Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Boilerrommet. Fra dette boilerrommet i Cala Ratjada på Mallorca satt 15 telefonselgere og pushet aksjer i Johnsen Oil på tyske pensjonister. Den spanske ferieøya Mallorca har blitt et sentrum for over 100 såkalte boilerrom, eller falske meglerhus. Foto: Image point
Boilerrommet. Fra dette boilerrommet i Cala Ratjada på Mallorca satt 15 telefonselgere og pushet aksjer i Johnsen Oil på tyske pensjonister. Den spanske ferieøya Mallorca har blitt et sentrum for over 100 såkalte boilerrom, eller falske meglerhus. Foto: Image point les mer

Aksjehandel

Aksjeulvene

Et europeisk nettverk av falske meglerhus har solgt aksjer for de norske eierne av selskapet Johnsen Oil. Ved hjelp av manipulert dokumentasjon og tvilsomme kontrakter, er verdien pumpet opp til flere milliarder kroner. Det måtte gå galt.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Denne dokumentaren ble første gang publisert i Dagens Næringsliv, lørdag 2. november 2013. Republisert i forbindelse med at politiet i henholdsvis Spania og Norge nå har pågrepet og arrestert Are Abrahamsen (tidligere Leiv Are Kristiansen) og faren Jan Ingolf Kristiansen.

Dette er saken

Økokrim gjennomførte razzia og pågripelse av Jan Ingolf Kristiansen, mens sønnen Are Abrahamsen (50) - som tidligere het Leiv Are Kristiansen - ble pågrepet av spansk politi. Jan Ingolf Kristiansen ble pågrepet i sitt hjem i Asker. Samtidig slo Økokrim til mot privatboligen til Abrahamsen i samme nabolag.

I november 2013 skrev DN om hvordan Leiv Are Kristiansen og faren har blåst opp verdien av det danske selskapet Johnsen Oil til svimlende ti milliarder kroner uten å ha solgt ett eneste oljefilter. Far og sønn Kristiansen eier 85 prosent av selskapet.

Flere gjentagende verdi­vurderinger i milliardklassen og løfter om børsnotering gjort av selskapets finansrådgivere Schrøder Partners, er blant annet basert på en falsk Sintef-test av produktet og en kansellert milliardavtale med Gazprom.

Gjennom et nettverk av falske meglerhus i Tyskland og på Mallorca, såkalte boilerrom, er store aksjeposter solgt til tyske pensjonister. Flere aksjonærer har gått til politiet. Det foregår nå etterforskning i Norge, Tyskland og Danmark.

Vis mer
Bak blendede vinduer i første etasje i et helt vanlig kontorlokale sitter de – 10–15 unge, sultne menn. Jobben deres er å ringe uforberedte pensjonister og selge dem aksjer i selskaper ingen har hørt om. De er veltalende og kan leksen sin, som er å smøre på med løfter om store gevinster.

Dette er ikke Wall Street eller London City, men Cala Ratjada på den spanske ferieøya Mallorcas østkyst.

Cala Ratjada er blitt et sentrum for en spesiell del av «finansbransjen», en del av meglerbransjen som absolutt ikke tåler dagens lys. Amerikanerne kaller det «boiler rooms» – aggressivt telefonsalg av tvilsomme aksjer. Virksomheten er ikke regulert av finansmyndigheter noe sted. Ingen lisenser.

Ingen regler.

Hvis bløffen er i ferd med å bli avslørt, forsvinner selgerne ut av syne. Det fiktive navnet på firmaet byttes. Telefonlinjene brytes.

Det var høst i 2011 da to høyreiste skandinaver besøkte telefonselgerne i Cala Ratjada. Henrik Karlsgaard var daglig leder i et ukjent, nytt selskap som laget oljefiltre. Den norske finansmannen Leiv Are Kristiansen (49) ble presentert som eieren. Selskapet het Johnsen Oil as.

Kort tid senere summet det i telefonsamtaler i det åpne kontorlandskapet. Aksjeulvene hadde noe nytt å selge. Pushingen av Johnsen Oil var i gang.

Starten på et eventyr.

Historien om Johnsen Oil starter i en enebolig ved foten av Leangkollen i Asker. 71 år gamle Jan Ingolf Kristiansen hadde søkt om en rekke patenter for oljerensing, og i oktober 2005 ble Johnsen Oil unnfanget hjemme i stuen hans. Selskapet skulle lage filtre til å rense olje og diesel. Tilstede var også sønnen, Leiv Are, mest kjent som bare Are. Are Kristiansen er av den flamboyante typen med høyt hår og bukseseler, en stil han adopterte da han var en del av det småkriminelle gråmarkedsmiljøet på Aker Brygge midt på 90-tallet. I 1998 ble han dømt til fengsel for bedrageri og fikk forbud mot å drive selvstendig næringsvirksomhet, eller ha ledende stillinger i noe selskap, i fem år. Et par år senere var det pappa Ingolf som sto som styreformann i familiens neste konkurs, der investorer i Norsk Kapital & Finans følte seg lurt av Are Kristiansen til å kjøpe aksjer i verdiløse selskaper. Saken ble etterforsket av Økokrim. Etter disse historiene meldte både far og sønn utvandring. I hvert fall på papiret.

