Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Roald Dahl – mannen, forfatteren og milliardene

Dokumentar

Roald og pengefabrikken

Roald Dahl selger fortsatt bøker for milliarder. Historiene hans slår rekorder på film og teater. Arven etter den norskættede barnebokforfatteren er plassert i skatteparadiset Bermuda.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Det nærmer seg jul, og Roald Dahl er overalt i London.

Utenfor det kongelige teateret i Drury Lane er det lange køer for å se «Charlie og sjokoladefabrikken». På to år har forestillingen, regissert av Sam Mendes, hatt billettinntekter på nesten en milliard kroner. På Cambridge Theatre, noen hundre meter lenger vest, er det fulle hus på musikalversjonen av boken «Matilda», som siden premieren i 2011 har spilt inn nesten tre milliarder kroner.

Leketøygiganten Hamley’s selger leker, dukker, kostymer, bøker og spill inspirert og utviklet av «the world’s number one storyteller». På John Lewis, den britiske middelklassens foretrukne kjøpesenter, har de avdelinger med Roald Dahl-effekter. McDonald’s selger Happy Meal med små Roald Dahl-bøker til barna. Forlagene må bestille stadig nye opplag av bøkene hans, på de røde bussene er det bare popstjernen Adele som viser seg oftere på reklameplakater enn Charlie og Matilda, og på undergrunnsstasjonene er det umulig å ta rulletrappen uten å bli minnet om ham som ble døpt i den norske sjømannskirken i Cardiff i 1916.

Hundreårsjubileet for Roald Dahls fødsel blir neste år markert med festivaler. Steven Spielberg og Disney lanserer «The BFG», filmen om den store, vennlige kjempen som ifølge bransjebladet Variety har et budsjett på 125 millioner dollar, en drøy milliard kroner. Musikalen «Matilda» er satt opp på Broadway i New York, hvor den allerede har solgt billetter for 1,5 milliarder kroner og nå settes opp over hele USA – og i Australia. Dahls bøker er oversatt til 59 språk og trykkes fortsatt i millionopplag hvert år. Bare i Norge er det i år trykket 92.000 bøker, ifølge Gyldendal forlag.

Roald Dahls univers er blitt global milliardindustri – i stadig vekst. Men hvem sitter på de lukrative rettighetene til verkene hans? Og hvor havner disse pengene?

George W. Wonka. «Charlie og sjokoladefabrikken» fra 2005 spilte inn nesten fem milliarder kroner bare på kino. For å komme inn i rollen som den gale Willy Wonka, lot hovedrolleinnehaver Johnny Depp som han var en potte stein George W. Bush. Foto: Fra filmen «Charlie og sjokoladefabrikken» Foto: Joan Marcus Bryan-Brown / Boneau / AP / NTB Scanpix

 

Tause

– Jeg er redd vi ikke er istand til å imøtekomme Deres ønske om noe intervju med Luke Kelly på det nåværende tidspunkt, het det i en epost DN mottok fra en pr-agent i slutten av oktober.

Høytlesning. Luke Kelly er familiens talsmann. Han er Roald Dahls barnebarn, har selv skrevet barnebøker og er toppsjef for stiftelsen som kontrollerer Dahl-dynastiets rettigheter. Foto: Yui Mok / PA / NTB Scanpix

Luke Kelly er toppsjef i Roald Dahl Literary Estate, selskapet som i dag forvalter rettighetene til forfatteren som døde i 1990. 13. juli i år kunngjorde Kelly at selskapet skal utnytte Roald Dahls navn i en ny og stor, global, kommersiell kampanje, men han vil ikke snakke om økonomien i dette. Ifølge selskapet skal det skje litt av hvert også i den lille landsbyen Great Missenden, der Roald Dahl bodde mesteparten av sitt voksne liv, skrev de aller fleste bøkene og hvor det i dag er et museum til hans ære.

– Dere er meget velkommen til å besøke vårt museum, men jeg er redd ingen i staben vil være tilgjengelig for noe intervju, skrev en annen pr-agent i en epost til DN i november.

Også hun formidlet at Kelly ikke ville bli intervjuet.

Luke Kelly er da heller ingen helt vanlig direktør. Han er Roald Dahls barnebarn og arvingenes talsmann. På et av de siste bildene som ble tatt av Roald Dahl før han døde, sitter han med stråhatt på hodet rundt et langbord under høye trær sammen med en gutt på tre–fire år. Gutten er Luke Kelly. Bildet er tatt i familiens hage, foran den vakre residensen Gipsy House i Great Missenden – et høyst mystisk sted nord for London.

