonen hennes har begynt å ringe, folk våkner. Hun sier det er en historie hun har lyst til å fortelle.

– Det er en historie om pappa. Jeg fikk en trompet av ham, en Bach-trompet, lang og gullfarget. Jeg ønsket meg den veldig, men til konfirmasjonen måtte jeg velge mellom den og en språkreise. Uansett: Jeg valgte språkreise, tenkte vel at det var min eneste sjanse til å oppleve det. Så satt jeg på korpsøving og så skikkelsen i døren før en pakke ble sendt fra den ene til den andre og til slutt landet i hendene mine. Der lå denne skinnende trompeten. Og jeg skjønte at han hadde kjøpt den i tillegg, så jeg begynte å hylgråte. Den kostet 8000 kroner, det var uendelig mye, forteller Cecilie og ser ut av vinduet.

– Først etter han var død fikk jeg vite at han hadde tømt mammas sparekonto uten å spørre henne.

Hun smiler litt.

– Pappa døde to dager etter at han hadde gravlagt sin egen far. Hjerneblødning. Først sa de bare at han hadde falt, at jeg måtte komme. Det var dagen etter 35-årsdagen min. Jeg gikk nedover Majorstua, Fagerborg, alt var klissvått, jeg brukte en evighet på å finne en drosje og komme meg til Gardermoen. Da de ringte igjen og sa det ikke var noe mer å gjøre, sto jeg ved gaten. Så datt jeg sammen og lå på gulvet der alene og ulte.

På veggen blinker gammel julepynt. Hun legger håret bak ørene.

– Jeg har aldri følt meg så ensom i hele mitt liv. Jeg synes fortsatt Gardermoen er et problematisk sted.

En diagnose
Utenfor vinduet, på andre siden av plassen, har det vært en ulykke. Blålysene stryker over bygårdene. Hun lener seg over bordet.

– Folk spør meg hvorfor dansker og amerikanere er så flinke til å lage tv. Det handler om at det ikke er arketypiske rollefigurer. Hvorfor elsker jeg en serie som «Grey’s Anatomy», som ikke er kredibel i det hele tatt? Jo, fordi damene der har karrierer, de ligger med folk fordi de har lyst til det, de kan være ondskapsfulle og gjerrige, hele spekteret. Tenk at Norge, som er verdens mest likestilte land, har produsert så mange opplagte kvinnekarakterer. Mennesker er mangefasetterte, det er virkeligheten, sier hun og stopper.

– Så hvis noen skulle laget filmen om ditt liv...

– Det håper jeg blir etter min død.

Hun smiler skjevt, blir sittende og se mot den andre enden av lokalet.

– Det er mange sannheter om meg. Mye drama. Og sykdom. Jeg fikk en MS-diagnose, sier hun.

– Jeg var 24 og trodde livet lå åpent foran meg. Jeg sov ikke på et halvt år, var bare redd og trist over alt som skulle tas fra meg. Jeg fikk brosjyrer om hvordan å tilpasse huset til handikappede og hvilke bleier som kunne brukes. Jeg trodde jeg kom til å bli ensom og invalid. «Ingen kan vel elske meg nå,» tenkte jeg. Hver gang jeg gjorde en jobb, var jeg sikker på at det var den siste.

– Du har ikke fortalt om dette før.

– Vennene mine vet det, men det er ikke noe jeg har pleid å snakke om.

– Hvorfor ikke?

– Jeg har vært redd for at ingen tør å ansette meg, for at noen skal tro jeg ikke kan håndtere en tv-produksjon. Jeg vil ikke være «MS-Cecilie». Men i motsetning til mange har jeg vært heldig og hatt sjeldent lite utvikling. Og MS-en har gitt meg perspektiver, ført til at jeg kjenner denne nesten overdrevne lykken i de rareste ting. Som å løpe etter bussen. Eller lukten av snø. Det gir meg en intens glede.

Bordene rundt fylles sakte opp av mennesker.

– Men i starten var jeg både redd og sint, det tar tid å få perspektiv. Kanskje filmen om mitt liv ville handlet om det?

Dagen derpå
Til tross for alle de gode anmeldelsene, til tross for seerrekord og hundrevis av positive tilbakemeldinger, er nettavisene fulle av kritiske saker dagen etter premieren.

Telefonen hennes har lyst opp gjennom natten med tekstmeldinger fra sinte seere. Twitter fylles av kommentarer om dårlig manus og talentløse skuespillere.

– I dag er jeg lapskaus i følelseslivet, sier Mosli på telefonen.

– Politisk redaktør i Bergens Tidende, Frank Rossavik, sier han aldri vil se på «Mammon» igjen, og Brita Møystad Engseth mener det er bortkastede penger. De kaller det unaturlig og lite troverdig.

– Jeg vet det. Jeg er blitt spurt om å stille i alle mulige medier og svare dem, men det er deres rett ikke å like det. Jeg leste Britas blogg hvor hun latterliggjør hvert minutt av første episode, og jeg ser hva enkelte journalister skriver. Det er overraskende hatefullt. Men jeg tåler det. Jeg er mer interessert i en diskusjon om hvordan man som profesjonelle mennesker skal oppføre seg på sosiale medier.

– Synes du noe av kritikken treffer?

– Altså, jeg har laget denne serien så godt jeg klarer. Vi har gjort grundig research, brukt mange konsulenter fra forskjellige fagmiljøer. Noen valg har vi gjort fordi dette er fiksjon og ikke dokumentar, og det tror jeg er til gode for den jevne seer. En dag i en avisredaksjon er ikke nødvendigvis godt drama.

– Hva tenker du om at skuespillerne dine kritiseres?

– Det er bare noen få som kritiserer dem på sosiale medier og får stor talerett når det blåses opp andre steder. Men jeg blir opprørt på deres vegne. All respons både utenfra og i miljøet sier de aldri har sett norske skuespillere så bra, sier hun.

Diskusjonen rundt «Mammon» preger de store nettavisene hele dagen. På kvelden er Cecilie Mosli ute og feirer med manusforfatter og produsent. Like etter midnatt sender hun mail:

«Gallupen var visst feil også, jeg har fått høre at det var godt over en million som så på. Jeg tror det endelige svaret mitt bør være at det er fantastisk at hele Norge er engasjert.»(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.