Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Likemenn

Tekst

De kunne reist til Spania og spilt golf. Men flere finans­profiler bruker pensjonisttilværelsen på å hjelpe tidligere straffedømte med å få et liv etter fengselet.

– Jeg måtte lære Olaf at det gikk an å bruke samme kaffekopp to ganger. Vi kan ikke holde på sånn her oppe, at vi alltid må ha ren kopp hver gang vi skal drikke kaffe, sier Ole Bernt Thomassen (62).

Thomassen (62) har vært heroinist og brukt amfetamin i 32 år. Siden januar har han vært rusfri. Nå bor han i den lille hytta her inne i Nordmarka.

– Joa, jeg er enig i det, sier Olaf Opland (75).

– I det hele tatt har Ole Bernt lært meg å drikke kaffe.

Jeg har aldri vært spesielt glad i det, men her oppe har kaffepausene blitt høydepunkter. Noen dager har vi bare sittet og skravlet hele dagen. Vi fikk god kjemi veldig fort. Vi har samme humor.

FELLES PROSJEKT. Eksheroinist Ole Bernt Thomassen (til venstre) og den pensjonerte finansmannen Olaf Opland pusser opp en hytte sammen i Nordmarka.

FELLES PROSJEKT. Eksheroinist Ole Bernt Thomassen (til venstre) og den pensjonerte finansmannen Olaf Opland pusser opp en hytte sammen i Nordmarka.

UTSIKT

Trønderen Olaf Opland har utsikt over Oslofjorden fra kjøkkenbordet hjemme i leiligheten på Holmenkollen.  Han møtte Reidun på 17. mai, og siden pleide de å fleipe om at det var derfor hele Norge flagget den dagen. De gjorde alt sammen, i 52 år. Nå var det 18 år siden hun ble syk. Tre år siden hun måtte på sykehjem. To år siden hun døde. Og det var tre måneder siden han selv gikk av med pensjon. I 32 år var Olaf Opland en av Olav Thons mest betrodde medarbeidere. Da han for siste gang gikk fra kontoret, var det eneste han klarte å tenke: Hva gjør jeg nå?

En kamerat fra Røde Kors ringte ham: Kunne han tenke seg å pusse opp en gammel hytte i Nordmarka?

– Jeg har alltid likt å jobbe med hendene, så jeg tenkte det kunne passe, sier Olaf.

Hytta hadde stått tom i flere år. Tanken var å sette den istand så personer som nylig hadde kommet ut fra soning, kunne få dra på hytteturer med familien i helger og ferier.

– Men avtalen var ikke bare at jeg skulle pusse den opp, jeg skulle gjøre det sammen med noen Røde Kors satte meg opp med. Jeg visste ikke hvem, annet enn at det var noen som hadde sittet i fengsel i mange år, og som mest sannsynlig hadde rusproblemer.

– Jeg hadde selvfølgelig gått forbi dem i byen. Og jeg hadde sympati med dem, men ikke noe mer enn det. Jeg hadde aldri pratet med en narkoman før.

Han pakker brødskivene sammen i matpapiret.

– Og det å skulle jobbe med en på et sånt prosjekt? Jeg trodde ikke at narkomane hadde hverken livslyst eller arbeidslyst til å ta på seg noe slikt. Så jeg må nok være ærlig og si at jeg hadde noen fordommer.

Han fyller en tiliterskanne med vann.

– Nå ser jeg på Ole Bernt som en kamerat.

Han tar på seg ytterskoene, låser døren bak seg.

– Jeg gjør faktisk det. En kamerat.

15

ET NETTVERK

Nettverk etter soning er et prosjekt som er startet av Røde Kors, og er et oppfølgingstilbud til personer som skal tilbake i samfunnet etter mange år i fengsel. Den straffedømte blir koblet til en frivillig, som skal være en sosial støtte i overgangen til frihet. Den frivillige trenger kanskje også noe meningsfullt å bruke tiden på.

– Tap av arbeid er en sterk faktor, sier psykologspesialist Anders Skuterud.

– Det gir både tap av mening og sosialt liv. I tillegg kommer andre tap i sammenheng med alder: tap av venner og ektefeller. Derfor ser vi en overhyppighet av depresjoner hos pensjonister. Ofte har menn større problemer med denne overgangen enn kvinner, fordi menn tradisjonelt har hatt mer av identiteten sin knyttet til arbeidet. Noen finner fellesskapet på golfbanen eller en landsby i Spania, men det er litt tynt. Du må ha noe annet også. Derfor blir det viktig å finne noe meningsfullt å bruke tiden på.