 

Great Missenden

Det vesle, dieseldrevne morgentoget fra London Marylebone nordover til Aylesbury i Buckinghamshire har stoppet ved Harrow on the Hill, Rickmansworth, Chorleywood, Chalfont & Lotimer og Amersham da det sakte glir inn på togstrekningens nest siste stasjon. Ingen går på, men to menn går av i Great Missenden. En stemme i høyttaleren formaner at det er røyking forbudt på perrongen. En sliten gentleman sitter og sover i venterommet. Stasjonen har ingen opplysninger om at dette er stedet verdens viktigste barnebokforfatter bodde i 46 år. Noen eksakt oversikt over hvor mange Roald Dahl-bøker som er solgt hittil, er vanskelig å oppdrive, men de mest troverdige anslagene sier over 200 millioner. Det er lite skryting av det i Great Missenden.

Skrivestuen i Great Missenden. Roald Dahl skrev de fleste av bøkene sine i denne stolen. Alltid med blyant. Alltid på ark med små, gule linjer. Foto: Leonard Mccombe / Life / Getty Images

Fra stasjonen går en liten vei ned til en smal rundkjøring, og til høyre for rundkjøringen ligger landsbyens hovedgate. Ut fra kartet skal Roald Dahl-museet ligge der, men noe skilt er vanskelig å se. Etter et par hundre meter, midt i en rekke av små gårder malt i livlige farger, ligger det et lilla hus med en port. Der er museet. Men det er stengt. Kafeen ved siden av, oppkalt etter Roald Dahls bok «The Twits», som han skrev for å bøte på sitt hat mot skjegg, er derimot åpen. De selger besynderlige kaker.

– Han elsket Norge, visste dere det? sier en mørkhåret kvinne med hvit jakke.

Hun står på en stol og skriver opp dagens meny på en tavle og har smuglyttet til samtalen med den engelske fotografen.

– Foreldrene hans var norske. Og sandalene hans. De er fra Norge.

 

Tomt på museet

Sandalene står i dag utstilt på Roald Dahl Museum i Great Missenden. Det samme gjør skrivestuen hans, flyttet til museet fra hagen der han bodde, bokstavelig talt bit for bit, også med sigarettsneiper i askebegeret. Stort mer er det ikke der. Noen informasjonsplakater. Noen bilder av Roald Dahl og familien, deriblant et med Luke Kelly. Noen knapper å trykke på som lager lyd. En tegnestue for barn. En lokal skoleklasse er på besøk denne onsdagen, ellers er det stille og tomt. Roald Dahl er den mest leste forfatteren på britiske skoler. Britiske bokhandlere selger en Roald Dahl-bok hvert femte sekund. Hvorfor er museet så lite? Hvor er sjokoladefabrikken? Heksene? Fornøyelsesparken? I Astrid Lindgrens Värld i Vimmerby har de hvert år 460.000 besøkende. Her hos Roald Dahl er det under 70.000. Det eneste herberget i hovedgaten er lagt ned.

– Diskret, ikke prangende. Det var slik de ville ha det, sier en kvinne i museumsbutikken litt plutselig. Så spør hun.

– Har dere vært i Gipsy House?

– Nei. Men vi bør vel det?

– Dit kommer dere ikke. Det ligger i gangavstand herfra, men jeg får ikke lov å si hvor det er.

– Hvorfor ikke?

– Privacy, sier hun.

Det var Roald Dahls enke og andre kone som etablerte museet. Felicity Dahl spilte en helt spesiell rolle de siste årene av Roald Dahls liv og regjerte i Gipsy House inntil svært nylig.

Mer om det senere. Det skjedde mye før hun dukket opp.

 

Slem gutt

Roald Dahl ble født i Cardiff i september 1916. Faren het Harald og var fra Sarpsborg, moren het Sofie og var fra Oslo. Den piperøykende Harald Dahl var en etablert forretningsmann som var blitt rik gjennom skipsfart, hadde to barn fra tidligere ekteskap og var gammel nok til å være sin kones far. De fikk fire barn: tre jenter og en gutt som ble kalt opp etter en kjent norsk polfarer. Hjemme snakket de norsk. Alle barna, og det var seks av dem i alt, fikk streng, luthersk oppdragelse. Da Roald var tre år, døde hans eldste søster av blindtarmsinfeksjon, syv år gammel. Noen uker etterpå døde faren av lungebetennelse. Han etterlot seg en formue på 150.000 pund, som i dag ville tilsvart cirka 100 millioner kroner. Moren fikk ansvaret for å oppdra fem barn, og da Roald var ni, ble han sendt til kostskolen St. Peter’s.

