Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

– Større muligheter for meg enn for de 5000 skuespillerne i 30- og 40-årene

Tekst

Ifølge Anneke von der Lippe er det å holde en Emmy-statuett som å holde et nyfødt barn i armene.

Fakta:

Anneke von der Lippe
Alder
51 år.
Sivilstatus Gift med Morten Cranner, har døtrene Elvira (17) og Clara (14).
Bakgrunn Utdannet fra Statens teaterhøgskole. Har jobbet på Det norske teater, Rogalands teater og er ansatt på Nationaltheatret. Har spilt i en rekke teaterstykker, tv-serier og filmer. Har vunnet Film­kritikerprisen, to Amanda-priser, en dansk Bodil-pris og en Emmy for sin rolle i tv-serien «Øyevitne»
Aktuell I Liv Ullmanns «Fortrolige samtaler», som har urpremiere på National­theatret 9. januar. Ble i 2015 den første norske skuespilleren til å vinne en Emmy.

Dette tenker hun der hun sitter i den glitrende blågrønne kjolen: «Fem minutter til jeg ikke vinner.» I salen med den store røde løperen opp mot scenen, med glassene som klirrer nervøst på de tette bordene. «Fire minutter til jeg ikke vinner, tre minutter til jeg ikke vinner.» Hun har gjort dette før. «Ett minutt til jeg ikke vinner.» Alle disse replikkene, hele dette livet. «Sekunder til jeg ikke vinner.»

And the international Emmy goes to …

 

Jomfru Marias hånd

Hva var det med Anneke von der Lippe? En av lærerne hennes på Steinerskolen forteller om en desemberdag i 1977, elevene skulle ha juleoppsetning, og Anneke hadde fått rollen som Jesu mor. Hun gikk i sjetteklasse den gangen. Og denne læreren som sitter der i salen med foreldrene, Nora Aanonsen heter hun, skal i et intervju mange år senere fortelle at hun fortsatt kan huske hånden hennes. Jomfru Marias hånd, den lille barnehånden som jager oksen og eselet foran seg til Betlehem. Det var noe der, en bevissthet som ikke er vanlig hos barn.

 

En statuett

Hun sitter og betrakter de store fotografiene som er hengt opp på alle restaurantens vegger.

– Var du en naturbegavelse?

– Sikkert ikke, sier Anneke von der Lippe litt uinteressert.

– Når skjønte du at du var flink?

– Jeg var ikke det.

– Når ble du det, da?

– Jeg vet ikke. Noen vinner gull i å gå fort på ski, nå har jeg på en måte vunnet gull i skuespill.

Den store kvelden. – Jeg tenkte ikke noe som helst, jeg ble bare forferdelig glad, sa Anneke von der Lippe etter å ha mottatt Emmy-prisen, tv-bransjens største utmerkelse, som første norske skuespiller. <font color=

Den store kvelden. – Jeg tenkte ikke noe som helst, jeg ble bare forferdelig glad, sa Anneke von der Lippe etter å ha mottatt Emmy-prisen, tv-bransjens største utmerkelse, som første norske skuespiller. <font color="#b9b1b1">Foto: Theo Wargo / Getty Images / AFP </font>

Hun smiler. Emmy-statuetten hun fikk for innsatsen som lensmann i NRK-serien «Øyevitne», den første noensinne til en norsk skuespiller, står på pianoet hjemme. Nå kommer hun rett fra prøvene på Liv Ullmanns «Fortrolige samtaler». Hun har sittet i lyset fra sin bærbare datamaskin, agentene trenger noen nye bilder av henne, men når statuetten fra USA blir tema, lyser hun opp som om noen har skrudd på et tv-kamera, som om hun skal holde den takketalen en gang til.

– Den er tung, veldig tung. Som et nyfødt barn. Jeg vet ikke hvor lenge den kan stå der på pianoet, det er noen som synes det er litt krevende å ha den i stua, men jeg liker det. Ellers har jeg hørt at det er mange som liker å ha den på do.

– Hender det du går bort og kjenner på den?

– Nei, den står der bare. Jeg rører den ikke.

Hun ler som en unge.

– Jeg husker morgenene etter at jeg hadde kommet hjem. Jeg våknet med jetlag, gikk ned i stua og der sto den, liksom. Et myteomspunnet trofé, det er som en Oscar, nesten enda kulere, siden alle ser tv om dagen.

