Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Åsne Seierstad får internasjonal kritikerros for «En av oss»

Portrettet

– Jeg har nok ikke alltid følt at jeg blir tatt helt seriøst

Åsne Seierstad føler en indre ro når hun lander i krigssoner. Men da terroren kom til Norge, slo det luften ut av henne.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.


Åsne Seierstad
Alder 45 år.
Sivilstand To barn.
Bakgrunn Journalist og forfatter. Har gitt ut fem bøker, blant dem den internasjonale bestselgeren «Bokhandleren i Kabul».
Aktuell Boken om 22. juli-angrepene, «En av oss. En fortelling om Norge», har fått strålende mottagelse i USA.

Vis mer

Åsne Seierstad kveler en gjesp. Hun har rigget seg godt til rette på terrassen i det herskapelige trehuset på Frogner. Roald Amundsen pleide visstnok å bo her. Nå er det Seierstad som eier hele greia, med tre etasjer, hageflekk, en asylsøker på loftet, en Nei-til-atomvåpen-aktivist i kjelleren og det hele. Med på kjøpet fikk hun også et spøkelse. Det er den gamle polfarerens husholderske som i dødsøyeblikket innså at det bar til helvete, og som har brukt tiden siden på å klore seg fast i Seierstads veggpanel og arabiske lykter.

– Noen tidligere leieboere fikk nok og flyttet ut. Selv har jeg ikke merket noe. Jeg er veldig ikke-troende. Hverken på det ene eller andre, sier Seierstad.

Til gjengjeld er det nok av mennesker med troen på henne. To dager tidligere landet hun etter en uke i USA, der hennes bok om 22. juli-terroren, «En av oss», har fått svært god mottagelse. «A masterpiece of journalism», mente anmelder Michael Schaub i National Public Radio. Dwight Garner, New York Times’ hovedanmelder, skrev at han gråt seg gjennom hele siste halvdel av boken, og mente at Seierstad umiddelbart burde bli journalistpensum. New York Times Book Reviews Eric Schlosser sammenlignet den norske forfatterens bok med to av de største klassikerne i sjangeren: Truman Capotes «In Cold Blood» og Norman Mailers «The Executioners Song». «Selv om begge de to bøkene er nydelig skrevet,» mente Schlosser, «fant jeg ’En av oss’ enda sterkere og mer overbevisende.»

I England har de heller ikke spart på noe: «Journalistikk på sitt absolutt beste,» skrev The Sunday Times. «Et fremragende verk,» skrev The London Evening Standard.

12 Tette

1. Leser daglig Klassekampen, Dagsavisen, norske nettaviser, New York Times, The Guardian, litt i en bok.
2. Ser på Barna mine, naturen.
3. Tror på Mennesket.
4. Favorittnettsted Twitter. Jeg klarer ikke formulere meg på 140 tegn, men snylter på andres tips om bra artikler og linker.
5. Kjører Sykkel.
6. Hører på Livet rundt meg.
7. Skulle bli som 12-åring Pilot.
8. Favorittbok «Mesteren og Margarita» av Bulgakov og «Idioten» av Dostojevskij sitter igjen.
9. God til Å improvisere.
10. Dårlig til Å planlegge.
11. Redd for At det skal skje noe med mine nærmeste.
12. Kan ikke fordra At vi nordmenn ikke deler mer av Oljefondet med resten av verdens folk.

Vis mer

Boken ble også jevnt over godt mottatt her hjemme, men tonen i det norske anmelderkorpsets trompet må kunne sies å ha vært noen hakk surere: «Hvorfor skriver Åsne Seierstad denne boka? Og hvorfor nå?» spurte Jon Rognlien i Dagbladet. «Skjemmes av unødig detaljerte beskrivelser av ofrenes lidelser,» la Mode Steinkjer i Dagsavisen til. «(…) eg tykkjer denne måten å skildra redsla og røynda på er uverdig,» skrev Dag og Tids Kaj Skagen, før han fulgte opp med: «Noko stereotypisk ligg som plastfolie over all tekst i boka.»

– De norske anmelderne må vel ha irritert deg litt?

Åsne Seierstad lener seg tilbake blant kelimputene på terrassen.

– Neida.