Roald led av hjemlengsel hver dag, ifølge memoarene i boken «Boy» fra 1984. Lærerne var gamle krigsveteraner, noen temmelig ødelagt av krigens faenskap – ikke minst kaptein Hardcastle med sine melkeblå øyne og store, oransje bart. Elevene fikk straff for å lyve, hviske eller ikke vise respekt under morgenbønnen. Guttene ble slått med stokk av skolens headmaster, et nytt slag hvert femte sekund i ett minutt, men på grunn av streng sensur ved skolen våget Roald aldri å fortelle om dette i sine brev til moren som han kun signerte med «Boy».

13 år gammel ble han sendt til ny kostskole, Repton, som hadde disiplinert gutter siden 1559. Roalds beste venn ble en gang straffet så hardt med den dypt religiøse rektorens stokk at Roald begynte å tvile på guder og religioner. Rektoren ble senere erkebiskop av Canterbury. Engelsklæreren var lite imponert over Roald Dahl og skrev at han aldri før hadde møtt noen som konsekvent skrev ord som betød det stikk motsatte av det som var meningen.

Fevik, Sørlandet. Roald Dahl dro til Norge hver sommer, både som barn og voksen. Her med kona Patricia og sønnen Theo. Foto: Knut Bjørnskau / Aftenposten / NTB Scanpix

 

Norsk lengsel

Under hele oppveksten var det egentlig bare én ting Roald Dahl gledet seg til, og det var sommeren. «The summer holidays! Those magic words!» skriver han i memoarene. Hver sommer fra han var fire til han var 17 dro han og familien til Norge. Bortsett fra de to halvsøsknene, var hele familien av hundre prosent norsk blod, noe han understreker i flere av sine bøker og tekster.

«Å komme til Norge var som å komme hjem,» skriver han i «Boy». Moren var reiseleder for seks barn og en barnepike. Siden de tilbragte hele sommeren i landet langt borte, måtte de fylle tre taxier med digre esker, kofferter og først ta toget til én stasjon i London, deretter taxi til en annen, så tog derfra til Newcastle – 50 mil nord – hvor de gikk ombord i fergen som i løpet av to dager og tre netter fraktet dem til Oslo, som under hans oppvekst het Christiania.

Roald Dahl beskriver i detalj frokostene på Grand Hotel, middagene hos «bestemama and bestepapa» med fersk fisk og hjemmelaget iskrem og den idylliske fergeturen fra hovedstaden til Tjøme, der de hver sommer bodde på det samme hotellet. Under feriene i Norge utviklet han en begeistring for Asbjørnsen og Moe, som moren hadde fortalt fra under hele oppveksten. De norske eventyrene var mørkere enn de engelske, med fæle troll og groteske vesener som levde i dype, skumle skoger. Ifølge biografien «Storyteller» av den britiske forfatteren Donald Sturrock, var Asbjørnsen og Moe viktige inspirasjonskilder for Dahls forfatterskap.

No, Mickey. Walt Disney (til venstre) ville i 1943 lage film av Roald Dahls første bok, «The Gremlins», men Dahl var for tøff i forhandlingene – og filmen ble ikke noe av.

 

En helt

Da han var ferdig på skolen i en alder av 20, var Roald Dahl diger. Nesten to meter høy var han egentlig altfor stor til å bli pilot. Men det ble han. Under krigen tjenestegjorde han for det britiske flyvåpenet. I august 1940 holdt han på å dø etter en krasjlanding i Sahara, der flyet tok fyr og maskingeværene begynte å pepre rundt ham. Han skal senere ha skutt ned minst fire tyske fly og deltok under det elleville slaget over Aten. Som den høyreiste og stilige mannen han var, fikk han snart spesialoppdrag av Winston Churchill. Dahl ble rekruttert til en hemmelig tjeneste som spion i Washington. Oppdraget var å få amerikanerne mer involvert i krigen samt avsløre nazisympatisører i USA. Dahls metode gikk blant annet ut på å forføre rike kvinner med kontakter i den amerikanske eliten. Han lurte gjerne ut informasjon gjennom pillow talk – småpraten med sigarett i hånden i sengen etterpå.

London calling. Under krigen var Roald Dahl (til venstre) en beryktet flyver og britisk spion. Her er han på vandring i London med forfatteren Ernest Hemingway. Foto: Bettmann / Corbis / NTB Scanpix

Han begynte også å skrive. Basert på piloterfaringene skrev han i 1942 utkast til en nokså grotesk barnebok. «The Gremlins» handler om små, fæle vesener som saboterer britiske krigsfly som hevn for at skogene de bor i, er blitt ødelagt for å bygge flyfabrikker. Bokens hovedperson overtaler de små vesenene til å slutte sabotasjen og heller bli med på å ta nazistene. Dahl sendte utkastet til noen overordnede i militæret, men de skjønte ikke poenget. Det gjorde derimot en konservativ politiker i informasjonsministeriet, som mente boken ville være perfekt propaganda for britene i USA. Gjennom kontakter endte manuskriptet opp hos selveste Walt Disney.

