Asbjørn Mathiesen kunne avlytte e-sjefen, forsvarssjefen og statsministeren fra kjelleren

– Jeg tror deg ikke. Det kan ikke være sant.

Kontreadmiral Egil Jørgen Eikanger hever stemmen i telefonen. I fire år, fra 1985 til 1988, var han sjef for etterretningstjenesten i Norge. Nå forteller DN ham at det sommeren han sluttet ble funnet en hemmelig telefonkabel fra e-sjefens hus i Holmenkollen til en ingeniørs kjeller – to hus nedenfor.

Den tidligere etterretningssjefen leter etter ordene.

– Vi var jo hjemme. Min kone var jo …

Eikanger avbryter seg selv.

– Nei. Nei. Nei. Nei. Nei. Nei. Nei. Nei. Nei.

Eikanger sier han aldri har hørt om kabelen før. Han aner ikke hvem ingeniøren er, enda mindre hvorfor han skulle ha mulighet til å avlytte telefonen hans.

– Det virker helt absurd. Hvis han var en god nordmann, hva i all verdens rike skulle han vite om hva som ble sagt hos etterretningssjefen i hans hjem? Det virker som en spionroman.

Nøkkelspilleren

I 40 år var ingeniør Asbjørn Mathiesen en av Norges mest betrodde teknikere. Han var mannen overvåkningspolitiet og etterretningstjenesten gikk til når de trengte avlyttingshjelp. Så hemmelig var Mathiesens jobb at han ikke engang figurerte på offisielle lønningslister.

Men da Mathiesen sluttet sommeren 1988, gjorde sambandsfolk fra Forsvarets overkommando et oppsiktsvekkende funn i ingeniørens kjeller: en direkte linje til e-sjefens bolig. Det kom frem i avhør den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen foretok da den på midten av 1990-tallet undersøkte påstander om ulovlig overvåkning. Ifølge den 1300 sider lange Lund-rapporten kunne Mathiesen også lytte på et hemmelig telefonnett som ble brukt av representanter fra regjeringen og Forsvaret. Spesialetterforskere hjalp Lund-kommisjonen med å undersøke hva Mathiesen hadde holdt på med. Det meste av det de fant, ble aldri gjort kjent, bekrefter generalmajor Torkel Hovland, en av e-tjenestens mest betrodde menn og medlem av kommisjonen.

– Han var jo en av e-stabens nøkkelspillere, sier Hovland, som ledet undersøkelsen av Mathiesen, og fortsetter:

– Han balanserte på kanten av loven.

Så blir generalmajoren taus:

– Men vi var enige om at dette ikke skulle nevnes noe mer før etter 50 år.

Les om reaksjonene på historien:

Ap vil ha full granskning

– Fremstår som en helt sprø sak

 – Dette var ulovlig avlytting

Radioamatør

Han ble født tre år etter Første verdenskrig. Omgitt av industribedrifter, et steinkast fra Kværner Brug og vis-à-vis Jøtul ovnsstøperi, vokste Asbjørn Mathiesen opp i tredje etasje over en kullsyrefabrikk nord for Loelva på Oslos østkant. Den unge sønnen av en maskinistlæring og sønnesønn av en bryggearbeider fortalte selv at han tok svakstrømslinjen ved Oslo tekniske skole i Cort Adelers gate i Vika i Oslo. Senere skulle han få en sentral rolle under jorden i samme område.

Til tross for at han deltok i noen av etterkrigstidens største operasjoner, er det få spor etter Mathiesen i offentlige arkiver og bøker. DN har ved hjelp av folketellinger, forsvarsdokumenter, private brev, telefon- og adressebøker, samtaler med personer og Lund-kommisjonens rapport, prøvd å rekonstruere hans ukjente historie.