– Nå ble du veldig blid.

– Ja. Men det jeg synes er mest ålreit, er at alle er så blide på mine vegne. Jeg tenkte det skulle være litt jante­lov da jeg kom hjem, men alle er bare hyggelige. Og så er det jævlig kult at jeg gjør dette i en alder av 50. Det gjør at jeg kan holde på litt til.

Von der Lippene. Mor Anni (fra venstre), Anneke, storebrødrene Preben og Henrik og far Herman. – Jeg har arvet mors følsomhet og fars humør, sier Anneke von der Lippe. <font color=

Von der Lippene. Mor Anni (fra venstre), Anneke, storebrødrene Preben og Henrik og far Herman. – Jeg har arvet mors følsomhet og fars humør, sier Anneke von der Lippe. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

 

Relasjoner

De hadde to biler, én au pair. Mor var professor i psykologi, far sosionom. Au pairen var engelsk og hadde lilla boblekåpe og langt, rødt hår som hun farget i badekaret deres, platåsko. Judy het hun. Bilene var en nederlandsk Daf i gul bengalakk og en brannoransje Peugeot 404. Far hadde kjøpt den billigste fargen da han skulle lakkere dem, og hver eneste vinter måtte de dytte DAF-en i gang, det surklet i den som i lungene til en gammel mann, men barna dyttet det de var gode for til den startet som ved et mirakel. «Ikke pust,» sa far der de satt i baksetet nedover Holmenkollåsen, alle ungene på vei til Steinerskolen, og holdt pusten så det ikke skulle dugge på vinduene.

– Hvem ligner du mest av din mor og din far?

– Du kan si at jeg er glad som min far og følsom som min mor.

– Moren din forsket på relasjoner mellom mødre og døtre.

– Ja.

– Hadde hun et forskerblikk på dere?

– Ja, helt klart. Hun la ikke så mye imellom, det var mye å leve opp til. Hun sa tingene rett ut. Hvis jeg hadde med meg en gutt hjem, var det full utspørring.

– Var du opprørsk?

– Nei. Jeg var freaker, men aldri en sånn som røyket masse hasj, det har jeg knapt prøvd, men jeg utforsket endel ting.

– Hva slags ting?

– Jeg hadde endel kjærester. Jeg har absolutt en evne til å bli begeistret for folk, for å si det sånn.

Hun flirer, stopper seg selv.

– Men du, jeg er redd for å utlevere familien min. Jeg synes man skal være snill med mødrene sine. Vi skylder dem det.

– Leste du noensinne hva moren din kom frem til gjennom forskningen?

– Leste? Nei. Men hun forsket på mye forskjellig, på familier på Skedsmo, på fattige barn i Kairo, på hvordan gutter og jenter oppdras forskjellig.

– Tror du man noensinne kommer helt nær sin mor eller sine døtre?

– Ja. Av og til litt for nær. Du må lære å tolerere. Av og til må man hate noen for å bli glad i dem, sånn er det bare. Det er helt ok.

Fakta:

12 Tette

1. Leser daglig Manus.
2. Ser på Folk.
3. Tror på De utroligste ting.
4. Hører på Fuglesang når anledningen byr seg.
5. Favorittbok «Hjulskift» av Vigdis Hjorth og «Egypteren Sinue» av Mika Waltari.
6. Favorittnettsted Yr.no.
7. Kjører To spann med huskyene mine. Cherokee. Vil helst kjøre pickup, ser etter en bra Hilux.
8. God til Glede meg over muligheter.
9. Dårlig til Kjede meg.
10. Skulle bli som 12-åring Sosialantropolog.
11. Kan ikke fordra Respektløshet.
12 Redd for Giftige slanger.

 

Ambisjoner

«Noe av det beste som har hendt norsk teater på nokså lenge,» skrev Aftenposten i 1989 etter en av hennes første roller i Fjernsynsteatret. «Oppsiktsvekkende god,» mente Dagbladet. Da hun slo igjennom med rollen som sykepleier i «Krigerens hjerte» i 1992, skrev anmelderne at dette var vår «neste internasjonale filmskuespiller». Hun fikk sin første Amanda-pris, ble utnevnt til «shooting star» i Berlin, en stund var det som om alle kunne se glimt av magien fra jomfru Marias hånd. Men ingenting skjedde, hun gled inn i hopen av dyktige skuespillere og ble borte.