Tegnefilmskaperen var en mektig aktør i filmindustrien, og de fleste danset etter hans pipe. Disney ville lage film av «The Gremlins» og ba en av sine menn i Washington forhandle med den britiske forfatteren av boken. Roald Dahl var glad for interessen, men ville beskytte materialet sitt. Disney og Dahl møttes i Los Angeles for å diskutere, men forgjeves. Roald Dahl krevde for mye, men under besøket i Los Angeles møtte han i hvert fall den unge filmstjernen Patricia Neal, som han falt for. Dahl tok så kontakt med flere aviser og magasiner i USA, og «The Gremlins» spredte seg snart i så stor fart at det utbrøt Gremlin-mani i Amerika. Boken ble endelig utgitt av et forlag i 1943. Dahl sikret seg selv 50 kopier og ga ett av dem til Eleanor Roosevelt, presidentfruen. Hun elsket å lese den for sine barnebarn.

 

De irregulære

Mannen som av Winston Churchill ble pekt ut som leder for det britiske spionnettverket i Nord-Amerika, var den kanadiske industrialisten og tidligere boksemesteren William Stephenson. Hans gruppe hadde lisens til bruke metoder «beyond the legal, ethical and proper». Ifølge boken «The Irregulars» av Jennet Conant, var to av nettverkets mer eksentriske karakterer Roald Dahl og den britiske aristokraten Ian Fleming, hvis interesser var så overlappende at de også delte elskerinne, den styrtrike oljearvingen Milicent Rogers, som likte å kle seg ut som Marie Antoinette.

I likhet med Dahl begynte Fleming å skrive bøker. Hans første bok om agenten James Bond kom i 1951. Fleming sa at James Bond er en romantisert versjon av spionen, den ekte varen er William Stephenson. Roald Dahl ble flere ganger invitert hjem til Stephenson, som etter krigen flyttet til Bermuda. Skatteparadiset i Det karibiske hav skulle snart bli en viktig havn også for Dahl.

Barnas mann. Roald Dahl sammen med sønnen Theo utenfor Gipsy Hou. Foto: Leonard Mccombe / Life / Getty Images

 

Heksene

Roald Dahl levde høyt i Amerika, der han tilhørte øvre sosietet. I 1951 giftet han seg med filmstjernen Patricia Neal, som han hadde møtt i Los Angeles under krigen. I 1954 flyttet de til den fredfylte, lille landsbyen Great Missenden i England. Der var det få som visste hvem han var, og han kunne vandre i fred til banken, posten og aviskiosken.

Det ingen visste, var at Roald Dahl skulte på landsbybeboerne med baktanker. Mange av dem ble skrevet inn i bøkene hans – som gode, onde, stygge og dumme.

– Roald Dahl var en gretten, gammel mann. Aldri et smil. Han var kunde i banken der jeg jobbet som ung, og jeg så ham ganske ofte, sier Roberta Wixon, som nå jobber på biblioteket i Great Missenden.

Ved siden av henne står en eldre kollega med høreapparat og arkiverer noe.

– Han er tidløs. Barna elsker ham, sier hun plutselig.

– Roald Dahl elsket barn. Han var ofte på besøk på skolen her. Vennlig mot barn, gretten mot voksne. Min gudfar ble forresten skrevet inn i «Danny og den store fasanjakten», sier Wixon.

– I boken er han politimannen Samways, mens han i virkeligheten drev aviskiosken oppi gaten der: Cliff Samways. Kiosken er der fortsatt, men gudfaren min er død for lenge siden.

I kiosken står det nå en mann så ung at han ikke var født da Roald Dahl døde i 1990.

– Det kommer stadig folk inn her og spør om Roald Dahl, sier han.

En eldre kvinne kommer inn døren.

– Roald Dahl? Vi har delte meninger om ham her i landsbyen. Han gikk rundt og studerte folk. «Heksene» bygger på damene i hovedgaten her, sier hun og går.

På benken. Kort tid etter at hun vant Oscar for beste hovedrolle i filmen «Hud», fikk Patricia Neal (i midten) slag tre ganger. Her med Roald Dahl, tre gjenlevende barn og en barnepike i Great Missenden. Foto: George Stroud / Express / Getty Images

 

Høye gasjer

Før han bygget sitt barnebokimperium, var Roald Dahl en ettertraktet manusforfatter i amerikansk film. Han skrev seks tv-filmer for grøsserregissør Alfred Hitchcock mellom 1958 og 1960. Dahl fikk dobbelt så godt betalt som andre manusforfattere, ifølge biografien «Storyteller» av Donald Sturrock.