Denne høstkvelden i 2005 tok familien Kristiansen steget fra grå finans og inn i industrien. Tilsynelatende. Jan Ingolf Kristiansen eier fortsatt 85 prosent av aksjene i Johnsen Oil, men den som styrer det hele, er sønnen Are, som disponerer en villa ved siden av foreldrenes i Asker. Huset eies offisielt av familiens advokat. Fra utsiden kan ingen se at far og sønn på papiret er blitt mangemilliardærer. Uten noensinne å ha solgt et eneste oljefilter.

Inn fra kulden.

Berlin, mai 2007. En liten delegasjon fra Johnsen Oil troppet opp på den russiske ambassaden i Berlin, bare et steinkast fra Brandenburger Tor. De spurte etter handelsattaché Rudolf Tov. Av rang var han tredjesekretær og ansvarlig for utenlandske investeringer i et uoversiktlig landskap av tidligere russiske statsbedrifter. Tovs kontakter i oljeselskapet Gazproms tyske datterselskap og halvstatlige bedrifter i Moskva kunne bidra med det Johnsen Oil trengte. Skulle Are Kristiansen & co selge aksjer, måtte de ha kunder. Helst med store kontrakter.

Men Tov skulle også få betalt. Etter møtet gikk delegasjonen ut av den tungt overvåkede ambassadebygningen og inn på en liten, bråkete kafé over gaten, et sted ingen hørte hva de sa.

Are Kristiansen ville gjøre en avtale med Tov som fikk den magre russiske statstjenestemannslønnen til å blekne. Tov skulle få 100.000 aksjer i Johnsen Oil for å skaffe en kontrakt med Gazprom, samt 2,5 prosent av alle andre inntekter han kunne skaffe Johnsen Oil eller Johnsen Oils aksjonærer.

DN har en kopi av et utkast til denne avtalen.

– Handelsattacheen kunne skaffe oss kontrakt med Gazprom, men da skulle han ha betalt i etterkant, sier Leif Olaf Jensen, som var til stede på møtet.

Jensen var Johnsen Oils første administrerende direktør.

– Jeg har aldri signert noen sånn avtale, men jeg husker det var mange forslag fra dem, sier Rudolf Tov til DN.

Johnsen Oils advokat sier også at Rudolf Tov aldri har mottatt aksjer eller honorarer for bistanden han ga Johnsen Oil som døråpner.

I mars 2010 kunne Johnsen Oil signere kontrakten med oljegiganten Gazproms datterselskap i Tyskland, Gazprom Germania. Kontrakten skulle senere bli selve gullkalven i Johnsen Oil, en kontrakt som skulle være med å blåse opp selskapet til nye høyder.

Hemmeligheten.

Det tok ikke mange måneder før alarmen gikk. Hele den enorme avtalen med Gazprom Germania var bare en bløff.

15. september 2010 kom et formelt brev fra Gazproms tyske datterselskap om at avtalen var null verdt.

«Uheldigvis var denne avtalen signert av en tidligere ansatt i selskapet vårt som ikke hadde fullmakt til å signere på selskapets vegne,» het det i brevet fra Gazprom. «Siden det hverken er juridisk eller kommersiell holdbarhet for avtalen, oversender vi for klarhets skyld en annullering.»

Den tidligere Johnsen Oil-sjefen, Leif Olaf Jensen, sier det er det samme med flere av de russiske avtalene som kom istand.

– Hvis du ser på kontraktene, er det ikke noen kjøpsforpliktelser fra kunden. Og det er ikke noen leveringsdato fra Johnsen Oil. Det er gjennomgående.

– Hva er avtalene verd da?

– Det er ikke noe av dette som er reelt. Alt var en bløff, sier Jensen.

– Det var da jeg oppdaget dette at jeg begynte å trekke meg ut. Da jeg skjønte hva som foregikk, var det bare å forlate åstedet, for å si det sånn.

Russisk børsrulett. En som ikke lot seg stoppe av de dårlige nyhetene, var Johnsen Oils direktør, Henrik Karlsgaard. I november 2010, to måneder etter stoppordren fra Gazprom, sto han frem i de store danske avisene Børsen og Berlingske Tidende med Johnsen Oils gladhistorie som om ingenting hadde skjedd: «Russiske oljemilliarder gjør dansk miniputt børsklar».

Ordrer for milliardbeløp fra noen av Russlands største selskaper, blant annet oljegiganten Gazprom, skulle sende Johnsen Oil på børs, påsto han. Saken spredte seg til flere store medier. Og norske NA24.no.