– Du hadde kanskje ambisjoner om en internasjonal karriere?

– Aldri. Jeg har aldri tenkt på det. Eller … Da jeg ble nominert til Emmy første gangen, tenkte jeg: «Nå, kanskje?» Men det skjedde ingenting. Det var ikke så mange agenter på den tiden, det var litt sidrumpa her i landet og jeg hadde små barn, jeg … Det å halse avgårde med tungen ut av munnen, det har jeg ikke så stor tro på. Jeg er der jeg er.

I hyllen ved siden av henne står tomme glass på rad og rekke.

– Men får jeg et tilbud om en produksjon i utlandet nå, så gjør jeg det.

– Skulle du ønske du var del av den generasjonen med norske skuespillere som nå får store internasjonale muligheter?

– Jeg er jo der nå, jeg er jo i det feltet, og det som er gøy, er at jeg er 51. Det er kanskje større muligheter for meg enn for de 5000 skuespillerne i 30- og 40-årene.

– Hva ville vært typiske roller for deg?

– Jeg er i et aldersmessig sjikt der jeg kan spille yrkesaktiv mor, moden kvinne, slike ting.

– Så problemene med de voksne kvinnerollene er …

Hun fnyser.

– Den debatten har vi holdt på med så lenge, og hver gang noen skal snakke med meg, ender det med at jeg liksom er «sterk kvinne». «Er du redd for ikke å få flere roller?» spør de, «Hvordan skal vi nå så og så mange prosent kvinneandel, må vi kvotere?». Nei, alle må bare sette seg ned og gjøre sitt for å lage bra greier. Det er ikke verre enn det. Og ja, det er klart det lages mye guttefilmer, alt skal være vikinger og gutta på skauen og Kon-Tiki, men det blir jo jævlig kjedelig i lengden.

 

Teater

På et gammelt fotografi står farfar med hendene i frakkelommen og de runde brillene sine og hatten, ved siden av en slags varebil med et stort skilt på taket: «Riksteatret». Frits von der Lippe var det omreisende teaterets første sjef i Norge, og selv om det var ment å være en åremålsstilling, ble han sittende i 19 år. Etter sigende en populær mann, elsket av skuespillere og av mediene, og selv om han til slutt ga seg som teatersjef, sluttet han aldri å prate om disse årene, om hvordan de dyttet bussen over fjellet i snøstorm, om Agnes Mowinckel og Ragna Wettergren, om hvordan de bygget en scene av fiskekasser i Kirkenes, om publikum som kom roende. Og slik er noen av hennes første barndomsminner: Hun og farfar i teateret, han som prater og prater med den blide stemmen, hun som håper at forestillingene snart skal starte på Nationaltheatret, Det norske teater, Torshovteatret, til og med teaterstudentenes oppsetninger fikk de med seg. De satt der i mørket hundrevis av ganger og ventet på at teppet skulle åpne seg. Da Annekes farmor ble senil på sine eldre dager, kunne hun fortsatt erklære høyt til alle som hørte henne i gangene på gamlehjemmet: «Jeg skal ikke gå i teater mer, i hvert fall ikke når jeg ikke har lyst!»

 

Se dyret i øynene

Det har hendt at hun har stoppet bilen utenfor huset farfaren hennes en gang bodde i, dette huset som nå er deres, og hun har skrudd av tenningen og bedt de to døtrene sitte helt stille i baksetet. Det er en ting hun har lært dem, dette å verne om stillheten. Stillere enn i en bil blir det nesten ikke. En gang stjal hun en bok på biblioteket i Stavanger fordi forfatteren kunne gjøre et lite øyeblikk enormt. Mannen hennes er regissør, hun sier hun kunne se integriteten hans første gang hun fikk øye på ham. Og hun kan fortsatt huske dagen hun kom hjem fra sykehuset etter å ha født deres første datter, og han hadde vært på jakt, og de døde dyrene hang fra taket i skjulet. Det luktet blod og kjøtt på kjøkkenet.

– Jeg har aldri skutt noen. Jeg vet ikke om jeg hadde greid det. Men jeg har tatt jegerprøven, sier hun og pauser.