Hollywood calling? Når Roald Dahl trengte penger, ringte han Hollywood, men vel så ofte ringte de til ham hjemme i Great Missenden. Foto: Leonard Mccombe / Life / Getty Images

I 1963 vant Dahls kone Oscar for beste hovedrolle i filmen «Hud», der hun spilte mot Paul Newman, og Patricia Neal ble en av filmbransjens høyt gasjerte stjerner. Mesteparten av pengene ble plassert i en stiftelse hun og Dahl opprettet for barna, fortalte Neal i et intervju med Parade Magazine i 1964. Suksessen hennes hjalp også ham. Når han trengte penger, ringte han Hollywood, men vel så ofte ringte Hollywood ham.

I 1964 gikk Dahl til kamp mot filmselskapet Metro Goldwyn Mayer, som han anklaget for å ha plagiert en av hans noveller. Filmselskapet tilbød 12.500 dollar i erstatning, men Dahl krevde 25.000. Han endte opp med å få 30.000, som ble betalt inn på barnas hemmelige konto på Bahamas. «Hvis man ikke tar kampen mot disse folkene, snyter de deg til slutt,» skrev Dahl i et brev til agenten sin i 1964.

Samme år ble «Charlie og sjokoladefabrikken» lansert, foreløpig bare i USA. Boken endte blant årets bøker i New York Times. De eneste som visstnok ikke likte bøkene hans, var den amerikanske bibliotekarforeningen, som mente fortellingene var gode, men at språket var uegnet for barn.

 

James Bond på Bahamas

Med koffertene fulle av penger og priser flyttet familien til Los Angeles. De levde som stjerner, helt til Dahls kone fikk slag. Først en gang, så en gang til. Tredje gangen hun fikk slag, i 1965, meldte bransjebladet Variety at Patricia Neal var død. Hun skulle leve i 45 år til.

Roald Dahl hadde fått sitt store gjennombrudd som barnebokforfatter, men måtte nå legge nye bøker på vent. De siste årene hadde vært dramatiske. Sønnen ble påkjørt av en drosje i New York og ble hjerneskadet. Den eldste datteren døde, bare syv år gammel. Han trengte tid til å pleie sin syke kone og fire gjenlevende barn.

1955–1962. Datteren Olivia døde av meslinger, bare syv år gammel. Hun ble begravet like ved familiens hjem. Roald Dahl har skrevet to bøker om hennes død. Foto: Leonard Mccombe / Life / Getty Images

I mai 1965 ble familien kjørt til flyplassen i Los Angeles av Cary Grant og tok flyet hjem til England. Da de endelig kom hjem til Great Missenden, hadde et britisk interiørmagasin omdekorert hele huset. Roald Dahl beskrev fargen på det nye teppet i dagligstuen som «elefantbæsj».

Dahl trengte penger, ikke bare til nytt teppe, men også til barnepassere, skoleavgifter og flere ansatte til å pleie kona. Kanskje hadde han litt flaks.

Da produsenten Albert R. Broccoli skulle lage ny James Bond-film, ville han ha den best mulige manusforfatteren: Roald Dahl, James Bond-skaper Ian Flemings gamle svirebror. Dahl sendte manusutkast til London i Rolls-Royce med privatsjåfør. For manuset til Bond-filmen «You Only Live Twice» fikk han 165.000 dollar, som var rekordhøyt. Pengene ble plassert i en hemmelig stiftelse på Nassau, Bahamas, ifølge brevveksling mellom Dahl og agenten hans i USA.

Etter suksessen med Bond-filmen «You Only Live Twice», fikk Broccoli smak på flere manus fra forfatteren i Great Missenden. Broccoli betalte Dahl 125.000 dollar pluss prosenter av profitten for å skrive manus til barnefilmen «Chitty Chitty Bang Bang», også basert på en bok av Fleming. Pengene ble, ifølge brevkorrespondanse mellom Dahl og Broccoli fra 1966, også satt inn på konto i Bahamas.

I 1967 døde Dahls mor, og han ble selv så syk at han ikke fikk med seg begravelsen. Men han kunne glede seg over uventet hjelp fra sin egen datter.

 

Tolkiens menn

«Charlie og sjokoladefabrikken» var bare utgitt i USA, men hadde gitt Dahl millioninntekter i dollar. Boken «James and the giant peach», på norsk «Verdens største fersken» hadde også toppet salgslistene der borte, men ingen av bøkene var ennå utgitt i hans hjemland. Så en dag lånte hans ti år gamle datter, Tessa, boken om det store ferskenet til en klassevenninne. Denne venninnen var tilfeldigvis datteren til Rayner Unwin, en av Storbritannias mest kjente forleggere, som selv i en alder av ti hadde tipset sin egen far, den enda mer legendariske forleggeren sir Stanley Unwin, om å utgi bøkene om hobbiter og en magisk ring av den rare Oxford-professoren J.R.R. Tolkien.