Til kommisjonen sa Mathiesen at han i 1937 begynte å jobbe ved Akers Mekaniske Verksted, som var sentral i motstandskampen under Annen verdenskrig. Flere skip ble spreng av norske motstandsfolk mens de lå til kai. Mathiesen var selv motstandsmann, og som radioamatør kjente han godt til radiosamband, telefoni, fjernskrivere og chiffersystemer. Han ble tilknyttet det strengt hemmelige chifferkontoret, som studerte fiendtlige chiffersystemer og gikk under dekknavnet «opplysningskontoret», viser arkivdokumenter fra Forsvarets overkommando. Kunnskapen skulle gi ham en lynkarriere i de norske hemmelige tjenestene. Da krigen tok slutt, fikk den betrodde ingeniøren et helt spesielt oppdrag.

Under jorden

En dag i slutten av 1945 ankom Asbjørn Mathiesen Telegrafverkets lokaler i Oslo sammen med et tyvetall tyske krigsfanger, matematikeren Ernst Selmer og to militære kjøretøyer. På skoletysk beordret han fangene til å bære ut store trekasser som veide 180 kilo hver. Telegrafverkets ansatte protesterte høylytt, men Mathiesens menn bar likevel de blytunge kassene ut i de militære kjøretøyene. Mathiesen var hyret av Forsvarets etterretningsstab for å hente ut såkalte geheimschreibere – fjernskrivere som ble benyttet av tyskerne i Norge under krigen, for å frakte dem til et sikkert skjulested, ifølge Selmers memoarer.

Offisielt jobbet Mathiesen som konsulent for firmaet til motstandsmannen Audun Henden, en av e-tjenestens sentrale tekniske leverandører. I all hemmelighet hadde Mathiesen fått i oppdrag å forvandle en bunker tyskerne hadde forlatt, under Ruseløkka skole i Vika i Oslo, til et sambandsknutepunkt for både forsvar og politi. Hit ble også maskinene fra Televerket fraktet.

– Han var et teknisk geni, sier en kilde i e-tjenesten som kjente Mathiesen personlig.

Radioamatøren Mathiesen demonstrerte sin overlegne tekniske kompetanse da han klargjorde fjernskriverne for norsk bruk. Planen var å bruke utstyret til å varsle sovjetiske militærbevegelser.

I tiden som fulgte ble bunkeren under Ruseløkka skole fylt med stadig mer utstyr: Etterretningstjenestens telefonsentral ble plassert her, det samme ble politiets fjernskriversamband. Asbjørn Mathiesen fikk det tekniske ansvaret.

Agenter i Norge

I november 1947 hadde Vilhelm Evang, daværende sjef for Etterretningsstaben, sett seg lei på amerikanske agenter på norsk jord, ifølge et notat gjengitt i Lund-rapporten.

USAs president Harry Truman kunngjorde i 1947 at USA var internasjonalt forpliktet til å bekjempe kommunismen. Et eget program for å gjenreise Europa, Marshall-planen, ble etablert. Den amerikanske etterretningsorganisasjonen OSS, forgjengeren til dagens CIA, jobbet iherdig med å rekruttere nordmenn for å kartlegge og rapportere om kommunister i Norge.

Evang dro til USA for å rydde opp. Resultatet var en avtale om at USA skulle trappe ned spionasjen i Norge. Til gjengjeld skulle norsk etterretning bidra med opplysninger USA var interessert i.

Teknikeren

Båndopptagerne som rullet og gikk i den 60 kvadratmeter store bunkeren under Ruseløkka skole, er en av de største skandalene i norske etterkrigshistorie. Sovjetiske skipsfartskontorer ble nærmest døgnkontinuerlig avlyttet, går det frem av boken «Strengt hemmelig» om e-tjenestens historie. Avlyttingsutstyr ble montert i avisen Friheten og på kommunistenes landskonferanse. Nordmenn med politisk tilhørighet på venstresiden ble overvåket og registrert.

I bunkeren satt folk og fulgte med på båndopptagerne. Hver morgen ble ruller med lydopptak levert til en kurér fra etterretningstjenesten som tok dem med til utskriving og oversetting. Side om side med de norske ansatte i overvåkningspolitiet og etterretningstjenesten, tjenestegjorde amerikanere som oversatte lydopptakene og rapporterte til egne myndigheter.

