Davy Wathne om Bergen: – Vi er middelmådige

Det ringer i en telefonautomat på Torgall­menningen i Bergen. Etter ukevis med regn er det sol utenfor Narvesen, noen blåser sørgmodig i en saksofon og Davy Wathnes ansikt pryder forsiden på avisen for tredje dag på rad. «Innkommende anrop,» står det i displayet på kiosktelefonen. Ingen ser ut til å bry seg, så jeg går bort og løfter av røret.

– Hallo?

Dyrets tall

Egentlig hadde vi bare et enkelt spørsmål.

Byens stolthet, fotballklubben, rykket ned etter forrige sesong og var i det valgkomiteens leder kalte en «brennende plattform-situasjon» allerede før det skandaløse årsmøtet forrige uke som endte med at styrelederen og halve valgkomiteen trakk seg. Politimesteren i Hordaland har nylig måtte tre til side på grunn av den mangelfulle håndteringen av en stygg barnedrapssak. Denne uken ble ordførerens ektemann dømt til halvannet års fengsel for underslag. Og så kom altså nyheten om at Davy Wathne om to år mister sin kontrakt i TV 2. Jeg ankommer kort sagt Bergen på tampen av det man skulle anta har vært noen røffe uker i landets nest største by. 

Noen dager før vi landet, gikk sågar ebola-alarmen på Flesland. Det var liksom bare det som manglet. Svartedauden kom med et skip til Bjørgvin i 1349, og nå … hvor mange år senere? Jeg taster inn årstallet 2015 på kalkulatoren, trekker fra 1349. Kvepper litt til. 666 år.

Hvordan har de det egentlig i Bergen om dagen?

Ørkenvandring

Først noen telefoner.  Programleder Davy Wathne ville egentlig ikke være mer i mediene denne uken, men blir fort varm i trøya når han først begynner å snakke om det han kaller en «pervertert kultur» i sportsklubben Brann.

Først kom «den nesten utenkelige fornedrelsen», nedrykket til førstedivisjon. Deretter toppet det seg med «den nedverdigende forestillingen som medlemsmassen stelte i stand» på årsmøtet, da Kjell Tennfjord ble valgt som styreleder, bare for å trekke seg igjen etter en og en halvtime fordi generalforsamlingen, bestående hovedsakelig av supportere, ikke godkjente det styret han ønsket seg.

Klippet av seansen som fulgte, ligger ute på nettet. Tennfjord blir møtt med en særbergensk kavalkade av underlige, teatralske utbrudd som at «du har holdt oss for narr» og oppfordringer om å dra «hjem i skam» – det kan låte litt som norske revyskuespillere som er instruert til å spille bergensere.

– Det er ingen kvalifikasjon å være patriot. Jeg kan ikke styre Coca-Cola selv om jeg drikker åtte liter om dagen. Det er en kortslutning der. Supportere skal støtte laget, ikke styre klubben. Men der er jeg motstrøms, sier Wathne.

Han er selv Brann-supporter, men sier han prøver å være fagmann og «se det lidenskapsløst». Han mener det knapt finnes noen vei ut av uføret. Det er den verste krisen i hans levetid, og Brann er dømt til «en ørkenvandring» i førstedivisjon.

– Det er en bekreftelse på narraktigheten i Bergen. En bekreftelse på at vi er selvtilfredse. Det er blitt viktigere å bli hørt på årsmøtet enn å få til noe konkret med laget, sier Wathne.

Patriotisme

I ukevis har det regnet, slik det vel alltid gjør her borte, men likevel: 933,1 millimeter nedbør siden nyttår, det ligger an til ny rekord. Onsdag ettermiddag skinner plutselig solen. Bergens Tidende har tidligere på dagen hatt en to timer lang direktesending viet det gode formiddagsværet.

– Jeg tenker at herfra kan det bare gå oppover, sier Kees Ekeli, den tidligere direktøren for Akvariet i Bergen som rett før jul sa opp jobben etter en konflikt med de ansatte.

Han forlater snart byen, skal drive en bjørnepark på Flå.

– Det har vært en tung høst og vinter i Bergen, men nå er våren i ferd med å komme. Det gjør jo noe med humøret og selvtilliten.

Overalt snakker de om været. Enkelte mener det har hersket en hallelujastemning i byen denne dagen etter 22 dager på rad med nedbør. 

– Når det regner og blåser, buer folk ryggen og skjermer ansiktet. Så får du en solstråle i fem minutter, her om dagen var det seks grader, og da satt jo folk rundt og smilte og koste seg og drakk øl, sier Herman Friele.

Han hadde sin siste arbeidsdag i ordførerstolen samme dag Brann hentet hjem seriegullet i 2007. Hele byen var på bena. Dagen etter var han ferdig. Siden har det gått nedover. Men Friele fnyser av hele spørsmålet.