Nå tok den yngre Unwin kontakt med faren til sin datters klassevenninne. Kunne de gjøre en avtale? I stedet for å gjøre som andre forfattere, som aksepterer et sted mellom 10 og 20 prosent royalty fra første solgte bok, sa Dahl at han ikke ville ha en eneste krone før forlagets utgifter var dekket. Etter det skulle han ha 50 prosent av alle inntekter. Slik ble det, ifølge den britiske forfatteren Donald Sturrock, som intervjuet Unwin om dette i 1998.

«Charlie og sjokoladefabrikken» ble en vanvittig suksess og er flere ganger kåret til tidenes barnebok i England. Den ble raskt oversatt til alle mulige språk. Dahl-dynastiet begynte å vokse.

 

Til Norge

Som sin mor, tok Roald Dahl med sine barn på sommerferie til Norge. Somrene på 1960- og 1970-tallet pleide de å bo på Strand Hotel i Fevik. Hotellets bar er oppkalt etter ham. I et intervju med Grimstad Adressetidende ifjor sommer fortalte Dahls datter Ophelia at dette var Dahl-dynastiets sommerparadis. På norgesbesøkene pleide faren å besøke filmregissøren Tancred Ibsen, som var blitt en god venn. De kunne kommunisere både på engelsk og norsk.

– Han føltes mer norsk enn engelsk for meg. Jeg tror det hadde med landskapet, mytologien og historien å gjøre, sa hun til avisen.

Fra 1972 ble Roald Dahls barnebøker også oversatt til norsk og solgt i bokhandelen i Grimstad. Siden har Gyldendal solgt over én million eksemplarer i Norge.

– Han er fortsatt en av våre bestselgende forfattere, sier redaktør Grete Rygh i Gyldendal.

– Han er helt i særklasse den mest populære barne- og ungdomsforfatteren, sier produsent Julie Kristin Vevelstad i Lydbokforlaget.

Bare siden 2008 har forlaget solgt 300.000 lydbøker med Dahls historier.

– I tillegg kommer det digitale salget, sier hun.

Pris- og pengedryss. Musikalversjonen av «Matilda» er en av de mest populære og bejublede musikalene noen gang. Oppsetningene i London og New York har allerede spilt inn fem milliarder kroner før den nå skal ut i resten av verden. Foto: Joan Marcus Bryan-Brown / Boneau / AP / NTB Scanpix

 

Landsbyliv

Mens pengene strømmet inn på Roald Dahls kontoer i inn- og utland, klarte han endelig å koble av og gå turer i Great Missenden. Landsbyens beboere visste nå endelig hvem denne sure, lange mannen faktisk var. Selv foretrakk han å gå lange omveier rundt landsbyen, og hans foretrukne rute i Atkins-skogen og Spring-skogen er lett å kjenne igjen i hans neste suksessbok, som kom ut i 1970: «Den fantastiske Mikkel rev». I «Danny og den store fasanjakten» er både bensinstasjonen, en fargerik campingvogn og mannen i aviskiosken inspirasjoner fra hans turer i landsbyen. Han skrev også en oppfølger til «Charlie og sjokoladefabrikken» og etterhvert flere bøker, som igjen ble filmer og som er blitt trykket i opplag etter opplag på 59 språk. Britisk fjernsyn laget 112 filmer i serien «Tales of the Unexpected», flere av dem basert på Roald Dahls mørke, snedige noveller, som han selv introduserte fra lenestolen foran peisen. Filmene gikk verden rundt.

Pubverten på Nags Head ble med årene en fortrolig samtalepartner for Roald Dahl, som pleide å sitte ved et bord nær peisen, men ingen i landsbyen fikk det nok travlere enn de ansatte på Great Missendens posthus.

– Vi fikk hundrevis av brev hver dag, sier postmester Robert Bolton.

Han tenner en røyk.

– Selv etter at han døde, kunne det daglig komme 100 brev til ham.

Postmester Bolton peker mot en smal stige som fører opp til taket. Det var der tegneren Quentin Blake satt når han skulle få oversikten og tegne hustakene som går igjen i Roald Dahls bøker.

– Vi får fortsatt 30–40 brev om dagen. Det er noen som tror at Roald Dahl fortsatt lever, sier postmesteren og rister på hodet.

– Nylig kom en gruppe japanske turister hit. De ville vite hvor ompalompaene bor.

Han hvisker. Roald Dahls brev går nå til museet nedi gaten, men det kommer fremdeles mange brev til Gipsy House. Der bor det nå noen andre berømte mennesker.