Arbeidet i bunkeren skjedde under nøye oppsyn fra Mathiesen, som sørget for at det tekniske fungerte som det skulle. Her hadde Mathiesen tilgang til teknikere fra Telegrafverket som jobbet for etterretningstjenesten på fritiden. Alle ble lønnet over et hemmelig budsjett i Forsvaret. Derfra fikk også Mathiesen sin betaling.

Mathiesen var nå en meget betrodd medarbeider i norsk etterretning. Han var med til Sovjet da statsministerfruen Werna Gerhardsen i 1954 dro på den første norske delegasjonsreisen etter Stalins død. Utad reiste han som representant for AUF, mens det egentlige oppdraget var å rapportere fra reisen til politiets overvåkningstjeneste, fortalte han selv til Lund-kommisjonen.

I tillegg holdt han seg oppdatert på den nyeste teknologien. Brevvekslinger viser at han var i kontakt med og tegnet utstyr for det sveitsiske selskapet Crypto AG, en av verdens fremste produsenter av krypteringsteknologi.

I bunkeren gikk avlyttingen for full maskin. Kabelnettet ble etterhvert så omfattende at det fra bunkeren var mulig å koble seg på og avlytte en hvilken som helst telefonlinje i Oslo-området, heter det i Lund-rapporten.

Samtidig hadde Mathiesen fått et nytt oppdrag: å skreddersy et hemmelig telefonsystem for Norges maktelite.

Det grønne nettet

Telefonanleggene i Oslo var mangelfulle og ustabile etter krigen. Myndighetene bestemte seg for å etablere et stabilt og beskyttet samband som forsvarsstaben og regjeringsmedlemmer kunne kommunisere gjennom. Jobben ble satt bort til Asbjørn Mathiesen, ifølge Nygaard Haug-utvalget, som i 1994 undersøkte om Forsvarets etterretningstjeneste hadde telefonavlyttet norske borgere.

«Det grønne nettet» ble telefonsambandet kalt, etter fargen på de første telefonapparatene. Det ble utvidet med stadig nye abonnenter. Ifølge Lund-rapporten var statsministeren, justisministeren, forsvarsministeren, stabssjefer og øverste ledere for Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret tilkoblet både på kontoret og hjemme.

Hver gang en ny abonnent skulle ha installert telefon, trådte Mathiesen og hans folk til. Selv ga Mathiesen uttrykk for at det var han som var den egentlige sjefen for etterretningstjenestens samband. Var det noen som klaget, ga han inntrykk av at han sto under beskyttelse av høyere politiske myndigheter, oftest Statsministerens kontor, går det frem av Lund-rapporten.

Ettersom det grønne nettet var knyttet til etterretningstjenestens underjordiske og hemmelige sentralbord, ble det antatt å være mer sikkert mot sabotasje og avlytting enn det vanlige telefonnettet. Men linjene fra bunkeren til omverdenen gikk delvis på helt vanlige telefonlinjer.

Flere år skulle gå før de første meldingene kom om at ikke alt var som det burde være på den grønne linjen. 

▲ Forsvarstopper i nabolaget

Mannen med nøklene

I 1952 skaffet Mathiesen seg en tomt i ved Holmenkollens fot og fikk en arkitekt til å tegne en enebolig over to etasjer. Underetasjen var en kjellerleilighet med egen inngang.

Nede i byen ble telefonkabler trukket på kryss og tvers fra bunkeren i Vika til fordelingsskap og koblingsbokser ulike steder – til Televerkets hovedkvarter, til Utenriksdepartementet, til politistasjonen, Bankplassen og Akershus festning og en rekke telefonsentraler. Over 1000 kabelpar var trukket frem til bunkeren, ifølge et hemmeligstemplet kart som granskerne fant hos Televerket. Telefonlinjer ble bestilt og trukket av Telegrafverkets folk, etter direkte ordre fra Mathiesen og trolig uten at de overordnede i Telegrafverket var orientert, ifølge de sakkyndige i kommisjonen.