DUKET FOR OPPUSSING. Alt man trenger, samlet på ett sted.

DUKET FOR OPPUSSING. Alt man trenger, samlet på ett sted.

30 DOMMER PÅ 30 ÅR

Hytta ligger noen minutters gange fra den lille parkeringsplassen. Den har strøm, men mangler innlagt vann. Fra terrassen har de utsikt over byen og fjorden. Her har de jobbet siden i sommer.

– Den er ferdigmalt utvendig, bortsett fra et lite området helt øverst. Der tør ingen av oss å klatre opp, smiler Olaf Opland.

Siden i august har de malt hytta innvendig, byttet ut terrassedøren og murt opp ny peis.

– Senere skal vi snekre en spisebenk, og oppe i annen etasje skal vi lage små sengeavlukker. Ole Bernt pleier å tulle med at vi trenger sengeplasser til alle damene vi skal ha her, sier han og ler.

– Jeg likte Ole Bernt med en gang. Vi er veldig like. Men når det kommer til damer, har vi nok litt forskjellig erfaring. Jeg har hatt hun ene, kona mi. Han har hatt … Han har hatt flere, for å si det på den måten, sier Opland.

På kjøkkenet har Ole Bernt satt på kaffen.

– Røde Kors spurte om ikke flere kan komme opp og hjelpe oss. Da sa jeg: «Nei. Kjemien blir ikke den samme,» sier Ole Bernt.

– Dessuten vil vi jo ikke bli ferdig fort, sier Olaf.

– Nei, sier Ole Bernt.

– Vi vil helst jobbe her så lenge som mulig.

Ole Bernt Thomassen har 30 fengselsopphold bak seg. Han er født og oppvokst i Finnmark og jobbet i flere år som fisker. Han satt det første skuddet med heroin for 30 år siden. Kun én gang tidligere har han prøvd å bli rusfri. Det var for fire år siden. Han skulle bli far.

– Men jeg sprakk. Kort tid etterpå fikk jeg en ny dom. Men jeg visste jo at jeg måtte klare det. På en eller annen måte.

Mot slutten av sin seneste soning kom Ole Bernt i kontakt med Nettverk etter soning. Da han slapp ut i august, hadde han vært rusfri i tre måneder.

LANGE KAFFEPAUSER. Ole Bernt har lært Olaf å like kaffe. «Noen dager jobber vi fra vi kommer uten å si et ord. Andre ganger sitter vi bare og skravler hele dagen», sier Olaf Opland.

LANGE KAFFEPAUSER. Ole Bernt har lært Olaf å like kaffe. «Noen dager jobber vi fra vi kommer uten å si et ord. Andre ganger sitter vi bare og skravler hele dagen», sier Olaf Opland.

– Når man skal bryte med fortiden, betyr det også at man må bryte med alle tidligere venner. Ensomheten som oppstår da, er kanskje det aller tøffeste. Da jeg kom ut, ble jeg etterhvert spurt om jeg kunne tenke meg til å bidra til å få en hytte istand. Jeg takket ja. De fortalte at jeg skulle kobles opp med en frivillig som skulle følge meg opp. Men jeg ble jo litt skeptisk da jeg hørte at jeg skulle jobbe med en gammel trønder fra Olav Thon.

Ole Bernt ler.

– De sa han var 75 år. Da tenkte jeg: «Herregud, kan han gå fortsatt?»

På det lille soverommet har Ole Bernt lagt en madrass og hengt opp et norsk flagg på veggen. Han bor og jobber her hver uke fra søndag til torsdag. I helgene er han i Skien.

– Sønnen min bor der. Han er blitt tre år. Ifølge domspapirene mine har jeg kun krav på å se ham annenhver måned. Men moren er fantastisk. Vi samarbeider veldig godt. Jeg får se ham hver helg.

Han fyrer opp en rullings.

– Dette er mitt livs viktigste prosjekt. Folk sier til meg: «Du må huske på at ungen din trenger deg.» Men sannheten er at jeg trenger ham mye mer enn han trenger meg. Han har tross alt berget livet mitt.

 

NETTVERK ETTER SONING

Det er ti år siden Røde Kors tok initiativet til prosjektet. På Momarkedet i Mysen i 2006 ble lederen for Nettverk etter soning, Stian Estenstad, intervjuet fra scenen. Hjemme satt en av gründerne bak forsikringsselskapet Protector, Thorvald M. Haraldsen (68), i sofaen og så på.

– Det var noe med det innslaget. Den økonomiske biten i livet mitt så på det tidspunktet veldig bra ut. Jeg husker at jeg tenkte: «Faen, heller, jeg har vært så heldig.»