 

Åpent hus

Dahl-dynastiets vakre residens var åpen for barna i landsbyen. De kom for å bade i bassenget, klatre i trærne og titte inn gjennom vinduet i den lille skrivestuen i hagen. Men bak det som så ut som en idyll, var det like mye uro som i Willy Wonkas hode.

Dahls andre kone. I 1983 giftet Roald Dahl seg med sin elskerinne gjennom 11 år. Felicity Dahl (til høyre) arvet halvparten av Dahls rettigheter og formue da han døde. Foto: Ian Cook / Life / Getty Images

I 1972 hadde Dahls filmstjernekone Patricia Neal fått ny stylist. Felicity – «Liccy» blant venner – var en elegant og blendende vakker kvinne med ravnsvart hår og olivenbrune øyne. Roald Dahl falt pladask. Forelskelsen var gjensidig. Dahls ekteskap med Neal hadde skrantet lenge. Nå begynte år med stjålne blikk, lavmælte telefonsamtaler og hemmelige stevnemøter. Da forfatterens eldste datter overhørte en amorøs telefonsamtale mellom faren og denne Felicity, var katten ute av sekken. Neal flyttet hjem til USA og Felicity flyttet inn i Gipsy House. I 1983 giftet Roald Dahl seg for andre gang. Som faren Harald, var Roald Dahl også gammel nok til å være far til sin andre kone.

Alt var lykke. Så kom skatteinspektørene på døren.

Revestreker. Animasjonsfilmen «Den fantastiske Mikkel rev» fra 2009, der George Clooney (til venstre) hadde stemmen til Herr Rev og Bill Murray til Grevlingen, fikk strålende kritikker. Felicity Dahl deltok på premieren i London. Foto: Joel Ryan / AP / NTB Scanpix

 

Pengegaloppen

Store inntekter fra filmmanus og boksalg i USA var blitt skyflet til selskaper og kontoer i skatteparadiser som Bahamas, Liechtenstein og Sveits. Skattetriksingen ble etterhvert så komplisert at Dahl klaget sin nød i et brev til en av sine agenter.

Verre ble det da han i 1986 fikk et brev fra britiske skattemyndigheter, som hadde velfunderte spørsmål om sveitsiske selskaper og truet med en «substantial enquiry». Dahl angret etterhvert hele opplegget, men slet med å komme seg ut av de komplekse selskapsstrukturene. I tillegg var han «a moron when it comes to accounts and figures», ifølge eget utsagn gjengitt i boken «Storyteller».

I 1987 betalte han 717.000 pund til britiske skattemyndigheter for gamle synder og stengte hele butikken i Sveits. Så skrev han et personlig takkebrev til den britiske skatteinspektøren, «Mr. White», og la ved flere signerte bøker. Selv om det sved, endte skatteoppgjøret langt fra med ruin for Dahl. Han solgte bøker som aldri før. Både «The BFG», «Heksene» og «Matilda», alle utgitt på 1980-tallet, ble enorme suksesser.

To år senere begynte Dahl igjen å sysle med planer for å kutte skatten. Denne gangen var det arveavgiften og forfatterrettighetenes fremtid som plaget ham. En av Englands fremste skatteadvokater hadde en løsning på begge problemene: Til barnas store overraskelse fikk stemoren, Felicity, full kontroll over forfatterskapet og arven, som skulle dukke opp i truster i skatteparadiset Bermuda – den lille øya der Dahls spionsjef under krigen hadde bosatt seg.

Arvingene. Like før han døde, overlot Roald Dahl kontrollen over imperiet til sin andre kone, Felicity Dahl. Forfatterens barn var ikke begeistret, men har siden hatt et godt forhold til sin stemor. Her er Felicity sammen med Dahls datter Ophelia (i midten) og Dahls barnebarn Sophie, Luke og Ned. Foto: David Westing / Getty Images

 

Kirken

Kirken i åssiden ved Great Missenden er nesten tom. En elektriker står på prekestolen og skrur noe inn i veggen som har stått der siden 1133. Han tar en pause.

– Roald Dahl, ja. Han ligger der ute.

Elektrikeren forteller at kirken før jul alltid har en barnegudstjeneste til ære for Roald Dahl, som ligger begravet utenfor. Det tar tid å finne ham mellom de andre døde fra landsbyen. Graven er beskjeden, og selv om det bare er to dager siden familien markerte at det var 25 år siden hans død, ligger det bare en liten blomsterbukett på den. Ved siden av står et stort, nakent tre med benker rundt. På hver benk står et navn, det er navnene til Roald Dahls fem barn og Felicity Dahls tre barn. Rundt treet er det skrevet et vers fra en av hans bøker, og fra treet ned til graven er det to digre fotspor i betong som tilhører den store, vennlige kjempen.