Teknikerne som hjalp Mathiesen med det hemmelige grønne nettet, var de samme som bidro i avlyttingen av sovjetiske forretningsinteresser og kommunister. Ifølge Lund-kommisjonen styrte Mathiesen med hard hånd og overlot minimalt til kollegene. Senere hjalp også Mathiesens sønn til.

Men Mathiesen var den eneste med nøkler til koblingsboksene. Det gjorde det nærmest umulig for utenforstående å kontrollere det intrikate nettverket av kabler. Når noe skjedde, var det Mathiesen man ringte til.

I 1953 sto det nye huset i Holmenkollen ferdig. Bak huset lå Nordmarka og Nato-hovedkvarteret ved Voksenkollen hospits. Lenger ned lå Gardeleiren på Huseby og Luftforsvarets byggelags boliger for offiserer i Flyvåpenet og Sjøforsvaret.

Hva Mathiesen tjente for etterretningsjobben, er det få som vet. I 20 år jobbet han ifølge Lund-kommisjonen helt uten skriftlig kontrakt. Først i november 1967 kom en skriftlig avtale på plass mellom Mathiesen og Forsvaret. Han ble formelt hyret som teknisk konsulent for utbyggingen av Forsvarsstabens sambandssystem, der han var ansvarlig for drift og vedlikehold.

Mistanke

Sommeren 1968 dukket avlyttingsmistanker opp. I et notat fra 18. juni som ble lagt frem for Regjeringens sikkerhetsutvalg, slo Forsvarsstaben alarm om det grønne nettet. Meldinger om mistenkelige forhold var kommet fra forsvarssjefen, en statssekretær ved Statsministerens kontor, fra flere i Utenriksdepartementet og Luftforsvarsstaben samt stortingspresidenten. «Disse hendelser skaper usikkerhet omkring hele anlegget, og skjerper mistanken om at det foregår uønsket avlytting. Bla. har Justisministeren og den forrige Overvåkingssjef uttalt sin sterke mistillit til dette telefonnettet,» sto det i notatet.

To teknikere ble satt til å undersøke saken. Ett år senere ble det konkludert at «intet galt ble funnet».

Privat startet Mathiesen eget firma. Han skaffet seg et lite lokale på Lille Frøen i Oslo og satte opp et skilt i vinduet: «Ingeniør Asbjørn Mathiesen». Annonser for firmaet ble rykket inn i Frimurerlosjens medlemsblad. Han bodde fortsatt i huset i Holmenkollåsen, et stenkast fra forsvarssjefen og e-sjefen. Fremdeles sto Mathiesen på etterretningstjenestens lønningsliste.

Kjelleren

Sommeren 1988 skulle daværende etterretningssjef Egil Jørgen Eikanger flytte fra tjenesteboligen i Holmenkollen til Washington i ny tjeneste. Samme sommer gjorde Forsvaret et funn: Mathiesen hadde strukket en telefonkabel direkte fra sin egen bolig til e-sjefens bolig, ifølge et avhør av en medarbeider i Forsvarets overkommando som er referert i Lund-rapporten. Det Lund-rapporten ikke nevner, er at etterretningssjefen på den tiden var Eikanger – Mathiesens egen nabo.

I Mathiesens kjeller ble det funnet mer: Han hadde tilgang til det grønne nettet. Ifølge de sakkyndige som bisto Lund-kommisjonen, var dette innrettet slik at samtaler kunne avlyttes fra kjelleren. Mathiesen selv benektet i avhør at han hadde lyttet på det grønne nettet, men innrømmet at det var forholdsvis enkelt å få det til. At han kunne avlytte etterretningssjefen hjemmefra, ville han ifølge granskningsrapporten ikke bekrefte.

Det skal ha blitt funnet nok en linje i Mathiesens kjeller, ifølge Lund-rapporten. Denne skal ha gått til forsvarssjefen. Det er ikke angitt når denne linjen ble oppdaget. Noen hundre meter unna Mathiesens og Eikangers boliger, lå en annen av Forsvarets tjenesteboliger. Der bodde general Sverre Hamre da han var forsvarssjef fra 1977 til 1982 og admiral Thorolf Rein i sin tid som forsvarssjef fra 1989 til 1994. Rein sier til DN at han aldri har hørt om noen avlyttingslinje i tjenesteboligen han bodde i. Hamre døde i 2011.