Dessuten hadde jeg jobbet i forsikringsbransjen og sett hva vinningskriminalitet kostet samfunnet. Det var en samfunnsøkonomisk tanke der også. Samtidig tenkte jeg på situasjoner hvor man selv kanskje har gjort ting, hvor man kunne vært uheldig og blitt buret inne. Da tenker jeg på mindre ting, altså, som bilkjøring og dagen derpå-promille. Men det er ofte snakk om små marginer. Og jeg kjente at jeg ville bidra.

Siden har han hatt fire koblinger. En iraksk heroindealer. En sjømann med rusproblemer. Enda en sjømann. Og nå, hans fjerde: «Pål».

– Som narkoman har jeg hatt et daglig forbruk på 5000 kroner. For å skaffe det, måtte jeg stjele for det tidoble, forteller «Pål».

De sitter på rom 209 på Oslo kretsfengsel. Påls soning går mot slutten. Dette er Thorvalds tredje besøk her inne.

– Skal man klare å bli nykter, må man bryte med samtlige venner. I dag har jeg fire numre på telefonen:

To av dem er til barna mine, ett er til en jeg jobbet med tidligere og det siste er til Thorvald. Thorvald er den eneste som besøker meg her inne. Ensomheten feller nok de fleste. Sist jeg prøvde å streite meg opp, fikk jeg meg jobb på et sveiserverksted. I pausene pratet kollegaene mine om familie, fotballkamper og fester. Ting jeg ikke skjønte noe av. Så jeg ble sittende alene. Det hjelper ikke å klippe seg og få jobb hvis du ikke har noen å prate med. Derfor er dette prosjektet så viktig. Og det er der jeg håper Thorvald kan utgjøre en forskjell.

I tillegg til å følge opp koblinger, benytter Thorvald ishavsskuten «Bertine» på årlige båtturer med personer tilknyttet nettverket. De drar på turer til Fulehuk fyr. Samtidig delfinansierer han bygging av en ny fembøring, som nettverket årlig bruker på seilturer i Nord-Norge.

– Min generasjon har fått skumme fløten av et land med enorm fremgang. Vi kunne og burde gjort mer. Å ta litt av egen lomme her og der, er noe av det beste jeg bruker pengene på. Tilbakemeldingene jeg får på det, er ti ganger bedre enn å bruke pengene på annet rusk og rask.

FYRET. Ved siden av å arrangere årlige båtturer for straffedømte og tidligere narkomane, tar Thorvald Haraldsen dem med på Fulehuk Fyr utenfor Tønsberg.

FYRET. Ved siden av å arrangere årlige båtturer for straffedømte og tidligere narkomane, tar Thorvald Haraldsen dem med på Fulehuk Fyr utenfor Tønsberg.

I FENGSEL. Thorvald M. Haraldsen (68) besøker sin nyeste kobling «Pål» i Oslo kretsfengsel. Om kort tid skal «Pål» tilbake i samfunnet. «Det er der jeg håper Thorvald kan utgjøre en forskjell», sier «Pål».

I FENGSEL. Thorvald M. Haraldsen (68) besøker sin nyeste kobling «Pål» i Oslo kretsfengsel. Om kort tid skal «Pål» tilbake i samfunnet. «Det er der jeg håper Thorvald kan utgjøre en forskjell», sier «Pål».

LIVETS BUSINESS CLASS

– Det handler om å føle seg nyttig. Jeg ville sett på det som en straff hvis jeg måtte bruke pensjonisttilværelsen på bare å spille golf i Spania.

Stein Wessel-Aas har bakgrunn fra bank- og finansbransjen. Han har hatt styreverv og sittet i konsern­ledelsen i flere større finansinstitusjoner. På tross av at han offisielt har gått av med pensjon, er han fortsatt aktiv i flere styrer og er blant annet partner i et forvaltningsselskap som tilsammen har en portefølje på rundt 700 millioner kroner. Han har jobbet som frivillig i Nettverk etter soning siden starten.

– Før jeg ble pensjonist var det begrenset med tid utenom jobb og familie. Jeg har reist på livets «business class». Familien, barn og barnebarn har det bra, sett utenfra har kanskje livet mitt vært nesten kjedelig perfekt. Med den bakgrunnen kan spørsmål som mange mennesker sliter med, for eksempel hvordan man skal få endene til å møtes, lett virke nokså fjerne etterhvert. Samtidig ble både min kone og jeg oppmerksomme på at vi burde gi noe tilbake, når vi hadde nytt godt av så mye positivt i våre liv. Dette var grunnen til at jeg engasjerte meg i Nettverk-prosjektet.