Bortsett fra det lille museet, har Great Missenden nesten ikke spor etter Roald Dahl, verdens største barnebokforfatter. Det er bare ett sted igjen å lete.

– Dere må dra til Gipsy House, sier elektrikeren.

– Det ligger på den andre siden av landsbyen.

Barnebarnet. Sophie Dahl er en berømt fotomodell, forfatter, skribent og tv-stjerne. I dag bor hun og ektemannen Jamie Cullum i Gipsy House. Foto: David M. Benett / Getty Images

 

Stengt port

Hovedgaten i Great Missenden er en snau kilometer lang gatestump som ender i London Road, veien Roald Dahl spaserte langs da han skulle på stampuben Nags Head for å ta en øl. Der de to veiene møtes, snirkler en tredje, smal vei seg opp i lien. Skjult bak en høy og tett hekk ligger Gipsy House. Der det en gang var en åpen innkjørsel som ønsket landsbybarna velkommen, er det nå en svær og kameraovervåket port. For to år siden rapporterte britiske medier at et av landets celebritetspar skulle flytte inn der. Roald Dahls eldste barnebarn, Sophie Dahl, var i mange år en av Storbritannias mest kjente fotomodeller. Nå er hun forfatter og spaltist i flere store aviser og magasiner. Bak porten og kameraene ved Gipsy House bor hun sammen med ektemannen, popstjernen Jamie Cullum, og deres to døtre – Roald Dahls oldebarn.

Inntil ifjor var det Felicity Dahl som bodde der, men mye har skjedd siden. Hun har fylt 77 år, flyttet fra Great Missenden og overlatt styringen til neste generasjon. Ifjor ble rettighetene flyttet til et nytt selskap, der Dahls datter, Ophelia Dahl, er styreleder og Dahls barnebarn, Luke Kelly, Sophie Dahls bror, er administrerende direktør.

Selskapsdokumenter fra Storbritannia viser at Dahls fire barn nå kontrollerer sin andel av rettigheter gjennom såkalte truster på Bermuda. 25 år etter at Dahl døde genererer forfatterskapet mer penger enn noensinne. Bare gjennom selskapet Dahl and Dahl Ltd. hentet familien ifjor inn 5,6 millioner pund – 75 millioner kroner etter dagens valutakurs – i rettighetspenger fra boksalg, filmer, musikaler og effekter. Men det er enda mer.

– Dette beløpet er ikke representativt siden det bare tar med endel av Dahl-businessen, skriver en direktør i Roald Dahl Literary Estate på vegne av familiens talsmann, Luke Kelly.

Mer presise vil de ikke være.

Regnskaper DN har tilgang til, viser at Roald Dahls forfatterskap bare gjennom to selskaper i Storbritannia og USA har generert omtrent en halv milliard kroner til arvingene siden 2005. Neste år ligger an til å slå alle rekorder med 100-årsjubileum og «The BFG» på kino. Disney og Steven Spielberg – filmindustriens største pengemaskiner – har for første gang inngått et samarbeid.

1916–1990. Ved siden av Roald Dahls grav er det et minnetre og benker med barnas navn innskrevet. Ned til graven er to fotavtrykk i betong. De tilhører den store, vennlige kjempen. Foto: Jeff Gilbert

 

Til London

Det dieseldrevne toget fra Great Missenden har stoppet på Amersham, Chalfont & Lotimer, Chorleywood, Rickmansworth og Harrow on the Hill da det sakte sklir inn på London Marylebone. Rundt stasjonen i den omsvermede bydelen henger Matilda-plakater. To kvartaler unna ligger det nye kontoret til Roald Dahl Literary Estate, som flyttet hit nå i sommer. Men Dahl-dynastiets talsmann, barnebarnet Luke Kelly, henviser fortsatt til sine pr-agenter.

– Jeg er redd Luke ikke vil være tilgjengelig for noe intervju, gjentar en av dem.

 

Kilder: Donald Sturrock: «Storyteller» (2010), Roald Dahl: «Boy» (1984), Roald Dahl: «Going Solo» (1986), Jennet Conant: «The irregulars – Roald Dahl and the British Spy Ring in Wartime Washington» (2008), Bill McDonald: «The True Intrepid. Sir William Stephenson and the Unknown Agents» (2001) og Roald Dahl Museum i Great Missenden

Les også:
Bok: Glem ekspertene. Dette kjennetegner de beste spåmennene.

Restauranter: Var dette alt for 3200 kroner?

Vin: De beste julegavene fra Polet.

Ukens «Lunch»: Oppgrader til Kjell+ nå!

Les mer fra Magasinet her

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Litteratur Bøker Film Walt Disney Disney Dokumentar
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra Magasinet