Forsvarsveteranen Fredrik Bull-Hansen sier at han i sin tid tok en alvorsprat med Mathiesen. Bull-Hansen ledet etterretningstjenesten på slutten av 1970-tallet og ble senere forsvarssjef. Da han overtok som sjef for etterretningstjenesten i 1977, kalte han ingeniøren inn til møte. Bull-Hansen er forsiktig med å gjengi innholdet i samtalen, men sier han forsøkte å få Mathiesen til å innse at han gjorde noe galt:

– Jeg sa til ham at jeg var klar over at han ikke var skyld i noe spesielt, men han var utnyttet som tekniker, og det måtte han være klar over. Og det måtte stoppe, forteller Bull-Hansen.

Hvem som skal ha utnyttet ingeniøren, vil ikke forsvarsveteranen si noe om i dag. Han trodde advarselen hadde hatt effekt:

– Jeg forfulgte ikke saken videre, jeg regnet med at det var stoppet.

Den nye sjefen

– Han var jo en avlyttingsekspert.

Generalmajor Alf Roar Berg overtok som etterretningssjef etter Eikanger i 1988. Han husker Asbjørn Mathiesen godt. Men at Forsvaret fant en linje fra ingeniøren hjem til e-sjefen da han overtok, visste ikke Berg.

– Fikk du vite om det da du tiltrådte?

– Nei.

Også Berg var bosatt i nærheten av Mathiesen på Oslo vest og tilknyttet samme telefonsentral.

– Fant man noen kabler her hos deg?

– Nei, nei, nei, sier Berg.

Ifølge Bergs kone husker hun at hun stusset over ting på det grønne nettet, som mannen hadde tilgang til hjemme.

– Det ringte, men det var merkelig, det var ingen som svarte.

Mathiesen hadde ikke lenger kontrakt med e-tjenesten da Berg tiltrådte. Som e-sjef sørget Berg for at de som jobbet for de hemmelige tjenestene, ikke lenger ble lønnet over et hemmelig budsjett, men fra en åpen budsjettpost. Berg var e-sjef da Berlinmuren falt, «den gang freden brøt løs», som folkene i etterretningen pleide å si.

Selv skapte Berg sjokkbølger da han i 1990 sa til Klassekampen at vi ikke kan «utelukke at USA driver til dels storstilt avlytting av telesambandet i Norge». I all hast forklarte han seg for den norske forsvarsministeren.

– Jeg fortalte hva jeg hadde sagt, og det står jeg for. For det var realitetene. Men jeg sa også at vi har ingen indikasjoner på at de driver spesielt mot Norge. Men at de har muligheten.

Fortalte ikke alt. Rapporten fra Lund-granskningen vekket voldsomme reaksjoner da den ble presentert for Stortinget i 1996. Landets aviser skrev side opp og side ned om politiets overvåkningstjeneste og om overvåkningen av kommunistene. I en artikkel i VG i mars 1996 ble Asbjørn Mathiesen sitert, under tittelen «Fortalte ikke alt». Mathiesen sa til avisen at han ikke hadde fortalt alt til kommisjonen, fordi han mente taushetsplikten ikke var fullstendig opphevet for «etterretningsoperasjoner utenfor Norge». Arbeiderbladet hadde et par måneder senere også et intervju med Mathiesen, der han hevdet at Arbeiderpartiets mangeårige partisekretær Haakon Lie visste om overvåkningen av kommunistmøter fra Ruseløkka-bunkeren.

At ingeniøren hadde kjelleren full av kabler, ble ikke nevnt med ett ord.

Asbjørn Mathiesen døde i 1999. DN har vært i kontakt med Mathiesens sønn, Jan Erik Mathiesen. I en periode hjalp han faren med installasjoner og koblinger på det grønne nettet. Han ønsker ikke å kommentere denne saken eller fortelle DN hva faren drev på med i kjelleren.