 

Boken

Det begynte som en artikkel for Newsweek. Sjefredaktør Tina Brown ringte fra New York: «Give me anything you can on that man.»

– Da terroren rammet, ble jeg lammet. Det slo luften ut av meg. Jeg tok med barna i rosetog, sang og gråt. Da jeg spurte Tina om de også ville ha intervjuer med ofrene og de etterlatte, og hun takket nei, ble jeg så lettet. Der og da tenkte jeg at jeg ikke ville klart det.

Hun stopper.

– Rett etter et bombeangrep i Bagdad gikk jeg fra dør til dør, banket på og spurte om det var noen som var drept der. I ett av husene hadde en familie mistet tre sønner i nedslaget, på åtte, ti og 12 år. Det var fortsatt blod i bakgården. Jeg gikk rett inn og intervjuet foreldrene. Da var jeg i journalistrollen, som hjelper deg til å holde avstand. 22. juli traff meg uten skuddsikker vest.

Etter å ha levert artikkelen dro hun til Libya. Få måneder tidligere hadde hun sneket seg inn i Syria under dekke av å være poet. Der hadde hun spradet rundt i det hun mente en journalist aldri ville ha gått i: smale skjørt og høye hæler.

Artikkelen fra den lukkede byen skaffet henne en kontrakt med Newsweek om å dekke Den arabiske våren for dem. Året etter, våren 2012, dro hun til Oslo for å dekke 22. juli-rettssaken for det amerikanske tidsskriftet.

– Etterhvert slo det meg: Hvorfor skal jeg reise til andre siden av kloden for å dekke andres tragedier, når han bodde rett oppi gaten?

Hun bestemte seg for å skrive bok om rettssaken. Midtveis ombestemte hun seg: Det måtte bli en bok om hele prosessen som ledet frem til 22. juli.

– Er ikke det litt sent nå, var reaksjonen jeg fikk. Det var ikke gått et år engang. Hva er vinklingen din, var det andre folk spurte meg om. Da følte jeg at jeg kom til kort. Jeg hadde ikke noen vinkling. Jeg var i rettssalen hele dagen, så dro jeg rett i barnehagen og hentet barna, lekte med dem, og så var det samme runde dagen etter. Jeg rakk ikke å fordøye inntrykkene. Jeg bare tok inn og tok inn.

Rundt jul stoppet det opp. Hun fikk skrivesperre.

– Jeg hadde noen krisenetter da jeg bestemte meg for å droppe hele boken. Det var så enormt. Det føltes feil å samle Breivik og ofrenes historier mellom samme permer. Det føltes utidig.

Da boken ble sluppet i Norge i 2013, ble det diskusjoner, slik det har hatt en tendens til å bli rundt Åsne Seierstads bøker. Kontroversene handlet i hovedsak om et intervju Seierstad hadde gjort med Breiviks mor åtte dager før hun døde.

– Det intervjuet står jeg fint for. Er det ikke på dødsleiet man skriver testament? Er det ikke nettopp da man kan få et klarsyn og et ønske om å gjøre opp? Forsone seg med en man har vært i konflikt med? Ja, hun var dødssyk, men hvem kan frata et dødssykt menneske retten til å ville fortelle hvordan det var å være moren til Anders? Uansett, debatten ødela for mottagelsen. Det er kun et tyvetall sider som handler om moren, men diskusjonene i mediene gjorde at mange fikk et inntrykk av at dette var en bok om henne.

Demonstranten. Seierstad i bunad i 1. mai-toget 1975, med søsteren Tori (bak) og faren, SV-politiker Dag Seierstad (til høyre). Foto: Privat

 

Den første krigen

Som 12-åring flyttet hun til Frankrike med foreldrene. Da foreldrene flyttet hjem igjen året etter, ble Seierstad igjen alene. Ikke at hun noensinne har tenkt på at det er noe uvanlig med det. Siden ble det Mexico, Kina og USA. Planen var å reise verden, bli diplomat, men det var før hun flyttet til Russland, bodde i et kollektiv på et tidligere bordell, studerte statsvitenskap og ble invitert av en venn til å møte parlamentsformannen Ruslan Khasbulatov. Opp trappene til parlamentet mumlet kameraten at han hadde måttet si at hun var journalist for å få parlamentsformannen til å møte henne. Hun kom opp med 20 spørsmål. Så lånte hun en skrivemaskin og ga det en sjanse. Arbeiderbladet publiserte, og Seierstad ble som 23-åring avisens korrespondent i Russland.