Han har hatt seks aktive koblinger.

– Men et engasjement som dette krever at du binder deg. Det er det mange pensjonister som vegrer seg for. Og det forstår jeg, det gjelder bare ikke for meg.

Han regner kun sin andre kobling som en ubetinget suksess: en norsk-pakistansk mann med tidligere forbindelser til gjengmiljøet.

– Jeg skal ikke legge skjul på at det er mye som skal til for at det skal klaffe. Når det gjelder akkurat denne koblingen, har vi fått et spesielt forhold. Men han er også en spesiell person. Fortsatt ser vi hverandre med jevne mellomrom, og familiene på begge sider kjenner hverandre. Ting skjer som de skjer, men det er hverken en selvfølge eller intensjonen med prosjektet at man skal få et vennskapelig forhold til koblingen sin. Men spørsmålet om hvem som får mest igjen for det – koblingen eller deg – er godt. Hvis det ikke går begge veier, fungerer det ikke. Følelsen av å være til nytte er først reell idet man faktisk er til nytte.

Han lener seg tilbake.

– Det mest vanlige er at de slutter å ta telefonen. Slutter å ta kontakt. Det er et tegn på at de er på kjøret igjen. Ingen av dem som har sluttet å ta telefonen, har senere kontaktet meg. Jeg tror det ofte handler om at de skammer seg, at de føler at de ikke bare har sviktet seg selv, men også meg.

TIDLIGERE GJENG-MEDLEM. «Mohammed» var finansprofil Stein Wessel-Aas’ (71) andre kobling. Fortsatt har de god kontakt. «Følelsen av å være til nytte er først reell når man faktisk er til nytte», sier Wessel-Aas.

TIDLIGERE GJENG-MEDLEM. «Mohammed» var finansprofil Stein Wessel-Aas’ (71) andre kobling. Fortsatt har de god kontakt. «Følelsen av å være til nytte er først reell når man faktisk er til nytte», sier Wessel-Aas.

FRYKTER FOR Å SPREKKE

Det surkler i trakteren på hytta i Nordmarka. Malingslukten ligger stramt i den lille hytta.

– Det jeg er oppi nå med Ole Bernt, det hadde jeg aldri drømt om at jeg skulle gjøre, sier Olaf.

– Det høres kanskje litt rart ut, men hvis jeg ikke hadde gjort dette, tror jeg at jeg hadde blitt veldig gammel, veldig fort. Jeg har tenkt på det endel: Når du går av med pensjon, har du vært vant til tydelige rutiner og et tydelig formål med hver eneste dag. Plutselig ligger verden der åpen, og du vet ikke hva du skal ta deg til. For Ole Bernt har det vært likt: I fengselet blir de styrt og får beskjed om når de skal ha mat, når cellen blir låst. Begge to har måttet ta tak i livene sine og gjøre noe meningsfylt med dem. Skape en hverdag som er verd å leve i. Der er vi på samme nivå. Så jeg føler meg ikke som en god samaritan. Jeg gjør dette like mye for meg selv.

Olaf Opland var ansvarlig for å kreve inn leieinntektene i Olav Thon Gruppen. Ved noen anledninger måtte han kaste ut personer som ikke klarte å betale for seg.

– Jeg måtte stenge noen leiligheter. Den delen av jobben var ikke alltid like behagelig. I Bogstadveien skulle vi stenge en leilighet en gang. Hun som bodde der, var høygravid. Det klarte jeg ikke. Jeg lot henne bo der. Det gjorde inntrykk. Og jeg fikk et innblikk i en del av Oslo som jeg ikke forholdt meg til ellers. Jeg så hvor mye dritt som fantes.

– Tror du den type opplevelser har påvirket ønske ditt om å engasjere deg i Røde Kors?

– Jeg har ikke tenkt på det før du sa det nå. Men kanskje.

Det kan være noe der.

Han legger et strøk maling på vinduskarmen.

– Flere har advart meg: at jeg må huske at han fort kan sprekke. Og det må jeg si, i så fall blir jeg skikkelig lei meg. Da tror jeg at jeg vil oppsøke ham og prøve å røske ham ut av det. Jeg er lite grann redd for det, men jeg har troen. Vi prater så godt. Han har fortalt meg ting som har rystet meg. Og jeg forstår ham. Jeg forstår hvorfor han er der han er i dag.

Ole Bernt kommer inn i stuen.

– Har du lagt bort kosten? Skal ikke du male rundt her? spør Olaf ham.

– Jeg har malt rundt der. Tror du jeg sover? svarer Ole Bernt.