– Hvis ikke bergensere var hardhudede, ville de ikke hatt noe her å gjøre.

Streikebrytere

Professor Frank Aarebrot er vokst opp i området rundt Brann stadion, men gikk aldri på kamper så lenge han bodde der. 

– Bergensernes forhold til Brann er mer komplisert enn de fleste andre steder i landet har fått med seg, sier han.

For arbeiderklassen var Brann «en sosseklubb som har fått kjøpt seg tomteland» og som aldri er tilgitt for å ha stilt med streikebrytere ved en storstreik i 1928.

– I min bydel snakker de fortsatt om streikebryterlaget Brann. 

For Aarebrot og hans like er skuffelsen over nedrykket fortsatt iblandet skadefryd.

– Det er disse sosseidiotene som driver og roter det til for seg selv og skjemmer ut byen, det er den typen følelser som er ute og går, sier han. 

– Brann leker at de er et idrettslag, men en moderne fotballklubb er ikke et idrettslag. Det sitter en gjeng med supportere og skal overkjøre juridisk og økonomifaglig og fotballfaglig ekspertise. Det er en øldrikkende rølpegjeng fra fotballpuben som sitter der og skriker. Hvis du skal se på hva en norsk eliteserieklubb i en storby i dag er, ligner det ikke et skiskytterlag fra Mjøndalen. Det ligner et sirkus, sier Aarebrot.

– Men Arnardo var aldri inne på tanken om å la apekattene få stemmerett i sirkuset.

Fotballpuben

Dermed dro vi til Fotballpuben. Det var glissent med folk, noen spredte lag, stort sett taust. Skiskyting på skjermen. Jeg spør en mann som sitter alene med en pakke Eventyr 3, om vi kan snakke.

– Så lenge det ikke er om Brann, svarer mannen, som kaller seg Radio-Bjørn.

Folk ved de andre bordene sier at han snakker for dem alle.

– Laget skal jo egentlig være byens stolthet og … men nå vet jeg ikke.

6. april tar han nattoget til Fredrikstad og første bortekamp. Ute på terrassen, sittende litt for seg selv i et hjørne, finner vi en mann som ser større på det.

– Jeg er ikke født i Bergen, men jeg har bodd her i 5000 år, sier Mustafa Nziraj.

Han sitter der sammen med en kamerat.

– Jeg har bodd her før menneskene kom hit. Menneskene forstår ingenting.

Han er fra Kosovo og giftet seg med en bergensk dame for 22 år siden, men sier at «det var meningen min å komme hit og leve her».  

– Bergen er en mytologisk by. Den kan ikke sammenlignes med noen andre byer, sier han. 

Jeg spør om Brann. Han sier jeg ikke skal bry meg med småtterier.

– Dette er den beste byen i Skandinavia. En av de beste i hele verden, sier han.

– På dagtid, legger kameraten hans til.

Lun dag i helvete

Ikke engang rusmisbrukerne har fått være i fred disse siste ukene.

Neste morgen drar vi til Hollendergaten. Erling Gjelsvik, som bor i området, var ute i avisen og skrev at «de rusavhengige har blitt våre hellige kyr», etter et oppslag om en kvinne som mente kommunen og Kirkens Bymisjon «voldtar» henne og sier at stengningen av Nygårdsparken har «gjort livet hennes til et helvete». I Gjelsviks beskrivelse er området rundt Vågsbunnen som «en regulær slum». En av dem som var med i oppslaget, var rusmisbrukeren Morten. Han har avisen med seg i sekken, har bodd på gaten de siste 23 månedene.

– Stengingen av parken har gjort livet til mange av oss til et helvete, sier han lakonisk.

Ved Festplassen står en mann og samler inn penger til Leger uten grenser. Han stopper meg, begynner å forklare.

– Får du noen til å betale? 

– Bergen er en av de vanskeligste byene i Norge, svarer han.

Posører. Davy Wathne mener situasjonen i Brann er symptomatisk ikke bare for klubben, men for hele byen.

– Vi må heve oss over den bergenske middelmådigheten og selvtilfredsheten, vi er jo middelmådige i alt. Vi krangler så fillene fyker om akvariet og om bybanen, men vi mangler gjennomføringskraft. Vi er fjasebukker, 17. mai-talere og posører, pompøse og selvhøytidelige …

Wathne sukker.

– Vi dominerer ikke på noe vis. Statsministerne har ikke kommet som perler på en snor herfra. Bergen er ikke pådriveren eller lokomotivet på så veldig mange områder, sier han.

– Vi er veldig gode på å være bergensere, men ikke på så veldig mye annet.

Se også:
Gryteguide: Grefsenkollen, Oslo.

Vin: Pascal Clement.

Tegneserie: «Lunch» + de 4 sist publiserte stripene.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.