«Oppsiktsvekkende»

Olav Bjerke var etterretningssjef i 1996. At Mathiesen hadde kabler til etterretningssjefen, var nytt for ham.

– Utover det har jeg ingen kommentar, sier Bjerke.

Kåre Willoch var statsminister fra 1982 til året før Mathiesens kjeller ble oppdaget.

– Det var ikke slik, og måtte ikke være slik, at regjeringens medlemmer hadde noen direkte kontroll med overvåkningen. Det ville jo åpne for politisk misbruk. Kontrollen ble utført av en egen instans som skulle være uavhengig av både regjering og storting. Men det er også regjeringens ansvar å hindre at overvåkning blir brukt til noe annet enn å beskytte samfunnet, og sørge for at tjenesten er effektiv, sier Willoch i dag.

– Det er ting som tyder på at tjenesten ble misbrukt. Dette virker svært overraskende og oppsiktsvekkende. Og ytterst betenkelig, sier Willoch.

Husker ikke

DN har snakket med flere med sikkerhets- og teknisk ansvar i Televerket i perioden da linjene i Asbjørn Mathiesens bolig ble oppdaget. Ingen av dem ønsker å si noe om saken.

– Jeg har ingen interesse av å skulle kaste lys over noe som er mange tiår tilbake i tid, sier Egil Arvid Andersen, som var sikkerhetssjef i Televerket i Oslo fra 1986 til 1992, og henviser til dagens pressetalspersoner i Telenor.

Heller ikke daværende tekniske direktør i Televerket, Ole Petter Håkonsen, husker at e-sjefen og forsvarssjefen kunne avlyttes. Det gjør heller ikke Bjørn Gladsø, som hadde sjefsansvar for telefonsentralene da linjen fra Mathiesen bolig ble oppdaget. Ole Johan Haga, som var assisterende teknisk direktør i Televerket og ansatt i Oslo distrikt i den aktuelle perioden, husker heller ikke Mathiesen.

Jarl Clasen var i konsernstab sikkerhet i Telenor frem til 1990 og deltok i en arbeidsgruppe om avlytting. Han husker litt.

– Jeg husker navnet, sier han.

– Vi gjorde bare det myndighetene bestemte, i alle fall gjorde jeg det. Hva andre gjorde, kan jeg ikke uttale meg om, sier Clasen.

Uten kontroll

Høyesterettsadvokat Ketil Lund var leder for Lund-kommisjonen. Han har ikke ønsket å gi ytterligere opplysninger om Mathiesen eller kommentere innholdet i rapporten.

– Men i sin alminnelighet kan jeg si at det ikke er så overraskende at enkeltpersoner innenfor hemmelige tjenester opparbeider seg spesielle posisjoner. I utgangspunktet kan en særlig kompetanse gi grunnlag for en praksis som utvikles og vedvarer forbi det forsvarlige fordi tjenestenes lukkethet og «need to know»-prinsipp gjør at alle konsentrerer seg om sitt og nødvendige korrektiver forsvinner, sier Lund.

Slik konkluderte kommisjonen om Mathiesen: «Det er åpenbart lite heldig at en enkeltperson kan opparbeide seg en slik posisjon i e-staben som Mathiesen hadde. Han kunne drive sin virksomhet uten noen form for innsyn eller kontroll. Opplysningene om at det var trukket en linje fra etterretningssjefens bolig til hans egen, uten at dette var kjent for sjefen, er urovekkende.»

Lund og hans team fikk domstolsmyndighet til å avhøre vitner. Også Mathiesen ble avhørt. Kommisjonen valgte å nevne funnene i Mathiesens bolig i den 1300 sider lange rapporten. Andre funn havnet i skuffen.

«Uhyggelig»

Tidligere etterretningssjef Egil Jørgen Eikanger kan ikke forstå hvorfor en av hans nærmeste naboer hadde en linje til e-sjefen:

– Det er nesten litt uhyggelig.