Ingen stilte spørsmål om hva et gasstradingselskap skulle med oljefiltre for flere hundre millioner kroner.

Testet suksess.

Også Johnsen Oils nesten usynlige bakmann, Are Kristiansen, fortsatte å reise rundt med Rudolf Tovs russiske avtaler og panegyrisk dansk presse i bagasjen som om avtalen fortsatt var gyldig.

Våren 2011 troppet han opp hos den sveitsiske storbanken UBS med et forslag om at banken skulle skaffe kapital til Johnsen Oil. Blekket var knapt tørt på avtalen før forholdet mellom UBS og Johnsen Oil ble distribuert i en pressemelding til fagpublikasjoner. At det aldri ble noe av UBS-finansieringen, var det få som fikk med seg.

Basert på de russiske kontraktene, hadde Johnsen Oils danske finansrådgiver, Schrøder Partners, da regnet seg frem til at hele Johnsen Oil var verdt godt over en milliard kroner.

Johnsen Oils Are Abrahamsen – tidligere Leiv Are Kristiansen – er pågrepet i Spania, og er «på vei hjem», ifølge hans advokat. Her avbildet i Oslo i 2013. Foto: Fredrik Solstad
Bare noen dager etter avtalen med UBS troppet Are Kristiansen og Henrik Karlsgaard opp i Abu Dhabi for å møte representanter for det statlige investeringsfondet ADIC. Da hadde verdianslaget på Johnsen Oil vokst til hele 250 millioner euro – to milliarder kroner – på bare noen uker. «Men det er bare basert på salg i Europa. Hvis asiatiske og amerikanske markeder blir regnet med, kan disse tallene firedoble seg,» het det i presentasjonen.

ADIC-direktør Chenhung Chen lyttet interessert.

– De viste meg de vanlige sakene: liste over kundeordre og tre ulike tekniske tester. Det så bra ut, sier Chen til DN.

En av testene Chen ble forelagt, var fra Sintef-instituttet Marintek, som beskrev filtrene som fantastiske: «Produktet er ganske unikt.»

Johnsen Oil-aksjene var nå ifølge Are Kristiansen verd milliarder, og 40 ganger så mye som pålydende. Fortsatt hadde ikke Johnsen Oil solgt en eneste filterstasjon.

Og i selskapets lokaler helt sør i Danmark brygget det opp til trøbbel.

Generalforsamlingen.

Det var siste dagen i mai 2012. Toget fra København stoppet i den lille søvnige byen Vojens på Sørjylland. Tre dresskledde forretningsmenn steg av. De var forbannede, frustrerte og fortvilte og på vei til Johnsen Oils generalforsamling.

Den finske investoren Olli Oksanens familie hadde kjøpt Johnsen Oil-aksjer for 7,5 millioner kroner av Are Kristiansen. Nå ville de vite hvorfor selskapet ikke produserte filtre. Hvorfor skjedde det ingenting? Hvor ble pengene av?

Bare administrerende direktør Henrik Karlsgaard stilte opp for selskapet, så han fikk æren av å formidle det triste budskapet: Produktet fungerte dessverre ikke. Også flere av de lukrative leveringsavtalene var en saga blott. De få fremmøtte var i sjokk.

– Vi fikk beskjed om at oljefilteret ikke kunne produseres. De hadde ikke noe produkt lenger. Selskapet måtte starte på nytt, sier Olli Oksanen.

Men Johnsen Oil hadde et nytt produkt på gang og hadde belønnet oppfinner og storeier Jan Ingolf Kristiansen med nye aksjer for 12 millioner kroner for å ha kommet opp med ideen.

Den danske næringslivstoppen Jens Due Olsen var en periode medlem i styret i Johnsen Oil sammen med to andre rutinerte, danske næringslivstopper. Han var helt uforberedt på det han fikk høre.

– Vi som var i styret, lagde forretningsplaner og planer for å få selskapet i operativ drift, men fikk etterhvert fornemmelsen av at Johnsen Oil ikke var interessert i å omsette planene i faktisk å produsere filtre, sier Olsen i dag.

Han tror de bare brukte planene til å pumpe opp verdien på selskapet.

På generalforsamlingen fikk selskapet kraftig kritikk, men med fullmakt for 85 prosent av aksjekapitalen fra Ingolf og Are Kristiansen, kunne administrerende direktør Henrik Karlsgaard lett kneble alle forsøk på opprør.

Men hvor var selskapets hovedaksjonærer da alt dette skjedde?

I all hemmelighet hadde Are Kristiansen reist til Tyskland. Med seg hadde han en flunkende ny verdivurdering fra det danske meglerhuset Schrøder Partners – denne gangen på svimlende fire milliarder kroner.

Hvordan kommer Schrøder Partners frem til disse tallene?

– Verdiene er satt ut fra en rekke klare forutsetninger, som fremgår av rapportene. Om disse forutsetninger holder, vil selskapet ut fra en finansiell vurdering ha denne verdi, sier Gert Mortensen, som er partner i rådgiverselskapet.