– Jeg tror du jukser.

– Det er vel ikke noe vits i at jeg maler der vi skal sette opp benken?

– Skjønner, svarer Olaf.

– Du er blitt praktisk anlagt også, nå.

PÅ VEI HJEM. Hver søndag kveld tar Ole Bernt toget fra Skien, hvor han er i helgene for å tilbringe tid med sønnen. I ukedagene bor han på hytta han pusser opp med Olaf Opland.

PÅ VEI HJEM. Hver søndag kveld tar Ole Bernt toget fra Skien, hvor han er i helgene for å tilbringe tid med sønnen. I ukedagene bor han på hytta han pusser opp med Olaf Opland.

SAVNET

– Han har gitt meg en ny sjanse, sier Ole Bernt.

– Og det er jeg evig takknemlig for. Jeg føler meg ikke mindre verdt enn Olaf. Ofte tenker jeg at vi har de samme problemene. Han har det ikke lett, han heller. Det at han mistet kona. Olaf blir sittende hjemme og kjenne på ensomheten. Han har et savn etter henne. Jeg har et savn etter å ruse meg. Forskjellen er bare at jeg har et savn jeg må glemme. Han har et savn han skal huske.

Han tar et trekk av rullingsen.

– Jeg har tenkt mye på det, at jeg håper han finner seg en dame han kan bo og trives med. Han er ensom. Jeg synes ikke synd på ham, men jeg har medlidenhet for ham.

– Kan du si noe om hva Olaf har betydd for deg?

– Det er vanskelig å sette ord på. Det er vanskelig å forklare hva man føler.

Han lar røyken sive ut av munnen.

– Jeg er blitt et helt nytt menneske, og det betyr mye for dem rundt meg, også. Så, Olaf, han betyr … Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Han betyr alt.

Han lener seg tilbake.

– Det er den beste måten jeg kan si det på: Olaf betyr alt.

STILLE PÅ HOLMEKOLLEN. – Hadde jeg ikke gjort dette, tror jeg at jeg ville blitt veldig gammel, veldig fort. Jeg gjør det like mye for meg selv», sier Olaf Opland.

STILLE PÅ HOLMEKOLLEN. – Hadde jeg ikke gjort dette, tror jeg at jeg ville blitt veldig gammel, veldig fort. Jeg gjør det like mye for meg selv», sier Olaf Opland.

DEN ELEKTRISKE BILEN

Spisebenken er ferdigsnekret. Kulden har lagt seg over Nordmarka. Olaf og Ole Bernt har nå holdt på i hytta i snart fire måneder.

– Jeg tenker en del på barna, sier Ole Bernt.

– Det er ikke lett å være ungen til noen som akkurat har kommet ut av fengsel. Jeg liker tanken på at barna kan komme hit og at de, når de kommer tilbake på skolen etter ferien, har noe å si når de blir spurt om hva de har gjort. «Vi har vært på hyttetur,» kan de si da. Er ikke det en fin tanke?

Noen dager tidligere hadde han sin første helg alene med sønnen.

– Vanligvis skriker han når moren drar fra ham. Men nå sa han bare: «Ha det, mamma, kos deg.» Og vanligvis springer han mot henne når de møtes igjen. Denne gangen sto han bare helt stille og så på meg: «Der er mamma,» sa han.

Han smiler.

– Jeg tror jeg pinadø kokte to liter kakao. Moren hadde spurt ham: «Hvordan gikk det? Hvordan var det da du gikk inn og la deg?» Da hadde ikke guttungen skjønt noen ting: «Hva mener du gikk inn og la meg? Vi sovna på sofaen begge to.»

Før jul inviterte Ole Bernt og Olaf venner og familie på julebord på hytta. Nå håper de å få samlet penger til å bygge kjøkken. De har allerede vært på Ikea og fått tegnet det opp. Det koster 30.000. Olaf har personlig vært nede i byen og levert søknad om støtte fra Olav Thons Stiftelse. Til neste år er håpet at de skal få dra til Fosen for å hjelpe til på båtbyggeriet hvor Røde Kors har to båter liggende.

– Det er en drøm for oss å kunne dra opp dit. Da kunne jeg tatt deg med, Ole Bernt, og vist deg hvor jeg vokste opp. Det hadde vært supert. Se for deg det: oss to gamlingene til Fosen, sier Olaf.

Ole Bernt ser opp på ham:

– Oss to, gjentar han.

– Og en haug med unge damer.

Se også:
Et røverkjøp av en nyttårschampagne
Hva slags oppvask-type er du?
Camilla Stoltenbergs tøffe år

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.