Det ble installert et omfattende alarmsystem i boligen mens han bodde der.

– Jeg husker alarmen veldig godt, den var så avansert at når du skulle på toalettet, så måtte du … På slutten var det alarmer over alt.

– Hvem kom og installerte den?

– Det er akkurat det … Ja. Se der, ja ..., sier Eikanger tankefullt, uten å fullføre.

Som sjef for norsk etterretning brukte han tjenesteboligen til fortrolige jobbsamtaler.

– Folk kom på besøk fra andre tjenester. Det er jo litt av etterretningstjenesten at du må søke kontakt, ikke sant, og bli fortrolig med kontaktene, slik at vi kan hjelpe hverandre, sier Eikanger.

– Ja, det er klart det var mange som var interessert i hva man snakket om i det huset, men motivet for det, det er det som er litt spennende, fortsetter han.

Nå håper Eikanger at noen kan gi ham et svar på hvorfor Mathiesen hadde kablene i huset sitt. Han synes det er vanskelig å forstå at ingeniøren ikke er viet større oppmerksomhet:

– Det er jo nesten det verste med hele rapporten.

◆◆◆

Oppdaget

Høsten 1987. Ingeniør Asbjørn Mathiesen hadde vært teknisk konsulent for den norske etterretningstjenesten i mer enn 40 år. Nå hadde han ifølge Lund-rapporten fått beskjed om at han var overflødig. Forsvaret skulle over til et nytt, digitalt system, og Mathiesen hadde ikke lenger den nødvendige kompetansen, fikk han vite. Han ble bedt om å levere tilbake nøklene han disponerte og de hemmelige kartene som viste alle telefonkablene som var strukket på kryss og tvers av Oslo. Men Mathiesen nektet ifølge rapporten å levere både nøkler og kabelkart.

En ansatt i Forsvarets overkommando ga følgende opplysninger til Lund-kommisjonen: Helgen etter at Asbjørn Mathiesen hadde sagt opp, klarte ingeniøren likevel å ta seg inn i Forsvarets overkommandos lokaler på Sæter i Oslo. Det fjernet han all dokumentasjon på linjetrekkene. Og gikk ut igjen.

Vet du noe mer om saken? Tips oss:
line.dugstad@dn.noosman.kibar@dn.no

Har gitt all info som kunne gis

– Forholdene og påstandene vedrørende «Ruseløkka- bunkeren» og Mathiesens rolle i den anledning, er behørig redegjort for og vurdert i Lund-kommisjonens rapport, skriver major Vegard Finberg i Forsvarsdepartementet, på vegne av Etterretningstjenesten, i en epost.

DN har stilt Etterretningstjenesten flere spørsmål om Asbjørn Mathiesens rolle i de hemmelige tjenestene.

Var det riktig å la én mann få så stor teknisk kontroll? Vet e-tjenesten i dag hvorfor Mathiesen hadde avlyttingsmulighet hjemmefra? Og hvorfor ble ikke daværende e-sjef Egil Jørgen Eikanger, eller påtroppende sjef Alf Roar Berg, informert om hva som ble funnet i kjelleren til Mathiesen?

Finberg formidler en generell kommentar fra Etterretningstjenesten:

– Etterretningstjenesten ga under vurderingen av saken om «Ruseløkka- bunkeren» den informasjonen som kunne gis i saken for at kommisjonen kunne foreta en forsvarlig vurdering. Det har i senere tid ikke dukket opp relevant informasjon som er egnet for å belyse saken ytterligere. Imidlertid kan Etterretningstjenesten vise til boken «Strengt hemmelig» av Olav Riste og Arnfinn Moland. Den kan være egnet til å gi deg ytterligere bakgrunnsinformasjon til din artikkel.

Les om reaksjonene på historien:

– Fremstår som en helt sprø sak
 – Dette var ulovlig avlytting 

Se også:
Et tilbakeblikk på Tronsmo Bokhandel.

Gryteguide: Palace Grill, Oslo.

Vin: Laurence Féraud.

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Rydd deg lykkelig.

Les med fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.