Det gjorde ingenting at produktet ikke virket.

Det var på tide for Are Kristiansen å cashe inn.

På kokepunktet.

På Mallorca glødet telefonlinjene. Den lyssky, Gibraltar-baserte finansrådgiveren Jean Louis Gomez hadde en avtale om å selge tre millioner aksjer i Johnsen Oil for Kristiansen-familien. Telefonselgerne jobbet for harde livet. Fra kontorlandskapet i Cala Ratjada fortalte telefonselgerne at Johnsen Oil var verdt milliarder av kroner og at russiske Gazprom var en av kundene.

Are Kristiansen selv var i Berlin for å møte den tyske advokaten Georg Meyer-Wahl. Han var interessert i å formidle et storstilt salg av Johnsen Oil-aksjer. Selv om verdivurderingen Are Kristiansen hadde med seg tilsa at aksjene var verd 80 kroner stykket, var han villig til å lempe ut aksjer for 20 kroner.

Meyer-Wahl hadde god kjennskap til boilerrommene på den spanske ferieøya. Et enkelt googlesøk ville vist at Meyer-Wahl var under etterforskning etter at telefonselgere plassert på Mallorca hadde solgt verdiløse lottokuponger til tyske kunder. Likevel ville Are Kristiansen la ham selge en million aksjer i Johnsen Oil.

«Vedlagt finner du den signerte avtalen fra Joes side. CT Capital er hans selskap,» heter det i en epost fra Georg Meyer-Wahl til Kristiansen noen dager senere.

I avtalen går det frem at det sveitsiske selskapet CT Capital Consult skulle være mellommann i salget av en million aksjer. Ifølge avtalen skulle Are Kristiansen få 24 millioner kroner for aksjene.

Et anonymt sveitsisk selskap. Og bare dette ene navnet: Joe.

Sparerne.

– Vi ble overrasket da vi oppdaget at far hadde kjøpt aksjer i noe som het Johnsen Oil, sier Reinhardt Schwab.

Faren Wolfgang hadde akkurat flyttet på pleiehjem. Han var svært svekket av alderdom og ikke lenger i stand til å gjøre rede for forretningene sine. I papirhaugene fant Schwab-familien brev fra selskapet IFAS Berlin – Institut für Finanz, Analyse und Strategie – og av papirene gikk det frem at Schwab hadde kjøpt aksjer i Johnsen Oil. DN har fått tilgang til lignende dokumenter fra et titall tyske pensjonister. Det er en samling av skjelvende penner og telefaksoversendelser. Avsendere er selskaper med fjonge navn som IFAS Berlin, Swiss Markets Berlin samt Alpha Invest og Option-Fair i Frankfurt. De tilbød «før børs-aksjer» i Johnsen Oil. Det viktigste kjøpsargumentet var at kursen skulle stige når Johnsen Oil ble børsnotert. Diplomingeniør Hans Joachim Blume (71) har kjøpt aksjer i Johnsen Oil for 1,4 millioner kroner av sparepengene sine. Megleren, Swiss Markets i Berlin, lovet ham gull og en grønn pensjonisttilværelse.

– Aksjene skulle stige med minst 50 prosent, men nå hører jeg ingenting. Vet du hva som skjer? spør Blume.

Både Blume og Schwab har gjort alt de kan for å komme i kontakt med meglerne som solgte dem aksjene. Men telefonlinjene er døde. Meglerhusene eksisterer ikke lenger. Selgerne er borte – som ulver i natten.

Gudfaren.

Det er i begynnelsen av september i år i boilerrommenes hovedstad på Mallorca. Cala Ratjada er så infisert av tyske badeturister at butikkskiltene har spansk som annetspråk. Og i telefonlinjene i etasjen over tapasbaren Llagost går samtalene på tysk. På fortausrestauranten sitter to av hovedpersonene i boilerromindustrien.

– Jeg vil nok tro det er nærmere 100 boilerrom her på Mallorca. Mange av dem er her i Cala Ratjada.

Armin Karp er en hardbarket tysker med skinnende hvite tenner. Han har bodd 17 år på Mallorca og nylig sluppet ut fra to og en halv måned i varetektsfengsel. Uken før var det nok en politirazzia på kontoret hans.

– Det har vært mye arrestasjoner i det siste, sier han og rister oppgitt på hodet.

Karp er av de mest rutinerte aktørene i denne lysskye og ulovlige bransjen og blir kalt boilerrommenes gudfar. Han forteller om en rekke politirazziaer denne sommeren. Onsdag samme uke ble 30 nye personer puttet i varetekt.

DN har gitt seg ut for å være norske finansmenn som vil starte boilerrom i Marbella. Til tross for angst og paranoia er gudfaren villig til å hjelpe oss. Karp forteller hvordan han i mange år har organisert og bygget opp en rekke boilerrom på Mallorca:

Boilerrommene opererer i et par måneder før de forsvinner. Når markedet er mettet og det ikke er flere aksjer å selge, legges boilerrommet ned. Navn, adresse og telefonnumre slettes, og selgerne kan slikke sol og høre på bølgene til ett nytt prosjekt dukker opp.