– De sier jo at hvis du er flink til å skyte, skal du på en måte være enig med dyret før du feller det. Du skal se det i øynene.

– Er det sant at du har sluttet å være nervøs på scenen?

– Ja, jeg jobber så mye med tingene at jeg er trygg. Jeg kjenner skuespillere som er helt stresset privat, men som slapper av med en gang de kommer på scenen. Da er tilstedeværelsen der, da kommer det naturlige smilet. Har du en oppgave, så gjør du den bare.

I Nord-Tyskland et sted renner elven Lippe. Slekten hennes er av gammel tysk lavadel, de har malerier av menn i puddelparykker. Hjemme har hun fortsatt farfars briller liggende, hun har tenkt på å sette glass i dem igjen.

– Og det er ikke sånn at du trenger nervene?

– Nei, jeg trenger mot og søvn.

 

Kjærlighetsevnen

Faren fikk lungekreft ti år etter at han sluttet å røyke. Han sa han ikke var redd for å dø. Hun satt på sykehuset, og hun hadde sin andre datter i magen, og han spurte hvor langt hun var på vei.

– Da han døde, så jeg på kroppen hans og tenkte: «Hvor er du nå?» Jeg satt alene en stund og snakket til ham, men så tenkte jeg bare: «Hvor er han? Hvor er han?» Det var ingen igjen i kroppen. Jeg var jo en voksen kvinne da, men jeg tenkte: «Ut av vinduet, han må ha reist ut av vinduet.» Så jeg gikk ut av sykehuset og rundt bygningen, og jeg så opp på vinduene og trærne og kunne liksom se hvor han hadde reist.

Hun tar av seg den store ullgenseren, luggen blir stående og stritte mot taket.

– En god stund etterpå hadde jeg følelsen av at han var like bak meg, at han var der og ville ett eller annet, at jeg skulle tenke på ham.

Hun begynner å se på veggene igjen. Alle menneskene i fotografiene ser bort fra kamera. Så sier hun stille:

– Men skal vi gidde å snakke om døden? Dette er ikke ting jeg tenker noe særlig på.

Rynkene står som vintergrener fra øynene hennes. 

– Altså, det du lærer i kjærlighet og død og alle disse tingene, er at du har mye mer plass til det enn du tror. Det åpner seg nye dimensjoner. Først får du ett barn, og du tror kjærligheten ikke kan bli større, og så får du ett til. Kjærlighetsevnen vokser. Og så har du utroskapen, fortvilelsen, alle dilemmaene som følger med, som jeg jobber med i teateret om dagen og som ... Jeg har en lang monolog der det er snakk om at alt det vi opplever av smerte og glede, at det er ting vi skal oppleve. Jeg tenker vi er nødt til å tørre å oppleve det, tørre å leve. De som kommer og ser stykket, ville kanskje aldri våget å ta opp den problematikken hjemme, men de kan se på oss. Vi kan spille ut andres problemer, det er trygt å se på. Og da tenker jeg det er en fordel å ha vært gjennom endel ting for å kunne snakke om dem. Jeg trenger ikke snakke med venninner i timevis og gråte, det er jeg ferdig med.

– Har du vært flink i kjærlighet?

– Nei. Eller ja. Eller ... Det der er et personlig spørsmål, det tenker jeg at jeg skal være forsiktig med å snakke om offentlig. Det er som om jeg skulle spurt deg om du sliter med å føle kjærlighet til barnet ditt. Vi har ikke en fortrolig samtale nå, dette er et intervju.

 

Dommedagsdrøm

Hun begynner å kle på seg. Frakken, den store luen. Navnet på restauranten står speilvendt og ugjenkjennelig over hele vinduet.

– Da jeg var liten, hadde jeg en drøm jeg pleide å drømme. En slags dommedagsdrøm. Det var en sky som lå over huset der jeg bodde, og hvis jeg gikk ut, fulgte skyen etter meg. Høyt oppe lå den, helt svart og tykk, nesten firkantet.

Utenfor har kommunen satt julelys i trærne, statuene har forsvunnet i mørket.

– Og det var ikke snakk om å gå utenom, jeg var alltid under den, som om skjebnen var lagt langt fremover, som om den sa: «Du slipper ikke unna.»

 

Les også om:

Rederkvinnene i Haugesund

Milliardærenes lekegrind

– Byen er blitt en fornøyelsespark(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.