Ved nyttår 1994 rullet russiske tanks inn over grensen til Tsjetsjenia.

– Jeg er i utgangspunktet ganske rasjonell, men når jeg ser tilbake, innser jeg at jeg har handlet mye på impuls og instinkter.

I Moskva hadde hun møtt en mann. Han jobbet i nyhetsbyrået AFP og dro annenhver uke til Tsjetsjenia for å dekke konflikten.

– Det var helt jævlig å være hjemme. Jeg visste at russerne skjøt på alt som beveget seg i fjellene der han oppholdt seg. En dag jeg løp langs Moskvaelven for å hanskes med uroen, bestemte jeg meg for å reise selv.

Hun troppet opp i forsvarsministeriet. En offiser ga henne en håndskrevet passerseddel og plass på et militærfly til Groznyj dagen etter.

Flyplassen de landet på, var utbombet.

– Soldatene jeg fløy inn med, marsjerte mot ventende lastebiler. En soldat snudde og ga meg en skuddsikker vest og hjelm. Hjelmen var så stor at den hang skjevt på hodet mitt, vesten kunne jeg knapt bære. Jeg kommer aldri til å glemme ensomhetsfølelsen jeg kjente på da jeg tok avskjed med troppen og sto igjen alene.

Hun fikk haik til byen. Det fantes ikke hoteller. Hun hadde fått vite at snikskytterne kom frem om kvelden. Så møtte hun en jente som tok henne med seg hjem. På kvelden startet kampene. Det tok flere dager før Seierstad turte å bevege seg ut.

 – Jenta jeg møtte, var gravid. Min første krigsreportasje ble historien om da hun fødte blant splintskadede på sykehuset. I etterkant ganske symbolsk. Det har vært et tema som har gått igjen hos meg: familie og dagligliv i krig.

– Fant du kjæresten din?

– Jeg møtte ham helt tilfeldig etter en stund.

– Hvordan var det?

– Nei, det ble bare rart. Han ble litt sånn: «Eh. Hei. Hva gjør du her?»

Rapport. Åsne Seierstad sender artikkel hjem, våren 2002 i Afghanistan, omringet av Taliban-soldater som ville se hvordan satellittelefonen fungerte. Foto: Privat

 

Ro i kaos

Det ble mange turer til Tsjetsjenia. Så kom Balkan, Afghanistan, Irak, Syria, Libya.

– Jeg har kjent det flere ganger: at roen senker seg når jeg lander i krigssoner. Da er jeg på trygg grunn.

– Hva er grunnen til det?

– Du er alene, du må bestemme alt selv. Du må holde hodet kaldt. Du kan glemme deg selv.

– Er det en slags ansvarsfraskrivelse?

Hun skjærer en grimase.

– Det høres ikke så bra ut, men det kan være noe der. Jeg er en eventyrer, jeg oppsøker det fremmede, men man reiser også vekk fra noe. Da jeg var yngre, kunne jeg føle mer på et ubehag, at jeg ikke fikset et helt vanlig liv. Jeg reiste jo også vekk fra halvgåtte spor, halvglemte tråder. I en krig er alle problemene dine her og nå. Alt annet blir uvesentlig. Jeg føler nok en ro i kaos. Alt man dekker, er så mye større enn deg. Mennesker kjemper på liv og død, politikere forsøker å finne løsninger eller de forkludrer. Din egen skjebne blir så innmari lite viktig.

 – Hvilke halvgåtte spor har du dratt fra?

– En gang jeg var i Afghanistan for Dagbladet, kom vi til en dal der det kun fantes to veier ut: via Kabul, som Taliban fortsatt kontrollerte, eller tilbake over Hindu Kush-fjellkjeden. Om vinteren la snøen seg på fjellet, slik at helikoptrene ikke kom seg over. Vi hadde kun noen dager på å komme oss ut før et snøfall, hvis ikke risikerte vi å måtte overvintre. Fotografen ville dra. Jeg ville bli igjen. Da husker jeg han ble ganske forbanna, og ropte til meg: «Du har ikke noe liv!»

Hun stopper opp.