– Ett callsenter for hvert prosjekt. Når dere er ferdig med å selge en aksje, legger dere ned callsenteret så ingen får tak i dere, sier Karp.

Å drive aksjepushing per telefon er god butikk. De som står bak boilerrommet, stikker av med minst halvparten av pengene – noen ganger så mye som 80 prosent, forteller han. Gudfaren ler og forteller at det er ingen som går til et boilerrom med et seriøst prosjekt.

– Det sier seg selv.

Loaderen.

– Johnsen var lett å selge. Veldig bra dokumentasjon, sier Said Alloui og titter på Karp med et lurt smil.

Tysk-marokkaneren i svart Hacket-piquetskjorte og med Louis Vuitton-veske over skulderen har solgt sin andel Johnsen Oil-aksjer over telefon. Han skryter av at han kan sette opp et boilerrom på kort varsel.

– Gi meg en uke, og jeg kan ha ti gode selgere i gang. No problem.

Said Alloui går for å være en av de beste, noe hans svarte Porsche bærer bud om. Han troner på toppen av næringskjeden i boilerrommet, og det er han som tjener de store pengene.

Når de vanlige telefonslavene har skaffet interessenter, tar «loaderen» over. En god loader jakter byttet som en ulv. Når han har fanget byttet, slipper han ikke taket før offerets konto er tom.

Alloui går for å være Cala Ratjadas beste loader.

Armin Karp bryter inn.

– Det var jeg som introduserte Johnsen Oil for telefonselgerne her på øya. Og i Berlin.

En av Karps kontakter er den norske finansmannen Ole Petter Lindegaard, som søkte tilflukt på den spanske øya for mange år siden etter en kjempekonkurs i Norge. Her introduserer han mulige «prosjekter» for sine kontakter i telefonsalgindustrien, som Armin Karp. Via Lindegaard og Karp havnet Johnsen Oil-aksjene på bordet hos den mystiske Joe.

– Grekeren Joe blir kalt «Pink Man» fordi han alltid har så mye 500-sedler på seg. (500 euro-seddelen er rosa.) Det er alltid bare cash på den mannen. Joe er nummer én, sier Karp.

Joe heter egentlig Georgios Sioutis og er altså gresk. Hovedkvarteret hans ligger i Duisburg i Tyskland.

– Ingen er grådigere, og ingen er mer usynlig enn ham. Men alle vet hvem han er. Nå må jeg gå, sier Karp.

– Adios.

Showdown Mallorca.

I januar 2013 fløy Are Kristiansen til Mallorca. Det var uro i rekken av tyskere som hadde kjøpt Johnsen Oil-aksjer. De bombarderte selskapet med telefoner og eposter: «Når blir det børsnotering?»

Are Kristiansen sjekket inn på øyas mest eksklusive hotell, St. Regis Mardavall. Så kom mannen han skulle møte: Georgios Sioutis – høy, mørk og kraftig med tilbakegredd, halvlangt hår. De satte seg i skinnsofaen i hotellets sigarbar, Churchill’s Lounge. Are Kristiansen var avslappet antrukket med skjorten utenpå buksen, men de karakteristiske bukseselene var på plass. Tilstede var også Ole Petter Lindegaard. Lindegaard hadde introdusert Johnsen Oil for aksjeulvene på Mallorca og opererte jevnlig som mellommann i bytte mot en provisjon av aksjesalget.

– Jeg har bare vært et bindeledd, og det har jeg fått et honorar for, sier Lindegaard.

Markedet for Johnsen Oil-aksjer kokte.

Aksjekjøperne var blitt lovet børsnotering enten på børsen i London eller Frankfurt i løpet av noen måneder. Verdien på selskapet ved børsnotering ville ifølge meglerhuset Schrøder Partners være fire milliarder kroner, eller 82 kroner per aksje. Johnsen Oil ville vært mer verdt enn flyselskapet Norwegian, og familien Kristiansen ville vært blant Norges rikeste.

Det var bare én stor hake.

Boilerrom rundt omkring i Europa hadde solgt Johnsen Oil-aksjer for det dobbelte – opp mot 160 kroner – en ufattelig pris for en aksje i et selskap som fortsatt ikke hadde produsert et eneste oljefilter.

Dette hadde fått de tyske aksjonærene til å steile. De lurte på om de hadde betalt for mye. Var de blitt svindlet?

– Joe Sioutis kom til møtet. Han hadde solgt aksjer i markedet, og det var et problem. Joe ville ha flere aksjer å selge. Det sa jeg tvert nei til. Jeg ville rydde opp, sier Are Kristiansen om det som skjedde i møtet.

Samtidig hadde også tyske myndigheter begynt å interessere seg for transaksjonene i Johnsen Oil-aksjen.

– Are var livredd for å bli anklaget for «microcap fraud», han måtte bli enig med Joe om hvordan de skulle løse dette, sier Ole Petter Lindegaard.

Microcap fraud, eller investorbedrageri, innebærer først at en aksje er hausset opp med falsk eller overdrevet dokumentasjon, for så å selges langt dyrere enn den er verd.

For Kristiansen var det et problem. Alle aksjene som ble solgt gjennom boilerrommene, kom nemlig fra Are og Jan Ingolf Kristiansens private beholdning.

Det kunne fort se ut som om det var de som matet ulvene.

Nettverket.

Boilerrommene i Mallorca og Tyskland utgjør et nettverk av løst sammenvevde forbindelser mellom ulike aksjepushere. Felles for dem er at penger og fordeling av oppgjør går gjennom en liten håndfull advokater. En av dem er Georg Meyer-Wahl, som Are Kristiansen møtte i Berlin. En annen er Arno Meuser på Mallorca.

– Jeg kan bekrefte at jeg var escrow-agent for Are Kristiansen. Det betyr at jeg sørget for oppgjør mellom dem som solgte aksjene og Kristiansen, sier Meuser til DN.

DN har gått gjennom flere kontrakter Are Kristiansen har skrevet med åtte forskjellige mellommenn som på en eller annen måte er knyttet til boilerrommene. Avtalene viser at Kristiansen har forsøkt å selge over 30 millioner aksjer i Johnsen Oil til ulike, ubeskrevne avtalemotparter i Sveits, Gibraltar, Luxembourg og Jomfruøyene.

Det mest oppsiktsvekkende er prisene som ble avtalt. Johnsen Oils finansrådgiver mente at en aksje i Johnsen Oil var verd 80 kroner. «Schrøder Partners har vurdert verdien av Johnsen Oil til 500 millioner euro ved børsnotering,» heter det i et dokument som er signert av administrerende direktør Henrik Karlsgaard i februar i år, noe som verdsetter hele Johnsen Oil til fire milliarder kroner. Samtidig var Are Kristiansen i mars i år villig til å selge millioner av aksjer for bare 20 kroner per stykk, en fjerdedel av det rådgiveren mente var en fair pris.

Kristiansen skrev en avtale med det sveitsiske selskapet Circulart AG. Avtalen var spesiell. Samtidig som Kristiansen aksepterte 20 kroner per aksje, godkjente han at Circulart solgte aksjer videre til småsparere for tre ganger så mye, for opptil 65 kroner per aksje.

Samtidig sirkulerte det en ny analyse gjennom telefonlinjene til tyske pensjonister, sammen med offisielle Johnsen Oil-dokumenter som meddelte at aksjen skulle børsnoteres i mai i år.

Børsnoteringen skulle skje «i løpet av seks måneder». Verdivurderingen fra det sveitsiske meglerhuset Ilardo Partners viste en aksjeverdi på over 250 kroner per aksje. Priskarusellen hadde tilsynelatende ingen ende. Var Johnsen Oil virkelig verdt ti milliarder kroner? Like mye som Olav Thon, Norges rikeste mann, og hans eiendomsimperium?

Boilerrommene rant over av innsideinformasjon fra Johnsen Oil.

Hvor kom det fra, alt sammen?

Jakten på Joe.

Utenfor kontorvillaen midt i Duisburg står en revolvergrå Maserati. Det er i slutten av september. I den eksklusive kontorbygningen i to etasjer holder Joe Sioutis hus. Selskapet hans, Cortex GmbH, driver ifølge websiden med formuesforvaltning.

Joe Sioutis er en sky mann. Han tar ikke telefonen, og han svarer ikke på mail. Han bytter mobilnummer hver måned og forflytter seg ukentlig mellom Tyrkia, Hellas, England, Tyskland, Spania og Sveits. Og Norge. Sjelden kan firmaene han assosieres med, knyttes direkte til ham.

Det er tidlig ettermiddag da en svart Mercedes med sjåfør sakte ruller inn på parkeringsplassen og parkerer ved siden av Maseratien. Ut av bilen stiger en kraftig gresk skikkelse. Joe hytter med neven når han ser DN og skritter inn i den grå murvillaen.

Noe senere ringer en tysk advokat. Sioutis vil møte DN på advokatens kontor.

– Det er så mange rykter om Sioutis, at han er involvert i alt mulig, at han er stor på aksjesalg. Alle snakker om ham, sier advokaten mens vi venter på at Joe skal komme.

Joe Sioutis drev tidligere et meglerhus som holdt på med ulisensiert salg av finansielle produkter til privatpersoner. En lovendring gjorde virksomheten forbudt. Sioutis ble etterforsket og måtte betale en kraftig bot.

Advokaten blir avbrutt av at den høye grekeren kommer inn i rommet. Joe Sioutis setter seg ned, ser på oss og smiler.