– På en måte hadde han jo rett. På en annen måte tok han feil: Jeg hadde et liv. Det er bare det at livet var like mye der som det var her.

– Hvorfor nølte du med å skrive boken om 22. juli?

– Kanskje det ble for nært. Jeg kunne ikke glemme meg selv.

 

Raring

Seierstads hus er i ferd med å fylles. Sønnen og en lekekamerat har kommet hjem fra skolen. Et bud kommer innom med en pakke, og asylsøkeren er på kjøkkenet for å smøre seg litt mat.

– Jeg har begynt å innse at jeg er litt rar. En venninne av meg påstår at jeg ikke bryr meg om hva folk sier, at jeg uansett alltid gjør som jeg har tenkt. Det stemmer ikke. Men jeg har nok en tendens til å fullføre, bare gå på når jeg først bestemmer meg for noe.

– Hvordan føltes det da de amerikanske anmeldelsene begynte å tikke inn?

– Overveldende.

– Føler du deg misforstått i Norge?

– Nei. Men jeg har nok ikke alltid følt at jeg blir tatt helt seriøst. Derfor ble de utenlandske anmeldelsene viktige for meg. Jeg kan føle meg litt lammet av mitt eget navn. Da jeg jobbet med de etterlatte og ofrene etter 22. juli, kunne jeg kjenne på det: at jeg tok mye plass bare i kraft av å være profilert. Og det er jo også sånn at det som kan virke imponerende utenfra, ofte ikke er slik innenfra.

Hun reiser seg.

– En venn av meg sa at «En av oss» er den kumulative effekten av mitt liv. Jeg tror han har litt rett. Alt jeg selv har erfart, til ulike tider og i ulike roller i livet, drev meg videre. Livet mitt hjalp meg.

 

Kabul, 2001

Siste fly var gått over fjellet for vinteren. Fotografen var reist hjem. Seierstad var blitt. Hun hadde fulgt Nordalliansens offensiv i snart to måneder: gjennom ørkenen ved grensen i Tadsjikistan, på lasteplan og hesterygg gjennom Hindu Kush-fjellene.

Hun hadde sovet på murgulv og i jordhytter, og hun var blitt beskutt. Nå var de kommet frem til sletten hvor Bagdads flyplass skulle bygges noen år senere, men som foreløpig lå øde. Tidsfristen Taliban hadde fått, var klokken 12. Det var tre minutter til. Hun hadde gjemt seg bak en jordvegg. På andre siden av sletten kunne hun se de skjeggete Taliban-soldatene. Klokken ble to på 12. Det var nå det skulle skje. Enten skulle de innta Kabul, eller så skulle Taliban overkjøre dem. En hund løp forbi. Ett på 12. En mann kom syklende med ammunisjon. 12.00.

De første rakettene ble avfyrt. Et virvar av piskeslaglyder fra geværkulene smalt rundt henne.

Hun hadde aldri i sitt liv vært så redd. Aldri angret så mye. Det varte i timer. Hun la et skittent ullteppe over hodet og prøvde å styre tankene, prøvde å glemme hvor hun var. Hun så for seg et motemagasin. At hun bladde i de glansede sidene, fra antrekk til antrekk, til hun så en hvit drakt på en imaginær catwalk.

– Uansett.

Åsne Seierstad avbryter sin egen fortelling.

– Den historien fortalte jeg til en norsk avis. Overskriften ble: «Lovet seg selv en Gucci-drakt hvis hun overlevde krigen i Afghanistan».

Hun smiler.

– Når jeg prater om at jeg ikke helt føler at alle i Norge tar meg seriøst, er det ikke ment som utakknemlighet. Det er mer ment som en faktaopplysning.

Vinden blåser svakt gjennom kirsebærtrærne i Roald Amundsens gamle hage.

– For av alle detaljer i min historie, har til nå ingen amerikanske journalister valgt å vinkle på den hvite Gucci-drakten.

Se også:
Medier: Og prisen går til den og den og dem og det og den og deg og meg og Torry.

Vin: Mai-nyhetene byr på noen perler fra Champagne – og mye kjedelig rosé.

Restauranter: En vellykket ansiktsløftning.

Ukens «Lunch»
 

Les mer fra Magasinet her

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Åsne Seierstad Portrettet
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra Magasinet