– Hva er det dere vil vite?

– Din befatning med Johnsen Oil?

– Det er veldig enkelt. Are Kristiansen sa han ville selge to–tre millioner aksjer. Jeg kjente noen som kunne være interessert, og vi skrev en kontrakt, men da jeg skjønte hva som forgikk, sa jeg nei. Selskapet har jo ingen omsetning. Vi investerer ikke i historier og drømmer.

– Var det alt?

– Så fikk jeg en ny telefon om å møte ham på Mallorca. Jeg sa greit, jeg kan komme til Mallorca, ikke noe problem. Han hadde problemer med aksjonærer og spurte om jeg kunne hjelpe ham, sier Sioutis.

– Jeg ville ikke gå inn i det, det var en «burning zone». Dagen etter møttes vi på kafeen Flanigans i Puerto Portals. Han sa: «Vær så snill, du kan tjene masse penger.» Men jeg visste at det bare ville bli problemer.

– Are Kristiansen sier at du har solgt aksjer i Johnsen Oil, og at du ville ha flere aksjer å selge?

– Nei, nei, nei.

– Det er flere personer som sier at du er involvert i disse boilerrommene. Stemmer det?

– Hahahaha. Så jeg er Gordon Gekko?

Sioutis innrømmer at han en gang var den største i callsenterbransjen i Tyskland og at han har vært i politiets søkelys for ulovlig omsetning av aksjer i mange år.

– Statsadvokaten her i Tyskland er besatt av meg. De la frem en liste med 50 selskaper de mente jeg sto bak, men klarte ikke å knytte meg til et eneste. Ikke ett. De fleste var jo allerede nedlagt.

Sioutis ser utfordrende på oss.

– Men hvis det er mange callsentre som har solgt Johnsen Oil-aksjer, hvorfor prøver dere ikke å finne eierne? Alle selskaper har en eier.

Borgen.

10. oktober. Are Kristiansen har bestemt seg for å møte DN for å gi sin versjon av aksjetransaksjonene i Johnsen Oil. I LOs kongressenter ved Youngstorget i Oslo sitter han flankert av to advokater, en aksjemegler og Johnsen Oils administrerende direktør Henrik Karlsgaard.

En oppstilling fra Kristiansens advokat, laget av den tyske advokaten Georg Meyer-Wahl, viser at det er omsatt 178.000 aksjer i boilerrommene for nesten 20 millioner kroner. Av disse heter det at «aksjeeier» – altså Are eller Jan Ingolf Kristiansen – skulle motta rundt åtte millioner kroner. Resten skulle fordeles mellom boilerrommene og andre mellommenn.

– Hvordan har dine og din fars aksjer havnet i boilerrom rundt omkring i Europa?

– Dette er en trist historie. Det er aksjer som er stjålet fra oss. Vi har mistet kontrollen over en aksjepost som skulle plasseres av en tysk advokat. Etter det har aksjene blitt herjet med av uautoriserte selgere. De har stjålet aksjene og misbrukt selskapet, sier Are Kristiansen.

Ifølge ham er én million aksjer på avveie. Det betyr at det kan være solgt aksjer for over 100 millioner kroner av falske meglerhus rundt om i hele Europa. I tillegg har Are og Jan Ingolf Kristiansen solgt aksjer for mellom 10 millioner og 20 millioner kroner direkte til investorer som nå også føler seg lurt.

– Alle andre involverte sier det var dere som ville selge aksjer?

– Er du morsom? Hvorfor skulle vi gjøre det?

Are Kristiansen lener seg over bordet.

– Vi har et selskap som har et fantastisk produkt som noen av verdens største selskaper er interessert i. Det virker. Teknologien er testet, blant annet av Sintef i Trondheim. Sintef sier til oss at «dere har et unikt produkt», sier han.

– Alt annet er bare tull.

Forfalskningen.

Forskningssjef Per Magne Einang ved Sintef-instituttet Marintek stønner tungt i telefonen.

– Har den rapporten dukket opp igjen?

Et par dager senere sitter ledelsen i Sintef samlet i Trondheim.

– Dette er en meget alvorlig sak. Denne rapporten er forfalsket. Marintek har aldri testet dette produktet. Det er aldri skrevet noen rapport, sier Einang.

Den forfalskede rapporten har sirkulert i ulike versjoner i en årrekke, viser det seg, etter at teknisk direktør i Johnsen Oil kontaktet Marintek i 2004 og fikk tilbud på en test av et oljefilter. Testen ble aldri noe av. I 2007 fikk Marintek ved en tilfeldighet kjennskap til at det var forfalsket en rapport av det samme filteret. Saken ble politianmeldt, men henlagt.

– Det som er påfallende, er at denne nye forfalskningen DN har sendt oss, er bedre og mer raffinert. Blant annet er navn på personer som jobber i Marintek, misbrukt og underskrifter forfalsket. For oss er dette likevel en ganske åpenbar forfalskning, sier Einang.

– Her er Marinteks og Sintefs navn misbrukt på en måte som er meget alvorlig.

Både på Johnsen Oils webside og i en rekke presentasjoner og annet markedsføringsmateriale hevder Johnsen Oil at selskapets teknologi er testet av Sintef.

«Johnsen Oil er ikke kjent med at det skal finnes falske tester av selskapets produkter,» skriver selskapets advokat i en epost.

DN har tilgang til en original datafil av forfalskningen. I fildataene fremgår det at dokumentet er opprettet på datamaskinen til en person som kaller seg «Ingolf».

Kan det være storeier Jan Ingolf Kristiansen?

Ingolf Kristiansen sier han bare har skannet den inn på pc-en sin og sendte den videre til Johnsen Oil.

Mellommannen.

I et tidligere bordell i et industriområde utenfor den tyske universitetsbyen Heidelberg sitter mannen som har håndtert pengene fra aksjeulvenes salg av Johnsen Oil-aksjer. Den tyske advokaten Georg Meyer-Wahl reagerer sterkt på påstandene om at han har stjålet aksjer.

– Are Kristiansen ønsket å selge aksjer, og vi skrev en avtale om at han skulle selge aksjer, sier han.

I avtalen er det tre parter: Are Kristiansen, Georg Meyer-Wahl og det sveitsiske selskapet CT Capital Consult ag, som advokat Meyer-Wahl refererer til som «Joes selskap».

Deretter er aksjer overført i tråd med avtalen fra Are Kristiansen til Georg Meyer-Wahl, og solgt videre til tyske småsparere.

De aller fleste transaksjonene i Johnsen Oil-aksjer har på en eller annen måte vært innom dette tidligere gledeshuset. Dokumenter viser at den tyske advokaten har operert som en agent mellom Are Kristiansen og Johnsen Oil på den ene siden, og boilerrommene på den andre. En såkalt escrow-agent.

– Jeg har bare vært en mellommann. Jeg sikrer at kjøper får aksjer og selger får oppgjør. Men jeg vet nå at mange boilerrom har solgt aksjer i Johnsen Oil. Det har jeg fått vite gjennom flere samtaler med klienter, sier Georg Meyer-Wahl.

I september fikk Meyer-Wahl på nytt besøk av tysk politi etter at Johnsen Oil havnet på radaren hos tyske banker, som meldte fra til politiet. Meyer-Wahl etterforskes for hvitvasking av penger i forbindelse med Johnsen Oil.

Nylig ble han også anmeldt av Johnsen Oil. Selskapet hevder han har solgt aksjer han ikke eide.

– Are Kristiansen har autorisert alle aksjetransaksjonene og fått oppgjør som avtalt, sier han om den saken.

Meyer-Wahl forteller at han så sent som i mars i år ble engasjert av Johnsen Oil for å selge aksjer i Johnsen Oil, denne gangen sammen med selskapets danske rådgiver, Schrøder Partners. Nå var prisen 2,95 euro per aksje. Selger var Are og Jan Ingolf Kristiansen.

– Hvis jeg hadde stjålet fra dem i 2012, ville de engasjert meg til å hjelpe dem å selge flere aksjer i mars 2013? Ville de gjøre det hvis de ikke stolte på meg?

Meyer-Wahl slår ut med hendene.

– At aksjene er stjålet er bare noe Are Kristiansen påstår for å dekke over at selskapet sannsynligvis ikke er annet enn en bløff.

– Hva med Joe Sioutis? Hva er avtalen mellom Are Kristiansen og Sioutis?

For første gang under samtalen virker den tyske advokaten utilpass.

– Det stemmer at Joe Sioutis er min klient. Noe mer kan jeg ikke si om det.

Tysk tristesse.

I Tyskland tror Reinhardt Schwab at hans gamle far ble lurt da han kjøpte aksjer i Johnsen Oil i månedene før han begynte å miste kontakt med virkeligheten.

– Min far er en gammel mann. Han hadde ikke internett, så han kunne ikke gjøre sine egne undersøkelser, sier Schwab.

Johann Neuberger er en annen av de tyske kundene som kjøpte aksjer i Johnsen Oil. Han ble oppringt av en person som kalte seg herr Breitenbach i meglerhuset Option-Fair i Frankfurt.

– Jeg er veldig nervøs og håper det er en mulighet for å få pengene tilbake, sier Neuberger.

Han kjøpte aksjer i Johnsen Oil ved syv ulike anledninger i 2012 og 2013. Han betalte inn penger til tre ulike mellommenn, som alle har hatt avtaler med Are Kristiansen om å selge aksjer i Johnsen Oil fra hans private beholdning. To av mellommennene var advokatene Georg Meyer-Wahl og Arno Meuser i Mallorca. Den tredje, Jean Louis Gomez, har ikke besvart telefoner fra DN.

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Aksjehandel
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra Magasinet